Lågareståande individ
Rasehygiene og utveljing var ikkje berre noko ein drev med i det nasjonalsosialistiske Tyskland på 1930-talet. Tanken om å reinske samfunnet for det som vart rekna som lite verdifulle samfunnsborgarar, var vanleg sosialpolitikk i den vestlege verda på den tida. Noreg var ikkje noko unnatak. Alt tidleg på 1900-talet hadde ein diskutert ei eiga steriliseringslov. I dei første diskusjonane om lova var det seksualforbrytarane ein ønskte å kontrollere.
Å hindre dårleg arvemateriale
Spørsmålet var korleis ein skulle hindre dårleg arvemateriale i å spreie seg. Helsevesenet hadde fleire alternativ å vurdere:
- Sterilisering (kutting av høvesvis eggleiarar og sædleiarar)
- Kastrering (fjerning av høvesvis eggstokkar og testiklar)
- Åtskiljing frå foreldre, plassering på institusjon
- Ei streng ekteskapslovgiving
- Prevensjonsrettleiing
Alle desse verkemidla vart til dels brukte i Noreg i mellomkrigstida.
Forakta for dei svake
Sterke grupper i og utanfor det offentlege hjelpeapparatet ønskte å reinske ut dei lågareståande individa som skjemde samfunnet og var til sjenanse for den veltilpassa borgeren. I eit Noreg som var prega av krisetid utover 1930-talet, vart tiltak som kunne spare dei offentlege budsjetta, tekne i mot med takk. Forkjemparane for ei steriliseringslov meinte at personar som sjølv ikkje kunne oppdra barna sine, burde hindrast i å få barn. Elles kunne desse barna falle samfunnet til byrde og spreie arvematerialet sitt til nye generasjonar.
Internasjonale tankar
At liknade argument og lovgiving var å finne i fleire vestlege land, styrkte forkjemparane for steriliseringslova. Det var også ei lik oppfatning av steriliseringsspørsmålet blant legane i USA, Sveits, Tyskland, England og i dei nordiske landa.
Legen Ingeborg Aas
Ingeborg Aas var lege i Trondheim frå 1905, der ho dreiv privatpraksis. Frå 1913 leidde ho ein nyoppretta poliklinikk for veneriske sjukdommar i same by. Ho var ein aktiv pådrivar for ei steriliseringslov. Mange av dei oppmodingane som vart sende Storting og regjering, kom i stand på hennar initiativ.
I ein artikkel i tidsskriftet Sosialt Arbeid, skreiv ho dette om taterane: «De nyere undersøkelser viser, at en meget stor prosent av omstreiferne er defekte og psykiske undermålere, og de sosiale hensyn ligger tydelig i dagen».
Den norske misjon blant hjemløse
Også kristne grupper ivra for ei steriliseringslov. Det var særleg omstreifarar misjonen ønskte å kontrollere. Dei såg på omstreifarane som parasittar, og levemåten deira stod i sterk kontrast til livsforma og levesettet til dei fastbuande. Omstreifarane eller taterane vart sedde på som ein trugsel mot den sosiale, kulturelle og moralske ordenen i samfunnet. Misjonen hadde også eigne verkemiddel i kampen mot omstreifarane, dei etablerte barneheimar for omstreifarbarna. Her vart barna plasserte med eller utan velsigning frå foreldra. Ofte hadde verjeråda gripe inn for å ta frå taterar foreldreretten til barna sine.
Kamp mot valdtektsmenn
Kvinner med ulik politisk bakgrunn engasjerte seg i kampen mot sedskapsforbrytarar. Norske Kvinners Nasjonalråd skreiv i ein resolusjon til Justisdepartementet i 1929 at sikringsføresegnene i straffelova måtte handhevast strengare for å verne samfunnet mot seksualforbrytarar. Samtidig burde det innførast reglar for tvangskastrering av farlege sedskapsforbrytarar.
Befolkninga var for sterilisering
Det var sterke grupper som ivra for ei steriliseringslov utover 1920–30-talet. Store delar av befolkninga var positive til ei lov som kunne frårøve forplantingsevna hos menneske som låg samfunnet til byrde.
Artikkelen vart opprinneleg publisert på kildenett.no