Sagaen om Floafolket

Forord

Flóamanna saga er overlevert i to versjonar av ulik lengde, men av den lengste versjonen finst berre fragment igjen. Denne omsetjinga gjev att den kortare versjonen. Helten og hovudpersonen i sagaen er Torgils Arrbeinstjup: Tilnamnet viser til at han er stesonen til ein mann med tilnamnet Arrbein, eit namn som speler på utsjånaden hans etter mange år som viking. Forfedrane til Torgils busette seg i området Flói sør på Island, og tittelen på sagaen kjem av dette.

Tidleg i livet er Torgils sjølv ein aktiv viking, men slår seg sidan til ro. Han blir tidleg kristen, giftar seg og reiser med heile husstanden til Grønland. Reisa blir svært strabasiøs, og Torgils må halde ut mange prøvelsar; blant anna må han stri mot både svolt, spøkjelse og sjølvaste guden Tor. Kona blir myrda, og Torgils reddar den nyfødde sonen deira ved sjølv å amme barnet. Omsider kjem han tilbake til Island og lever vidare der.

Sagaen om Torgils skildrar mange eventyrlege hendingar, og han inneheld ei rekkje kristen-inspirerte motiv som pregar handlinga. Sagaen er omsett til nynorsk i 1925 av Albert Joleik.

Kong Harald Gullskjegg hersket over Sogn. Han var gift med Solvor, datter av Hundolv jarl, søster til Atle jarl den smale. Døtrene deres var Tora, som ble gift med Halvdan Svarte, konge over Opplandene, og Turid som ble gift med Kjetil Helluflage. Kong Harald den unge var sønn av Halvdan og Tora. Kong Harald Gullskjegg ga ham navn etter seg. Kong Harald Gullskjegg døde først av dem, deretter Tora, og siden Harald den unge. Da tilfalt riket Halvdan Svarte, men han satte Atle jarl den smale til å herske over det. Siden ble kong Halvdan gift med Ragnhild, datter av kong Sigurd Hjort. Mor til Sigurd Hjort var Åslaug, datter av Sigurd Orm-i-øye, sønn av Ragnar Lodbrok. Mor til Sigurd Orm-i-øye var Åslaug, datter av Sigurd Fåvnesbane, sønn av Sigmund, sønn av Volsung, sønn av Rere, sønn av Sigar, sønn av Odin som hersket over Åsgård. Mor til Åslaug var Brynhild Budlesdatter. Sønnen til Halvdan Svarte og Ragnhild var Harald; han ble først kalt Dovrefostre, deretter Harald Luva og siden Harald Hårfagre.

Da Harald Hårfagre ble konge over Norge, kom han i mågskap med jarlen Håkon Grotgardson, og han fikk Sognefylkene av mågen Håkon. Men så reiste kongen øst til Viken, og Atle jarl ville ikke gi fra seg landet før han hadde møtt kong Harald. Jarlene var så uenige om dette at de samlet hver sin hær. De møttes ved Fjaler i Stangfjord. Håkon jarl seiret, mens Atle jarl ble hardt såret. Han ble brakt til Atløy og døde der av sårene sine. Atle jarl etterlot seg tre sønner. Den ene het Hallstein, og han var den eldste og klokeste av brødrene. De andre het Herstein og Holmstein. Hallstein giftet seg med Tora Olvesdatter. Brødrene dro på hærtokt.

Bjørnulv het en mann, og en annen het Roald. De var gjeve menn og sønner av Romund Gripsson. De reiste fra Telemark på grunn av drap og slo seg ned i Dalsfjorden i Fjaler. Sønnen til Bjørnulv het Ørn og hersket over Firdafylket. Sønnen hans het Ingolv, og datteren Helga. Begge var vakre å se på. Sønnen til Roald het Romund, far til Leiv. Ingolv og Leiv var frender og fostbrødre. Mor til Leiv var Rodny, datter av Kjetil den Bevende, sønn av Horda-Kåre. Den gang var Ingolv tjue vintre gammel, og Leiv atten. Ingolv gikk til faren sin, sa han ville på hærtokt og ba ham skaffe midler til reisen. Leiv gikk også til faren sin og ba om det samme, og de fikk mange langskip. Deretter ba de sønnene til Atle jarl om følge på ferden. De ville gjerne reise med Ingolv, men det var lovbestemt på den tiden at ingen mann på hærtokt skulle være yngre enn tjue vintre; ellers ville de gjerne hatt Leiv med i følget.

Leiv svarte: ”Om vi kommer i vanskeligheter, skal vi se om jeg står tilbake for andre. Hvis jeg ikke klarer meg dårligere enn andre, skal jeg ikke straffes for at jeg er ung.”

Ingolv sa at enten dro begge eller ingen. Så ble det avgjort at de skulle dra på hærtokt alle sammen, og det er sagt at Leiv var djerv og dugelig i alle prøvelser. Ingolv var en klok mann og dyktig i alle angrep og all manndom. De skaffet seg mye gods om sommeren og kom hjem om høsten. Da var Romund død, far til Leiv.

Nå avtalte de å møtes neste sommer, og igjen reiste de alle sammen på hærtokt. De fikk da mye mer bytte enn forrige sommer. Og da de kom hjem om høsten, var Ørn død, far til Ingolv.

Hallstein ba fostbrødrene Ingolv og Leiv hjem til gjestebud, og de tok imot innbydelsen. Da de skiltes, ga han dem gode gaver. Siden ba fostbrødrene jarlssønnene til gjestebud. De innbød også mange andre folk, slik at de selv ville ha overmakt, dersom noe skulle hende. Nå kom brødrene til gjestebudet, og mennene benket seg rundt bordet. Helga bar øl til gjestene. Hun førte seg godt og var svært vakker.

Det er sagt at Herstein ofte kastet vennlige blikk på henne, og i dette gjestebudet svor han at enten skulle han gifte seg med Helga, eller ikke ta noen annen kone. Han sa at nå hadde han først tatt opp denne saken, - ”og nå er det din tur, Ingolv,” sa han.

Ingolv svarte: ”Hallstein skal først uttale seg om dette, for han er den klokeste av oss og lederen vår i alt.”

Hallstein sa: ”Det lover jeg, at selv om jeg skulle stå i skyldskap til andre menn, vil jeg ikke felle uriktig dom når jeg blir tiltrodd dugelig dømmekraft.”

Herstein sa: ”Ikke er dette løftet ditt klart, selv om du regnes for klokere enn oss andre. Eller hva ville du gjøre om du må hanskes med venner eller uvenner?”

