Hopp til innhald

Litterære tekstar

Norges Dæmring

Forfattarane og samfunnsdebattantane Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland spelte ei viktig rolle i utviklinga av den nye nasjonen. Welhaven var sterkt kritisk til den norske kulturen, som han såg på som udanna og underutvikla.

Eit skråblikk på det norske

Welhavens diktsamling Norges Dæmring – et polemisk Digt frå 1834 kan lesast som ei oppfordring til Noreg om å vakne opp og komme vidare frå den dagen sola stod opp over den nye nasjonen. Men først og fremst er dette ei samling ironiske tekstar om Noreg og deler av det norske prosjektet.

Då diktsamlinga kom ut, skapte ho debatt. Den satiriske måten Welhaven framstilte Noreg og nordmenn på, engasjerte så mange, og provoserte i så stor grad, at det heile har vorte omtalt som "demringsfeiden". Både Nicolai og Henrik Wergeland var mellom dei som skreiv motskrifter og avisinnlegg – der dei skarpt kritiserte Welhaven.

Oppvakning gjennom opplysing

Welhaven ønskte at Noreg skulle utvikle seg. Ei oppvakning burde skje gjennom opplysing. Men Welhaven hadde ikkje den same innstillinga til allmogen og det folkelege som Wergeland. Welhaven var sterkt kritisk til den norske kulturen, som han såg på som udanna og underutvikla.

Både bønder og embetsmenn får kritikk i diktsamlinga, og Wergeland og meiningsfellane hans får sjølvsagt gjennomgå. Naturen derimot såg også Welhaven på som storslått.

Johan Sebastian Welhaven 1807 - 1873

0:00
-0:00

Utdrag frå Norges Dæmring – et polemisk Digt

Prolog

Mens Norge slumrer i sit Sølverpantser,
og selv hans Aandedræt i Luften fryser,
og hele Folket gaar i laadne Kyser,
og Vand og Blod forkjøler sig og standser;

mens Glæden kun med Granbar sig bekrandser,
og Talglys er det Hele fast, som lyser,
og Brystet selv i Ulvepeltsen gyser
og man er lam paa tre à fire Sandser;

i denne Nød man griber Stimulantser,
at Livet ei skal slukne i det Indre:
Man drikker Punsch, forlover sig og dandser.

Jeg har i Sneen lavet nogle Skandser,
en hadrianisk Vagtmur i det Mindre;
der leger jeg med literaire Landser.

-------

Sonette 41

Her kommer en af Norskhedens Forfægtere
og raaber: "holdt; hvo taler om Fortabelse!
Just nu arbeide vi paa Norges Skabelse
jeg og de andre Folkesagens Vægtere;"

"men derfor er' vi stadige Fornegtere
af alt, hvad der seer ud som Efterabelse,
af Hiins og Dennes skjændige Forgabelse
i fremmed Kløgt, og hvad der ei er ægtere."

"Den sande Kraft boer kun i Norges Klipper,
Selvstændighed skal være al vor Tragten.
En Bom for tydske, danske Discipliner!"

"Kun norske Meninger og norske Miner,
og Stoffet norsk i Sjelen og i Dragten,
og norske Nympher i de norske Kipper!"

-----

Sonette 46

I sætte Norge høit blandt Jordens Riger -
men ak, hvad er dets Hæder og dets Magt,
naar de maa sikkres ved en Amme-Vagt
som svage Børn og uerfarne Piger.

Og den Selvstændighed, hvortil man higer,
hvor grundes den, naar, grændseløs forsagt,
man finder Landets Inderste for svagt
til Stof, hvormed Kulturen os beriger.

Man frygter, at de udenlandske Aander
skal mærke os med udenlandske Stempler,
og slette ud vor norske Charakteer.

Men heri er - hvad Gud og hver Mand seer -
en Angst, som naar i Drømme man sig vaander -
jeg vil belyse Sagen med Exempler.

Relatert innhald

CC BY-NC-SASkrive av Heidi Mobekk Solbakken.
Sist fagleg oppdatert 16.03.2018

Læringsressursar

Romantikk 1800–1850