Hygiene før og nå

I dag har vi mye kunnskap om betydningen av god hygiene. Dette lærer vi allerede som barn. Vi lever i et informasjonssamfunn som innebærer at kunnskap formidles på ulike måter og når raskt ut. Dette har betydning for helsetilstanden i hele samfunnet. Opp gjennom historien har både tilfeldige oppdagelser og systematisk forskning bidratt til økt kunnskap om sammenhengen mellom hygiene og helse.

Allerede på 1700-tallet ble man klar over at det fantes noen små organismer som man ikke kunne se med det blotte øye, men sammenhengen mellom bakterier og sykdom ble først kjent på slutten av 1800-tallet. Denne kunnskapen førte til at man forstod hvordan man skulle behandle og forebygge smittsomme sykdommer.

I Norge har man drevet systematisk folkeopplysning om sammenhengen mellom hygiene og helse siden 1800-tallet.. Offentlige myndigheter har sørget for informasjon til befolkningen, og både skolen, helsesektoren og ulike organisasjoner har vært viktige i dette arbeidet. I dagens informasjonssamfunn bidrar også media til at vi tilegner oss ny viten.

Stadig høyere levestandard har også hatt stor betydning for helsetilstanden til folk flest i Norge.

Det har ikke alltid vært vanlig å vaske hus, kropp og klær like ofte som vi gjør i dag.

Tilgang på kaldt og varmt vann var ikke vanlig før på slutten av 1900-tallet. I 1948 avdekket en undersøkelse at 800 000 personer i Norge ikke hadde tilgang på innlagt vann. Dette betydde at man måtte bære vannet – noen over lange avstander.

Tilgangen på vann var avgjørende for om husvask ble utført bare to ganger i året, slik folkelivsgranskeren Eilert Sundt beskriver fra 1869, eller hver lørdag. Såpe var også mangelvare for mange. Såpe var kostbart ettersom fettet som skulle til for å lage såpe, var vanskelig å få tak i.

Vask av klær var en tung jobb som vanligvis ble utført av kvinner. Uten varmt vann og vaskemidler var dette arbeidet langt ifra så lettvint som det er å sette på en vaskemaskin i dag.

Klesvask i elva eller på vaskebrett var en av mange tunge gjøremål i en husholdning. De fleste norske husholdninger har i dag en egen vaskemaskin, og det er ikke lett å forstå det slitet som tidligere måtte til for å vaske. Elektrisitet var en forutsetning for å bruke vaskemaskiner. I 1920 hadde to tredjedeler av norske husholdninger innlagt strøm, og de første vaskemaskinene ble utprøvd i Norge i 1933.

Håndtering av avfallsprodukter er en nødvendig samfunnsoppgave og en viktig del av det forebyggende helsearbeidet.

Velstandsutviklingen har ført til at vi produserer stadig mer avfall. Håndtering av avfall har i de senere år vært gjennom en utrolig utvikling, og i dag har vi god kunnskap om hvordan vi skal håndtere og kildesortere avfallet vårt. Det er hovedsakelig kommunene som har ansvaret for renovasjon.

Slik har det ikke alltid vært. Fra 1600-tallet til 1800-tallet ble "uverdig avfall" fjernet. Dette ble utført av en gruppe yrkesutøvere som ble kalt nattmenn. I løpet av natta tømte de utedoer, de begravde lik etter selvmordere og mennesker som hadde blitt henrettet, og de avlivet løshunder og -katter. Nattmannen hadde en egen lagerplass for alt avfallet, og dette medførte både stank og møkk. I forbindelse med at sunnhetsloven ble innført i 1860, ble renovasjon en del av det forebyggende helsearbeidet. Søppelhåndtering ble en kommunal oppgave, og kommunale renovasjonsløsninger ble etter hvert organisert.

I dag er håndtering av ulike typer avfall regulert gjennom lover og forskrifter, og gjenvinning av avfall og kildesortering er en viktig del av renovasjonsordningen. I motsetning til hvordan man i tidligere tider deponerte eller "gjemte" avfall, blir avfallet i dag destruert eller gjenbrukt i nye produkter. Det er også en del av dagens renovasjonspolitikk å prøve å begrense mengden avfall som vi produserer.

Daglig dusj er vanlig for dagens unge. Velstandsutviklingen har ført til at alle har innlagt bad og har god tilgang til såpeprodukter. Generasjonen som i dag er pensjonister, opplevde ikke dette som barn, og de kan derfor ha andre vaner for personlig hygiene.

I første halvdel av 1900-tallet begynte man å gå over fra utedo til vannklosett (WC).

Vannklosett kunne virke både enkelt og hygienisk, men man hadde ikke tenkt over de mulige konsekvensene for miljøet. I begynnelsen ble derfor kloakken sluppet urenset ut i sjø eller vassdrag. Selv om det etter hvert ble bygd renseanlegg (renseanlegget i Oslo ble bygd i 1910), har slam fra disse anleggene medført forurensning av sjø og vann. For den enkelte har likevel overgangen fra utedoer eller bøttedoer som måtte tømmes, til WC, ført til større grad av velvære og lokalt bedre hygiene.

Vi vet at smittestoffer blant annet blir spredt gjennom spytt. I kampen mot sykdommen tuberkulose ble det lagt stor vekt på å informere om smittefaren ved spytting.

På 1950-tallet fikk skoleelever opplæring i hvor smittefarlig det var å spytte, og det ble lagt ned forbud mot å spytte på skolen. Flere steder stod det spyttebakker som særlig menn som brukte snus, kunne spytte i. Risikoen for at dette kunne medføre smitte av sykdommer som tuberkulose, var så stor at disse ble fjernet.