Hallstein svarte: ”Det blir min sak.”

”Det lover jeg,” sa Ingolv, ”at jeg deler ikke arv med noen annen mann enn Leiv.”

”Ikke skjønner vi dette,” sa Herstein.

Hallstein sa at dette forsto han klart, - ”Han vil gifte Helga, søsteren sin, med Leiv.”

Leiv lovte at han ikke ville være dårligere enn faren sin.

Hallstein svarte: ”Det skal ikke mye til, for faren din fór fra Telemark og hit for en udåd.”

Så endte gjestebudet, og det ble ikke snakket mer om Hersteins giftermål. Jarlssønnene dro hjem fra gjestebudet og satt hjemme om vinteren. Det samme gjorde fostbrødrene, og alt var nå fredelig.

Om våren ville Leiv på hærtokt, men Ingolv rådet fra og sa det var på tide at de satt i ro på gårdene sine, - ”og du må huske på de løftene som er blitt gitt.”

Leiv svarte: ”Du rår selv for ferden din, fostbror, men jeg vil dra. Jeg skal seile raskt unna hvis det blir stridigheter.”

Ingolv sa at han fikk bestemme selv. Så skiltes de med dette. Leiv reiste på hærtokt, og han møtte jarlssønnene Herstein og Holmstein ved Hisargavl. De drev straks fram mot Leiv, og det ble kamp med det samme. Leiv hadde tre skip, men brødrene hadde seks. De vant snart skip fra Leiv.

Etter en liten stund så de fem skip komme seilende mot dem. En mann sto ved masten på det største skipet, høy og vakker. Han hadde grønn kjortel og en gyllen hjelm på hodet, og han sa:

”Mot en stor overmakt kjemper du, frende, og det vil være mest mandig å stå deg bi, Leiv frende.”

Det var Olmod den gamle, sønn til Horda-Kåre, som var kommet. Han kjempet sammen med Leiv, og slaget endte med at Herstein falt og Holmstein ble såret og flyktet.

Da sa Olmod: ”Bli nå med hjem til meg, etter dette storverket.”

Leiv sa: ”Det er kort vei hjem til Fjorden. Du har en stor flokk menn og har hjulpet meg godt, frende. Jeg vil gjerne at du kommer hjem til meg.”

Etter dette skiltes de. Leiv dro for å møte Ingolv og fortalte ham alt som hadde hendt. Ingolv sa at det var store ting og ba om at de skulle holde sammen. Det gjorde de og holdt seg med stort følge om vinteren. Samme vinter reiste Holmstein mot Ingolv og Leiv og ville drepe dem. Men de fikk nyss om ferden hans og dro mot ham. Det ble enda et stort slag, og der falt Holmstein. Etter det strømmet folk til fostbrødrene, venner av dem og frender fra Firdafylket. Det ble sendt menn til Hallstein for å tilby forlik på den måten at de ville la Hallstein selv dømme. Ingolv sa at han trodde han ville dømme rettferdig og ba ham huske løftet sitt.

Hallstein sa at mye hadde skjedd, - ”og det er svært vanskelig å dømme i denne saken,” og slik begynte han talen sin:

”Det synes meg at Herstein, broren min, gjorde seg selv rettsløs, og jeg vil ikke kreve bøter eller utlegd for ham. Men Holmstein var ute etter å hevne broren sin, og for drapet på ham dømmer jeg dere derfor til å miste eiendommene deres og til å forlate Firdafylket innen tre vintre er gått; ellers blir dere rettsløse.”

”Dette var å vente,” sa Ingolv.

Deretter rustet fostbrødrene seg til Islandsferd, som det er fortalt i Landnåmsbok. Etter Ingolv har Ingolvshovd sør i landet fått navn. Og her ender deres samvær.

Etter at Atle jarl den smale hadde falt, samlet Sigurd jarl, sønn av Håkon gamle, en hær etter råd fra kong Harald Hårfagre og ville drepe Hallstein. På grunn av ufreden rømte Hallstein derfor vekk og fór til Island, slik mange gjeve menn gjorde på den tiden; de rømte fra odelen sin på grunn av kong Haralds hardstyre, men hadde først utført storverk. Etter gammel skikk kastet Hallstein benkestokker over bord for at det skulle bringe lykke. De fløt i land der det siden har hett Stokksøyr, men skipet kom til Hallsteinssund øst for Stokksøyr og forliste. Benkestokkene drev inn mellom skjærene ved Stålfjæra foran Stokksøyr. Folk hadde da tatt seg land vidt omkring.

Hallstein tok seg land mellom Raudå og Olfuså, helt opp til Fulaløk, hele Breidamyr opp til Holt, og bosatte seg på Stjørnusteinar. Han giftet seg med Tora Olvesdatter. Sønnene deres var Atle og Olve. Hallsteinssund ligger øst for Stokksøyr, der skipet til Hallstein hadde forlist.

Alle satte Hallstein høyt. Han sa han ville ta seg land der. Dette likte folk som bodde i nærheten godt, for de hadde stor aktelse for ham på grunn av ætten hans. Hallstein ble en stormann og døde i høy alder. Etter hans død delte de to brødrene arven mellom seg. Olve bodde på Stjørnusteinar, der det nå heter Olvestofter. Atle hadde tatt bortimot alt land mellom Raudå og Olfuså, Tradarholt og Baugsstad.

Olve døde ung. Atle overtok da hele arven etter ham og ble en velstående mann. Trellen hans het Bratt og var tro i tjenesten; Atle ga ham friheten. Han bodde i Brattsholt. Det samme gjorde han for en annen trell som het Leidolv og bodde i Leidolvsstad. De var velhavende menn og gode venner, og de var svært trofaste mot Atle.

Hallstein het en mann. Han reiste fra Sogn til Island. Han var måg til Hallstein Atlesson som ga ham den ytre delen av Øyrarbakke. Han bodde på Framnes. Sønnen hans het Torstein. Han ble drept mens han sanket myrved. Sønnen hans het Torbjørn og bodde på Framnes. På denne tiden kom Loft, sønn til Orm Frodesson, til Island.

