Samandrag – sansane

Sanseceller finst både spreidde i organismen og samla i organ. Dei skaffar livsviktig informasjon både frå omgivnadene og det indre miljøet. Alle dyreartar treng slik informasjon for å fungere effektivt og halde oppe homeostase.

Sansane registrerer fysiske og kjemiske signal og formar dei om til nervesignal. Når signala når nervesystemet, blir dei tolka slik at organismen oppfattar dei medvite eller umedvite.

Sansecellene er spesialiserte og blir berre aktiverte av dei stimuliane dei er berekna for. Det er bestemde område av hjernen som får informasjonen frå kvar type sanseceller. Opplevinga av sansepåverknadene blir altså bestemd i det området av hjernen som blir aktivert av signala.

Mennesket har fem sansar: syn, høyrsel, lukt, smak og følesans. Evna til å kjenne berøring, varme, kulde og smerte, høyrer til under sansen "føle".

I tillegg har vi mange fleire reseptortypar som registrerer indre forhold. Desse reseptorane bidreg til livsviktig informasjon og kontroll av likevekt og vedlikehald av homeostase utan at vi registrerer dette medvite.

Enkelte dyr har fleire reseptortypar og sansar, som sansing av elektriske felt, sansing av magnetiske felt og ekkolokasjon og sonar.

Dei ulike sansecellene har svært ulik form og struktur, men dei fungerer nokså likt. Energien dei fangar opp, utløyser ein ionestraum som endrar membranpotensialet og utløyser ein nerveimpuls.

I huda har vi mekanoreseptorar der dei sensoriske aksona har ein type ionekanalar som opnar seg når overflatemembranen blir trykt inn. Då strøymer det positive ion inn i aksona. Dette utløyser ein nerveimpuls som blir formidla via ryggmergen til hjernen.

Øyret er sanseorganet for høyrsel og viktig for kommunikasjon, men det er òg viktig for balanse og korleis vi registrerer rørsle.

Det ytre øyret består av øyremuslingen og øyregangen og dessutan trommehinna, som er overgangen til mellomøyret.

Mellomøyret er luftfylt og ligg mellom trommehinna og det ovale vindauget. Øyrebeina hammaren, ambolten og stigbøyelen forsterkar lydbølgene og fører dei vidare til det væskefylte indre øyret. Øyretrompeten, ein kanal frå mellomøyret til nasen, stabiliserer lufttrykket på begge sider av trommehinna.

Det indre øyret består av sniglehuset der lydbølger blir registrerte, og dei tre bogegangane som bidreg til at vi held balansen. I sniglehuset sit sansecellene (hårcellene) som registrerer vibrasjonar og rørsler i væska. Desse vibrasjonane blir omsette til elektriske signal som går via høyrselsnerven til hjernen, der informasjonen blir tolka som lyd.

Bogegangane er tre væskefylte kanalar som står i ulike plan. Dei har sanseceller som sender elektriske signal via balansenerven til hjernen, slik at vi oppfattar kva posisjon kroppen er i.

Auga har reseptorar som kan fange opp det synlege spekteret av elektromagnetiske bølger og forme dei om til nervesignal som blir tolka som bilete i hjernen.

Augebryn, augevipper, augelokk og tårer vernar, reinsar, fuktar og hindrar skadar på auga. Auget er omgitt av tre hinner. Inst er netthinna som består av to typar sanseceller med fotoreseptorar: dei lysfølsame stavane som gir svart-kvitt-syn, og tappane som gir fargesyn.

Både hos virveldyr og virvellause dyr finst fascinerande sansar som er spesielt tilpassa levesetta og miljøa deira.

Føleorgan

Evna til å registrere både berøring, smerte, kulde og varme blir rekna som følesansen. Sensibiliteten varierer mykje i ulike område av kroppsoverflata der huda blir rekna som eit føleorgan (snute, antenner, tentaklar og fingertuppar).

Fisk og vasslevande amfibium har eit sidelinjeorgan med sansehår som registrerer rørsler og lågfrekvente vibrasjonar i vatnet.

Høyreorgan

Mange insekt har enkle høyreorgan som består av membranar med nerveceller på bakkroppen eller beina. Desse fungerer berre på bestemde frekvensar. Små sansehår på kroppen er kjenslevare for vibrasjonar og registrerer fleire lydar enn dei membranane fangar opp.

Ekkolokalisering og sonar: Tannkvalar og flaggermus er ekspertar på å bruke lyd og ekko, både til å navigere og til å skaffe mat. Når ei lydbølge treffer ein gjenstand, blir ein del kasta tilbake som eit ekko. Dette ekkoet kan brukast til å tolke eigenskapar ved gjenstanden.

Lukte- og smaksorgan

Mange dyr kan registrere langt meir luktinformasjon enn vi menneske oppfattar. Luktstoff inneheld informasjon om fortida, skjulte organismar, retning, sinnstilstand, kjønn og mykje meir.

Det området i hjernen som registrerer og tolkar luktinformasjon, er forholdsvis mykje større hos til dømes hundar enn hos menneske. Hos insekt og mange pattedyr er luktstoff viktige for signalisering, både når det gjeld revir og forplantning.

Synsorgan

Synsorgan i dyreriket varierer frå enkeltståande lysfølsame celler til avanserte auge med mange ulike spesialtilpassingar.

• Plasseringa av auga har samanheng med levesettet. Ein jeger har fokus rett fram, mens byttedyr må følge med i alle retningar og har auga plasserte på kvar side av hovudet.

• Mange nattaktive dyr med "lysande auge" har eit ekstra lag bak netthinna som reflekterer lyset slik at det kan utnyttast ein ekstra gong.

• Fasettauge er samansette av mange, opptil fleire tusen, delauge og er spesielt eigna til å oppdage rørsler.

Mange dyr bruker ein kombinasjon av fleire sansar for å finne fram over lange avstandar. Levesettet, type flytting og det landskapet arten bevegar seg i, har noko å seie for kva sansar som er best utvikla.

Migrasjonsåtferda er typisk for kvar art, men varierer mellom ulike populasjonar av same art. Unge individ kan følge dei vaksne som kan ruta, men det er ikkje alltid tilfelle.