Meg selv

Jeg i slett lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et glimt av solen
for å briste i høy latter av en glede jeg ikke kan forklare meg?

Når jeg lukter til et grønt blad, glemmer jeg bedøvet
fattigdom, rikdom, fiender og venner.

Min katts stryken mot mitt kinn utglatter alle hjertesår.
I min hunds øyne senker jeg mine sorger som i en dyp brønn.

Min vedbende er vokst. Dit ut av mitt vindu har den båret på sine brede blader
alle de erindringer, jeg ikke bryr meg om å glemme.

Den første forårsregn vil falle på bladene og utviske noen troløse navn.
De ville falle ned med dråpene og forgifte regnormens huler.

Jeg, som leser henrykkelser på hvert av Centifoliens, den vårgaves, hundrede blade --
meg skulle en slett avis bringe til å kvele et sekund med ergrelse?

Det ville være som å drepe himmelblå og rosenrøde sommerfugler.
Den Synd gyser mitt hjerte for i sitt innerste.

Det ville være som å overøse mitt ennå ugrånede hode med aske,
og å bortkaste de diamanter av strålende sekunder tiden ennå nedsår derover.

Nei, frisk I journalister! Hvess deres reveklør kun på klippen.
Dere river kun blomster løs og litt mose til en bløt grav.

Som insektets stikk i muslingen, avler fornærmelser kun perler i mitt hjerte.
De skulle en gang pryde min ånds diadem.

Jeg hate? Når en fugl flyr over mitt hode, er mitt hat straks tusen alen borte.
Det flyter hen med snøen, det går med de første bølger fra land og langt ut i havet.

Men hvorfor skulle ikke mine årer vredes?
Berøv ikke landskapet dets brusende bekk!
Høystærede vidjebusker, tillat bekken å skumme, når den går imellom stener.

Jeg elsker ikke evinnelig blå himmel, som jeg hater dumme, glanende øyne.
Har jeg ikke en himmel, fordi den er full av drivende skyer, solens eventyrsland?

Og om jeg ingen hadde, er Guds ikke stor og herlig nok?
Klag ikke under stjernene over mangel på lyse punkter i ditt liv.
Ha, de blinker jo, som om de ville tale til deg!

Hvor stråler Venus i aften! Har himlen også forår?
Nå har stjernene lyst hele vinteren; nå hviler de og fryder seg. Halelujah!

Hvilken rikdom for en dødelig!
Min sjel fryder seg i himlens forårsglede og skal delta i jordens.
Den tindrer sterkere enn vårstjernene, og den vil snart springe ut med blomstene.

Herlige aftenstjerne! Jeg blotter mitt hode.
Som et krystallbad nedfaller din glans derpå.

Der er slektskap mellom sjelen og stjernene.
Den triner i stjernelyset utenfor ansiktets forheng, hvis folder er forsvunne.

Strålene overgyter min sjel med en rolighet som av alabaster.
Som en byste står den i mitt indre. Stirr i dens trekk!

Nå er de, som dere ville ha dem. De spotske er stivnet.
Min sjel har kun likets milde smil. Hvorfor forferdes dere mer?

Den djevel! Bysten har et leende hjerte under sin rolighet.
Ve deres matte fingre, at dere ikke kunne få fatt på det!

Les teksten i original språkdrakt her:
"Mig selv" av Henrik Wergeland (Dokumentasjonsprosjektet)