Nå er det å fortelle at Atle var en mektig og uvøren mann som på mange måter lignet sine frender. Loft reiste i ung alder fra Gaular i Norge til Island og tok land mellom Tjorså og Raudå opp til Skuvsløk, fra Breidamyr opp til Suluholt. Han bodde i Gaulverjabø sammen med moren Oddny, datter av Torbjørn den gaulverske. Hver tredje sommer reiste Loft utenlands på vegne av morbroren Flose og seg selv for å blote i hovet som morfaren Torbjørn holdt i stand i Gaular. Fra Loft stammer mange gjeve menn. Siden kom Torved, broren hans, til Island fra Voss. Loft ga ham land på Breidamyr, og han bodde i Ossabø. Barna hans var Ravn og Hallveig. Disse folkene levde alle samtidig.

Flose Torbjørnsson, morbror til Øyra-Loft, drepte tre av sysselmennene til kong Harald Hårfagre og reiste deretter til Island. Han tok land øst for Tjorså, alle de østre delene av Rangåvollene øst for Rangå. Datteren hans het Åsny og var mor til Turid som Valla-Brand giftet seg med. Sønnen deres het Kolbein, far til Torunn, mor til Loft prest, far til Jon, far til Sæmund, far til Margret, mor til Brand, far til Kalv.

Ossur Hvite het en mann, sønn til Torleiv fra Sogn. Ossur drepte en mann på hellig sted i Oppland mens han var i brudeferd med Sigurd rise. Derfor rømte han landet og dro til Island. Han tok først hele Holtaland mellom Tjorså og Raunsløk. Han var femten vintre da han begikk drapet. Han ble gift med Hallveig, datter til Torved. Sønnen deres var Torgrim Langskjegg. Han var far til Ossur, far til Torbjørn, far til Torarin, far til Grim Jorasson. Ossur bodde i Kampholt. Han døde da Torgrim var ung. Da tok morbroren Ravn over styringen av eiendommen hans.

Bodvar het en mann. Han var Ossurs frigitte trell og bodde på Bodvarsstad ved Videskog. Ossur ga ham et stykke av skogen og sa han selv ville ha skogen tilbake hvis Bodvar døde før ham og uten å ha fått noen arvinger. Ørn het en mann. Han bodde i Vælugjerde. Han giftet seg med Torgerd Baugsdatter, søster til Stein den modige på Snjallshovd.

Om høsten manglet Ørn seksti gjeldinger. Han hadde ikke noe pent å si til Bodvar og beskyldte ham for å ha tatt dem. Bodvar nektet for dette, ville ikke gi ham noen erstatning og mente han hadde støtte av mektigere menn, som Ravn, sønn av Torved, frende til Øyra-Loft. Om våren stevnet Ørn Bodvar for tyveriet. Bodvar mente seg ikke i stand til å føre saken sin selv, så han oppsøkte Atle Hallsteinsson, for han bodde nærmere enn Ravn, og la fram saken for ham. Atle sa at det nok ikke var håpløst for dem å finne mot-søksmål til Ørns sak. Deretter tok Atle over all Bodvars eiendom med håndslag. Slik sto nå sakene fram til tinget. På tinget ble det forberedt søksmål mot Bodvar, og det skulle dømmes i saken. Da gikk Atle til domsmennene med et stort følge og ba Ørn oppgi søksmålet, - ”ellers vil jeg ødelegge det for deg.” Ørn svarte at det ikke kunne ødelegges uten med vold. ”Det kan være,” sa Ørn, ”at det blir vanskelig å ha med jarlssønner som deg å gjøre, Atle. Jeg tror du snarere vil ødelegge søksmålet for din griskhets skyld enn for rettferdighetens, slik også frendene dine har gjort.”

Disse ordene gjorde Atle rasende; han ødela søksmålet for Ørn og jaget ham bort fra tinget med skam.

Litt senere døde Bodvar. Etter hans død gjorde Ravn krav på Videskogen på vegne av Torgrim langskjegg. Han forbød Atle å bruke skogen og fortalte ham om avtalen mellom Ossur og Bodvar, og førte vitner på det. Atle sa han ikke ville gi fra seg eiendom til Ravn, og sa han dårlig kunne huske at faren hans hadde gitt land til Ravn. Ravn sa det for lengst var gjort opp og at han ville ha det som var hans. Atle nektet ham skogen, og de skiltes med det.

En dag gjorde Atle seg i stand til å reise til Videskogen. Leidolv, lausingen hans, og to huskarer ble med ham på ferden. De hogg i skogen. Det er sagt at sauegjeteren til Ravn hadde gått til dyra om dagen og så hvor de befant seg i skogen. Han løp fort hjem og fortalte Ravn at Atle nå kunne få nytte av skogen, - ”som han vil. De hogger der det er best skog. Men det er ventelig at du ikke har styrke mot jarlers ætlinger.”

Ravn ble svært sint da han hørte denne historien og gjorde seg straks klar til ferd; åtte mann dro sammen med ham. De kom til dalen som siden ble kalt Orrustudal, og der møtte de Atle.

Da sa Atle: ”Du vil bruke overmakt nå, Ravn!”

”Den skal være tegn på forskjellen i herkomsten vår,” sa Ravn.

Straks begynte de å slåss. Atle og Ravn angrep hverandre, og kampen mellom dem ble voldsom. Leidolv slo også godt fra seg og ville gjøre gjengjeld for friheten. Til sist ville han flykte, og da falt han. Han hadde da slått en mann i hjel. Atle hadde drept en av Ravns huskarer, og da angrep Ravn ham. To av Ravns menn falt, men da hadde Atle fått banesår.

Onund Bild het en landnåmsmann. Han tok seg land øst for Roarsløk og bodde i Onundsholt. Han giftet seg med Torgerd, datter av Sigmund, sønn av Sigvat Raude. Sigmund var far til Mår Gigja.

Nå kom Onund og skilte Atle og Ravn. Han fulgte Atle hjem og ba ham med hjem til seg, - ”og så skal jeg sørge godt for deg.” Atle sa det var et godt tilbud, men at han ville hjem til Tradarholt, og at det ikke var utenkelig at det fulgte med navnet hans å dø av sårene, i likhet med farfaren hans, Atle.

Tord het Atles sønn. Han var ni vintre da dette skjedde. Atle fikk hentet ham og fortalt at det kunne hende han ville dø av sårene. ”Du får all eiendom etter meg,” sa han. ” Og hvis du er dine frender lik, vil du hevne faren din. Og det sier hugen min meg, at du vil bli en stor mann, og det samme med ætten din.”

