Leteboring startet på norsk sokkel i 1966 i den sørlige delen av Nordsjøen. Området fikk navnet Ekofisk, og det første funnet ble gjort i 1969. Oppdraget med leting og boring var satt ut til Phillips Petroleum Company Norway, et amerikansk oljeselskap. Oljeproduksjonen startet i 1971, og i tillegg til Ekofisk-feltet består området i sør av feltene Eldfisk, Embla og Tor.

Etter betydelige funn i den sørlige delen av Nordsjøen ble det funnet gass på begynnelsen av 1970-tallet på Heimdal og Sleipner Vest-feltene i den midtre delen av Nordsjøen. I 1974 ble det funnet olje i Statfjordfeltet som ligger nord i Nordsjøen. I rask rekkefølge fant man Gullfaksfeltet i 1978, Osebergfeltet i 1979, og Trollfeltet, som er et gigantisk olje- og gassfelt, ble oppdaget i 1979. Også Snorrefeltet ble funnet i 1979.

I Norskehavet ble Åsgardfeltet funnet i 1981, deretter Tyrihans (1983), Draugen (1984) og Midgard (1985). Heidrun ble funnet i 1985 og Norne i 1986. Da gassfeltet Ormen Lange ble oppdaget i 1997 sør i Norskehavet, ble det bestemt at hele feltutbyggingen skulle være havbunnsbasert, og at produksjonen skulle gå i rør inn til land på Nyhamna utenfor Molde i Møre og Romsdal.

Det første funnet i Barentshavet var gassfeltet Snøhvit i 1981. I 2000 fant man oljefeltet Goliat, som skal bygges ut med en sirkulær FPSO (Floating Production, Storage and Offloading) og åtte havbunnsrammer.

Fram til 2017 er det boret mer enn 6000 brønner på norsk sokkel. Det er i alt 107 felt på norsk sokkel, men ikke alle er aktive produsenter.

Boring på norsk kontinentalsokkel fortsetter, og nye felt bygges ut. Oljealderen er ikke helt slutt enda.

I dette emnet skal vi se spesielt på leteboring, kjerneboring og produksjonsboring. I emnet er det viktig å bli kjent med utstyret som brukes på overflaten (riggen) og i brønnen. Boreaktiviteter må alltid vurderes opp mot brønnkontroll og sikkerhet for mennesker og miljø.