Etter dette døde Atle hjemme i Tradarholt, og han ble hauglagt slik som skikken var. Tord overtok all eiendom og styring etter faren. Han var vakker å se på, vokste fort opp og var en gjev mann. Olve het en annen sønn av Atle, og han ble kalt Olve den smale. De to brødrene var ulike av lynne. Tord passet på boet i Tradarholt, og Olve reiste i handelsferd i ung alder og var en mektig mann. Siden reiste han på hærtokt og ble en stor viking. Til sist bosatte han seg i Sogn og kom aldri tilbake til Island. Det var mens Eirik Blodøks hersket over Norge.

Tord var femten vintre gammel da han begynte å tenke på å hevne faren sin. Ravn var en stor og uredd kar, mens Tord virket ung.

Det er sagt at Tord en gang fikk vite at Ravn hadde ridd til et skip i Einarshavn; han var alene på rideturen og tenkte seg hjem om kvelden. Ravn hadde blå kappe og sverd spent om livet. Han hadde et stort spyd i hånden og gullslått sverdhylse. Både far og sønn hadde eid dette sverdet. Han var ikke forberedt på kamp. Tord lå alene i bakhold for Ravn ved Haugavad ovenfor Tradarholt. Han hadde spyd i hånden og ville nå enten hevne faren sin eller selv få banesår. Og da Ravn red hjem om kvelden, sprang Tord på ham uforvarende og stakk spydet gjennom ham. Ravn falt av hesteryggen, og Tord gikk fra ham og lot ham bli liggende død. Haugen hans ligger østenfor veien, og vestenfor ligger Atlehaugen, Olvehaugen og Hallsteinhaugen.

Tord dro nå hjem og syntes han hadde vokst på dette verket. Siden kom Ravns måger og slektninger av Tord for å søke forlik av ham. Tord sa at han skulle vise at han ikke var noen urimelig mann, men hadde sett seg nødt til å hevne faren sin; han sa han ville gjøre opp slik at alt som var gjort, skulle veie likt. Denne avgjørelsen sa Ravns frender ja til, for de syntes ikke den var urimelig, og så gjorde de fullt og helt opp.

Tord ble en gjev mann. Han giftet seg med Torunn, datter av Åsgeir Østmannsskrekk. Det ble han kalt fordi han hadde drept et norsk skipsmannskap i Grimsåoset etter å ha blitt ranet av dem. Åsgeir var en stormann, og Torunn var også et dugelig menneske. Tord tilegnet seg den delen av skogen som de hadde trettet om.

Da Tord var tjueto vintre, kjøpte han et skip i Knarrarsund. Han ville reise utenlands og hente arven sin som frendene hans hadde eid i Sogn og som nå lå under kongen. Han sa at Torunn skulle reise med ham, men hun sa hun ville være igjen og mente det var mer tilrådelig. Tord ble harm over ordene hennes og gjemte mye av godset han eide i jorden.

Da sa Torunn: ”Du kan gjemme godset, men det aner meg at du får liten nytte av både formuen du hadde i Norge og av den du har her.”

Deretter overtok hun all eiendommen deres.

Torgils het sønnen deres. Han var to vintre da Tord reiste utenlands; skipet hans forsvant og ingen har siden hørt om det. Vinteren etter kom Torgrim Arrbein til Knarrarsund. Han var sønn av Tormod. Moren hans var Turid Kjetilbjørnsdatter fra Mosfjell. Torgrim var en djerv mann. Han var hos Torunn i Tradarholt om vinteren, og hun hadde stor tillit til ham. Hun likte ham godt og ba ham slå seg ned hos henne og selv bestemme lønnen. Det sa han at han ville, og så fridde han; han sa han ikke ville være hos henne med mindre hun giftet seg med ham. Hun tenkte over det og ba venner og frender om råd. [Bryllupet skulle stå] tre vintre senere, for hun ville prøve hvor godt de passet sammen. Da tre vintre var gått, fikk han Torunn, og samlivet deres ble godt.

Torgrim var en uredd mann og ganske ustyrlig. Han hadde vært i viking og var full av arr mange steder på kroppen. Derfor ble han kalt Arrbein, og Torgils, stesønnen hans, ble kalt Arrbeinstjup. Torgrim var en god leder for herredet. Han var god mot Torunn og sønnen hennes, Torgils. Det de eide sammen, utgjorde en stor formue.

Det er sagt at en sommer kom folk til et stevne på fristedet ved Lon. Da var Torgils fem vintre og løp straks og ville være med i guttenes lek. Han merket seg et sted å leke og sa han ville være med. Guttene sa de hadde snakket om at bare den fikk være med som hadde tatt livet av et levende vesen. Da gikk Torgils og syntes det var ille at han var utestengt fra gutteflokken. Om kvelden reiste folkene hjem.

Torgrim var rik på allslags gods. Han eide mye fe, både sauer og kveg. En hest han eide het Illing. Det var en dårlig hest. Da mennene hadde sovnet om natten, våknet Torgils, tenkte over situasjonen og ville ikke bli jaget fra leken igjen. Han sto opp, tok et bissel og gikk deretter ut og fikk øye på Illing ved gjerdet. Han gikk straks dit, tok hesten og leide den til et hus. Så tok han et spyd i hånden og stakk det i buken på hesten, så den falt død om. Deretter la Torgils seg igjen.

Da folket var klare til arbeid om morgenen, ba Torgrim om å få hentet Illing, men den var ikke der. Dette fortalte de Torgrim. Han sa at hesten hadde vært der om kvelden og ba dem lete en gang til. De dro og fant hesten død, og sa det til Torgrim. Han sa han ikke visste om noen mann som ville gjøre ham vondt.

Torgils svarte: ”Det er jeg som har drept hesten.”

Torgrim spurte hvorfor han hadde gjort det. Torgils fortalte hvordan det hang sammen.

”Ikke har vi to samme sinn,” sa Torgrim, ”reis nå til Loft, vennen din, for vi vil ikke ha samme lynne.”

Torgils reiste samme dag til Loft som tok svært vennlig imot ham. Det er sagt at Torgils var en vakker mann å se på og førte seg mandig og forstandig; han var stor av vekst og rak, sterk i kroppen, djerv og snarrådig, omgjengelig og pålitelig, fast og den mest våpenføre blant menn: den djerveste i alle manndomsprøver så snart han ble eldre, slik det vil bli fortalt. Han var storlynt og stødig, modig og høysinnet, og han sto seg godt gjennom de mange manndomsprøver han skulle utsettes for.

Det er sagt at da Torgils var ni vintre gammel, ba han om å få dra til sjøs med Lofts huskarer, og det fikk han, som mye annet. Han kastet snøret sitt over bord og dro en stor flat fisk, men ingen andre fikk fangst den dagen. Og da et uvær blåste opp, viste det seg at Torgils kunne ro, selv om han var ung. Deretter la de til land. Loft sa at man av slike tegn kunne skjønne hva slags mann han ville bli. De gikk nå hjem, og Torgils dro fisken etter seg. Mens han gikk bortover veien, løsnet jorden der han dro fisken, og han kjente at han støtte på noe hardt. Han kikket ned og så at det lå en sølvring der. Så dro de hjem, og Torgils ga ringen til Loft, fosterfaren sin, til oppbevaring.

Vinteren etter skjedde det at noen treller brøt opp en gravhaug for å skaffe seg gods, men Torgils gikk mot dem og sa det ikke var deres eiendom. Han tok fra dem tre merker og drev dem bort. Han lot Loft få godset, som alt annet han skaffet. Han ble nå en svært omtalt kar, selv om han var ung.

Da Torgils var femten vintre, hadde han lyst til å reise utenlands. Han var mandig både i kunnskap og styrke. Han ba om å få skifte gods med Torgrim, stefaren sin. Loft ba ham bli hos seg også om vinteren og sa at han senere ville vinne bedre fram i alt. Han gjorde det, og da han var seksten vintre, ba han igjen om at godset ble skiftet.

Torgrim sa at han ikke ville gi ham godset ennå, - ”for din styring med eiendom virker mindre klok enn min.” Torgils sa at nå ville han ha godset, - ”men får jeg det ikke nå, vil jeg få det tredje gang jeg krever det.” Deretter dro han og fortalte alt sammen til Loft. Loft sa at han tenkte Torgrim ikke ville stille seg i veien når Torgils neste gang krevde godset. Så skaffet Loft ham midler til utenlandsferden. Torgils sa han denne gang bare ville ha noen få midler.

Da han hadde gjort seg klar til ferden, kalte han kameratene sine til seg og sa han ville lønne dem for glede og godt følge, - ”her skal dere få tre merker sølv som jeg tok fra trellene, men Loft, fosterfaren min, skal ha ringen og vennskapet mitt.”

Deretter dro Torgils ut fra Knarrarsund med få midler. Han kom til Norge om høsten og var om vinteren hos en mann som het Olav. Han bodde i Hordaland, og var en gjev og klok mann.

På denne tiden hersket Harald Gråfell over Norge med de andre brødrene sine og Gunnhild kongsmor. De reiste i gjestebud om vinteren, slik skikken var. Olav stelte til gjestebud for kongen og moren hans med stor ære. Og da de hadde vært der en stund, spurte de hvem han var, den store og staselige mannen.

Olav svarte: ”Han er islending.”

Kongen sa at han måtte være av stor ætt, - ”for sånn ser han ut.”

Torgils deltok i leker med kongen; kongen hadde mye moro av ham, og Torgils klarte seg bra i alle leker.

Da sa kongen: ”Jeg vil kalle deg Torgils, kjempen min.”

Da sa Torgils til kongen at han hadde en stor arv i Sogn etter de ærerike frendene sine.

Kongen svarte: ”Moren min holder nå hus på den jorda, og hun har all myndighet over den. Bli derfor venn med henne, så vil det gå deg godt.”

Så tok Torgils dette opp med Gunnhild. Hun svarte velvillig og tilbød ham plass i hirden hos kongen. Torgils svarte at han ikke var klar for å være med i kongshirden og takket nei. Dronningen ble harm, spente til ham med foten, jaget ham fra høysetet, nektet ham godset og sa at han ikke hadde vett til å ta imot ære. Men kongen var god mot ham og ga ham sølv i hemmelighet, slik at han fikk godt med midler å handle for.

”Dette kan gi god avkastning,” sa kongen, ”hvis lykken står deg bi. Besøk meg for bekjentskapets skyld, og aller helst hvis moren min ikke er i nærheten.”

Deretter reiste kongen fra gjestebudet.

Om våren sa Torgils til Olav at han ville reise på handelsferd om sommeren, og slik komme seg unna Gunnhilds urimelighet. Dette syntes Olav var en god idé. Så var Torgils på handelsferd om sommeren, og det gikk godt. Og om høsten kom han til vestre Viken og dro til en kvinne som het Gyda. Hun var enke og hadde en sønn som het Audun. Begge tok imot ham på beste vis. Gyda visste mye om trolldom og gamle kunster. Audun var god mot Torgils og lovte ham vennskap da han reiste derfra.

Deretter dro Torgils til en stormann som het Bjørn, og der ble det sørget godt for ham. Det var et bra hushold, men folket gikk svært tidlig til sengs. Torgils spurte hvordan det hadde seg. Han ble fortalt at Bjørns far hadde dødd for en stund siden og at han gikk igjen. Folk var også redd for ham. Torgils fikk voldsomme krefter.

Det hendte ofte om vinteren at Torgils hørte det dunke i taket. En natt sto han opp, tok en øks i hånden og gikk ut. Han så en dødning foran døra, stor og forferdelig. Torgils hevet øksa, men dødningen snudde seg vekk og løp til haugen. Da de kom dit, snudde dødningen seg mot ham. De tok ryggtak, for Torgils hadde sluppet øksa. Kampen mellom dem ble både hard og fæl, så jorda under føttene deres ble helt opptråkket. Og til sist gikk det slik, fordi Torgils var eslet til å leve lenger, at dødningen falt bakover og Torgils over ham. Der hvilte han litt, og fikk tak i øksa si. Torgils hogg av ham hodet og sa deretter over ham at han ikke skulle være noe menneske til mén. Siden hørte de aldri mer til ham. Bjørn satte stor pris på Torgils, siden han hadde gjort så mye for husfreden.

En natt banket det på døra. Torgils gikk ut. Det var vennen hans, Audun Gydasson, som var kommet. Torgils ønsket ham velkommen og spurte hva han ville. Audun sa han trengte hjelp; han fortalte at Gyda, moren hans, var død, og at det hadde vært noe merkelig ved dødsfallet, - ”alle folkene har flyktet, for ingen tør være i nærheten. Nå vil jeg dra og gravlegge henne, og jeg vil at du skal følge meg.”

”Det skal jeg gjøre,” sa Torgils.

Så dro han med Audun uten at Bjørn visste det og kom til Auduns gård. Der fant han husfruen død og stelte liket hennes.

”Torgils, du skal lage en kiste til moren min og sette krakker under den,” sa Audun,”og sett så kraftige håndtak på kista, det er nødvendig for at dette skal gå bra.”

Alt dette ble gjort.

Audun fortalte hva han ville gjøre med kista, - ”nå skal vi dra av sted med den, få den ned i jorda og legge mest mulig tyngde på den.” Så dro de. Og da de hadde reist en stund, tok det til å brake veldig i kista; deretter løsnet håndtakene, og ut kom Gyda. Da fór begge til og holdt henne, og de trengte alle sine krefter, selv om begge var sterke menn. De bestemte seg for å flytte henne til et bål som Audun hadde gjort i stand. Så kastet de henne på bålet og sto ved siden av mens hun brant opp.

Da sa Audun: ”Stort vennskap har du vist meg nå, Torgils, og stor manndom, som du viser alle steder. Et sverd og en kjortel vil jeg gi deg. Men hvis det blir slik at jeg senere kaller sverdet tilbake, vil jeg at du slipper det. Men da skal jeg skaffe deg et annet godt våpen.”

Nå skiltes de med dette, og Torgils la i vei tilbake til Bjørn.

Nå er det å fortelle om Bjørn at han savnet Torgils. Dette gjorde ham uglad, og han sa han hadde mistet en god mann, - ”og det er ille at troll eller uvetter har tatt ham. Vi skal hedre ham ved å drikke gravølet hans, og jeg er redd det ikke blir noe gledesgilde, for vi har nå lett etter ham i mange dager.” Men under gildet kom Torgils tilbake; Bjørn ønsket ham hjertelig velkommen og fikk i stand et nytt og større gjestebud. Etter dette dro mennene hjem.

På denne tiden tok Håkon Ladejarl makten i Norge. Da sa Torgils til Bjørn at han ville gjøre krav på eiendommene sine i Sogn.

Bjørn svarte: ”Det gjør du rett i. Men jeg er redd Håkon jarl vil inndra både dette og annet, for han er veldig pengekjær, og det er lite håp om at han lar deg få det. Men jeg vil bære kravet ditt fram når han kommer hit til meg.”

Nå kom jarlen til avtalt tid til gjestebud, og Bjørn bar Torgils’ sak fram for ham. Han sa mye om hans djervskap og dugelighet. Håkon jarl sa at dette nå var hans eiendom, men at han ville se mannen.

Da Torgils kom for jarlen, sa Håkon til ham: ”Du er en stor og sterk mann, en fryd for øyet og har trolig lykken med deg, nå vil jeg be deg være hos meg. Siden kan vi se på kravet ditt.”

Torgils sa han ville ta imot tilbudet.

Torstein het en mann, som ble kalt den hvite. Han var lendmann for Håkon jarl. Han var vennesæl og hadde eiendom nær Torgils’ jord. De var gode venner og oppholdt seg begge hos jarlen. Torgils ga Torstein Auduns kjortel; den var laget av ny skarlagen.

Hos Håkon jarl var også Eirik Raude, en islandsk mann som siden fant og bygget Grønland. Han var en ung og høvisk mann, og en god venn av Torgils.

En dag begynte Torgils å snakke med jarlen om jordkravet sitt.

Håkon jarl svarte: ”Jeg liker godt framferden din, men jeg kan ikke vite sikkert hvor dugelig du kan bli. Jeg vil ikke gi fra meg disse områdene uten at du viser meg noe storslagent i gjerningene dine; du skal hente skattene mine på Sudrøyene, som jeg ikke har fått på tre år.”

Torgils ba ham velge en leder til ferden, - ”og jeg skal følge ham så godt jeg er kar for.”

”Du skal selv være formann for denne ferden,” sa jarlen, ”for slik kan du bedre prøve motet og manndommen din.”

Torgils sa: ”La Torstein Hvite reise med meg.”

”Det skal han selv avgjøre,” sa jarlen.

Torstein sa han ville reise hvis Torgils ønsket det.

Nå gjorde de seg klar til å dra med to skip og lite mannskap. Da de kom til øyene, ba de om skatter, men fikk lite. Om høsten reiste de til Katanes; der forliste skipene, og de mistet godset, men alle mann ble reddet. Olav het jarlen som hersket over riket der. Han fikk vite om Håkon jarls menn og ba dem til seg. De takket ja og ble der over vinteren.

Surt Jernskalle het en mann, en stor viking og fæl illgjerningsmann. Han holdt lenge til i utmarkene rundt Vesterlandene. Han hadde for vane å bortføre kvinner som var vakre og av god herkomst og la dem være hos seg en stund. Mennene våget ikke å sette seg opp mot ham. Søsteren til Olav jarl het Gudrun. Hun var vakker og dyktig i kvinnelige sysler. Denne vinteren kom Surt Jernskalle til Olav og ville ha søsteren hans til frille eller gifte seg med henne.

Olav svarte: ”Det ville være til liten fordel for meg, selv om du ville gjøre ditt beste, og aller minst hvis du bestemmer deg for å gjøre ondt. Jeg vil si nei til dette giftermålet.”

Da sa vikingen: ”Gå på holm med meg eller skaff menn til å slåss mot mine.”

Jarlen sa: ”Det er bedre å dø ærefullt enn å leve skammelig.”

”Nå velger du den utveien som blir verst for deg, og som vi vil huske lenge. Og du skal være niding hvis du ikke kommer.”

”Selvsagt skal jeg komme og gå mot deg,” sa jarlen, ”eller en annen mann i mitt sted.”

Med dette skiltes de. Deretter kalte jarlen tinget sammen og fortalte hvilken ulykke han var kommet i, - ”og jeg vil gifte Gudrun, søsteren min, med den mannen som dreper Surt. For jeg vet at bare en mann som ikke vil være til vanære for meg, vil stille opp.”

Ingen svarte på jarlens tilbud, selv om det virket fristende, for folk forventet ondskap av Surt Jernskalle. Torgils og Torstein snakket om saken, og Torstein syntes det var tilrådelig, men Torgils likte det ikke.

Torstein sa: ”Velger du å gjøre dette, venn?”

Torgils svarte knapt. Så sa Torstein til jarlen at han ville gjøre det. Det likte jarlen godt. Natten etter drømte Torgils at Audun, vennen hans, kom til ham og sa: ”Du sover, men allikevel er det som om du er våken. Du skal gå på holm med denne berserken, for vi unner deg æren. Denne Surt er broren min, men han er meg ikke til gagn; han er den verste illgjerningsmann. Når han har begynt holmgangen, spør han alltid den han skal slåss mot om han har sverdet Bladner, det jeg ga deg. Men du skal gjemme det i sanden og si at du ikke vet om hjaltet er over bakken.”

Deretter forsvant Audun. Torgils våknet og fortalte Torstein om drømmen.

Om morgenen dro Torgils og Torstein med jarlen til stevnet på holmen, og Torgils var klar til holmgangen. Vikingen spurte etter sverdet Bladner. Torgils sa han ikke visste om hjaltet var over bakken. Torgils dro så sverdet opp av sanden, og deretter begynte de å slåss. Da de hadde slåss en stund, hogg Torgils sporden av Surts skjold og foten av under ham. Det var lovbestemt på den tiden at en mann drepte seg til arven til den som falt på holmen. Deretter hogg Torgils hodet av Surt og tok alle skipene og alt godset hans. Senere fikk han Gudrun, søster til Olav jarl. Torgils manglet nå hverken mannskap eller penger.

Om våren fortalte de jarlen at de ville plyndre om sommeren. Så la de til på Sudrøyene og lot folket få valget mellom plyndring og manndrap eller å betale skatt til Håkon jarl. De valgte å betale slik befalingen lød, og så var saken klar.

Deretter reiste de østover til Norge og møtte Håkon jarl. Han tok vel imot dem. De redet ut godset for ham og ga ham dessuten sømmelige gaver. Jarlen gikk nå med på å gi Torgils alle eiendommene hans. De bodde hos jarlen om vinteren og ble høyt aktet. Om sommeren ville de dra på hærtokt, men tenkte seg tilbake til jarlen om vinteren.

En natt kom Audun til Torgils og ville ha sverdet Bladner tilbake, - ”men først skal jeg skaffe deg en øks, og om en kort stund også et godt sverd.”

Torgils sa han selvsagt skulle få sverdet. Audun takket ham og ga ham en fingerring av gull. Da Torgils våknet, var sverdet borte; han syntes det var et savn. Deretter plyndret de om sommeren.

Gyrd het en viking de møtte ved en øy om sommeren. Om morgenen seilte en småbåt fra Gyrds skip til Torgils’, og Gyrd sa han ville slå seg sammen med dem. Det gjorde de, og Gyrd skulle ha like mange skip og halvparten av utbyttet. Så plyndret de om sommeren og vant godt med gods og gjorde ende på mange ugjerningsmenn og ransmenn, men lot bønder og kjøpmenn i fred.

Om sommeren kom de til Irland. Det var skog foran dem der de gikk i land. De gikk inn i skogen, og et sted så de at løvet hadde falt av et eiketre. De rykket opp eika, og under den fant de et jordhus. Nede i huset så de menn med våpen. Torgils satte som vilkår for mennene sine at den første som gikk ned i huset, skulle få tre kostbare ting til eie. Alle unntatt Gyrd samtykte i dette. Deretter hoppet Torgils ned i huset og møtte ingen motstand. Det lå et blått klede der, og to gullringer og oppå dem et godt sverd. Det var også to kvinner der. En av dem var ung og vakker, og den andre gammel, men ennå vakker. Torgils gikk omkring i huset; det var berggrunn under de fleste steder. Han hadde en treklubbe i hånden og slo den til begge sider, og de fleste trakk seg unna. Torstein var med ham. Da de gikk ut av jordhuset, tok de den unge kvinnen med seg til skipet, og også den eldre. Husfolket fulgte fort etter dem, men Torgils og de andre kom seg til skipet og satte straks fra land. Så gikk en mann fram fra flokken av forfølgere og holdt en lang tale. De forsto ikke språket hans.

Da sa den eldre kvinnen på norrønt at mannen ville oppgi alt godset de hadde tatt, ”hvis dere løslater oss. Denne mannen er jarl og sønnen min, og morsslekten min er fra Vik i Norge. Dere vil få best utbytte av godset om dere gjør som han sier, for det følger ulykke med sverdet. Sønnen min heter Huge. Han byr deg gods, Torgils, framfor at dere bortfører meg. Det vil ikke bringe dere lykke å ta oss vekk herfra.”

Torgils lyttet til rådene deres og satte kvinnene på land. Huge jarl gikk Torgils i møte med glede og ga ham en ring; en annen ga han til moren sin og en tredje til ungjenta. Så ønsket han ham alt godt.

Etter dette ville Torgils og Torstein slutte med hærtokter og dele utbyttet. Gyrd gjorde krav på kostbarhetene. Torgils sa det var mange vitner til det de hadde avtalt. Gyrd sa han aldri hadde samtykket i det, han ville heller slåss enn å gå glipp av kostbarhetene.

Torgils sa det var best ikke å sette hele følget på spill, - ”vi to får heller slåss mot hverandre.”

Dette sa Gyrd ja til, og så begynte de å slåss. Torgils hadde sverdet Jordhus-gave og hogg til Gyrd og slo foten av ham nedenfor ankelen. Så skiltes de med dette. Gyrd levde videre og ble kalt Gyrd den halte.

Deretter dro de til Norge og var hos Håkon jarl om vinteren. Torgils’ kone Gudrun fødte et guttebarn på den tiden, og han fikk navnet Torleiv. Men da det ble vår, ville Torgils reise til eiendommen sin på Island. Håkon jarl ga Torgils tilbake all eiendom han hadde i Sogn, og han skiltes med jarlen i vennskap. Nå satt han hjemme om sommeren, og også om vinteren.

Torgils fortalte Torstein at han ville se til eiendommen sin på Island, - ”for jeg liker ikke dem som vokter den nå. Jeg har gjort et skip klart og lastet det med mye gods. Men denne jorden jeg eier her, skal du se etter på vegne av Torleiv, sønnen min. Jeg har erfart at du er en gjev mann. Nå vil jeg også lønne deg med en gave; jeg vil gi deg Gudrun, kona mi, for jeg har sett at du har lagt din elsk på henne, men allikevel oppført deg sømmelig.”

Torstein takket Torgils for gaven, og folk syntes dette var storsinnet.

Torgils dro på handelsferd til Oppland og Sverige, og om vinteren var han hos en bonde som het Trånd. Han var rik og hadde en datter som het Sigrid. En mann som het Randved ville ha henne; han var en ond mann og en stor kjempe. Trånd sa nei til giftermålet. Da utfordret Randved Trånd til en holmgang som ble kalt kar-gang; de skulle slåss i et kar med stengsler over, og med klubbe i hånden. Trånd ville heller slåss enn å gifte bort datteren sin til en ond mann.

Torgils sa da til Trånd: ”Du har vist meg stor gjestfrihet, og jeg skal lønne det godt; jeg vil slåss med Randved for deg.”

Trånd sa at han ville ta imot tilbudet. Torgils hadde sverdet Jordhus-gave. Randved hadde en klubbe som var alenlang og veldig tykk. Karet ble lukket med stengsler. Randved ba Torgils slå først, siden han var utfordret. Han gjorde det og traff klubba; den sprakk i biter, og sverdet fór inn i magen på Randved.

Da sa han: ”Gi meg sverdet nå, og ta selv klubba, så kan jeg slå til deg med sverdet.”

”For meg ser den mer ut som en flis,” sa Torgils, ”og ikke en klubbe.”

Litt etter døde Randved. Han hadde satt sin lit til trollskapen sin, for han hadde felt mange menn med denne holmgangen. Torgils drepte også to andre vikinger, Snækoll og Snæbjørn. Trånd lønnet Torgils godt, og han fikk stor ære av denne gjerningen. Deretter gjorde han seg klar til å reise til Island sommeren etter.

Olav to-bryn het en mann. Han kom til Island og tok alt land på Skeid mellom Tjorså og Sandløk. Han hadde lynne som en stor berserk. Olav bodde på Olavsvollene; han ligger i Brunehaugen under Vordufjell. Olav giftet seg med Åshild, og sønnene deres var Helge og Tord, far til Torkjell, far til Gull-Kar, far til Orm, far til Helga, mor til Odd Hallvardsson.

Torgrim Arrbein la sin elsk på Åshild da Olav var død. Men Helge den pålitelige, sønnen hennes, mislikte det. Han dro fra huset sitt til hennes og sa at han ikke ville at hun levde usømmelig, sa det var til vanære for både henne selv og frendene hennes. Hun ba ham ikke å bli sint og sa hun ikke trodde han var i stand til å slåss mot Torgrim.

Han svarte: ”Det er lett å se at mannen liker deg, men jeg vil likevel ikke tåle en slik skam fra ham.”

Så sa de ikke mer til hverandre. Torgrim kom på besøk på Olavsvollene. Åshild vartet ham rikelig opp, og de likte hverandre godt. Hun fortalte Torgrim hva hun og Helge hadde snakket om. Helge snakket også om at Torgrim var kommet på besøk; han sa han likte det svært dårlig og ba ham slutte med det. Torgrim svarte at han ikke ville bry seg om uviljen og truslene hans, så lenge hun ville det selv. Så fulgte Åshild Torgrim ut på veien og ga ham en stor gullring før de skiltes. Hun sa hun tvilte på at de ville sees igjen. Torgrim sa han hadde til hensikt å oppsøke henne snart. Hun svarte at det ville være fint, og så skiltes de med det.

Torgrim red sin vei nedenfor Åshildsmyr. Helge hadde satt seg i veien for ham ved veiskillet. Da de møttes, ba Helge ham la være å oppsøke dem og ikke skape vanskeligheter for seg selv. Torgrim sa han ikke var noe barn og at han var rede til å kappes med ham om hva som helst. Helge svarte at han tenkte å la tvisten gå sin gang, - ”og det vil være bra at vi kjemper mot hverandre.”

Så sloss de hardt og lenge. Torgrim var høyt oppe i årene, ble fort utmattet og fikk mange sår. Helge angrep ham voldsomt da han så at Torgrim ble spakere, og det endte med at Torgrim falt for Helge. Om kvelden kom Helge hjem. Åshild spurte ham om nytt. Han fortalte alt, slik det nå var.

Hun svarte: ”Du har oppnådd mye, og du synes nok du har vokst på dette verket; men jeg kan si deg at det blir din bane.”

Helge skaffet seg skip i Einarshavn og ville reise utenlands. Nå ble denne nyheten fortalt. Høring, sønn av Torgrim, var da sytten vintre. Han red med tre mann til Hovde for å oppsøke frenden sin, Teit Kjetilbjørnsson. Sammen med Teit red de så femten mann sammen til Eyrar i Einarshavn og nektet Helge å reise. Deretter red de bort. En stund etter møttes de på en gammel vei opp fra Mork ved Helgahvol. Helge var kommet fra Eyrar sørfra med to andre menn. Da Helge og de andre så dem komme ridende, løp de opp på haugen og forsvarte seg mandig. De fikk en hard strid, og fordi de var i mindretall, falt Helge og den ene av mennene hans, og også en mann fra den andre flokken. Senere ble det forlik i saken, og drapene gikk opp i opp.

Torgils kom til Eyrar på Island. Loft, fosterfaren hans, var hjemme på gården sin. Det hadde skjedd mye mens Torgils var i utlandet, og moren hans, Torunn, var død. Torgils dro hjem til Tradarholt. Broren hans tok godt imot ham, og brødrene bodde sammen dette året.

Torøy het en kvinne. Hun var datter av Torvard. Moren hennes het Torfinna og bodde på Odde. Torvard var død, og Torøy ble fostret på en gård som het Kalvholt hos en mann som het Jostein, en gild bonde. Jostein var gift med Torvards søster fra Odde som het Torgerd. De var barn av Tord Frøysgode. Kol og Starkad het fosterbrødrene til Torøy. Gudrun het søsteren deres, og hun var fostersøster til Torøy. Torgils beilet til Torøy, og hun ble gift med ham. Samlivet deres var godt.

Sorle het en mann. Han bodde i nærheten av Kalvholt. Han kom ofte for å besøke Gudrun, søster til Starkad og Kol. En gang møtte Kol Sorle på veien og ba ham la være å komme dit til søsteren. Sorle sa at det ville han gjøre som han selv ville med, og at han ikke brydde seg om ordene hans.

”Det er opp til deg,” sa Kol.

Neste dag kom Sorle likevel og snakket med Gudrun. Han dro sent hjem om kvelden. Da han var kommet et lite stykke fra gården, spratt Kol opp foran ham; de hilste ikke. Kol ga Sorle banehogg og dro deretter hjem og fortalte Gudrun at det var slutt på besøkene til Sorle. Hun sa hun ikke kunne klandre ham, men at saken ikke ville bli med det, for han hadde vært tingmannen til Åsgrim Ellida-Grimsson, - ”dra nå og finn Torgils, for jeg tror han er den som best kan beskytte deg.”

Kol dro til Tradarholt. Det var sent om kvelden, og mennene satt og spiste. Torøy gikk fram til døra og ba fosterbroren bli der. Han fortalte henne det som hadde skjedd.

”Du skal få vite av Torgils om han vil støtte deg eller ikke,” sa Torøy. ”Vær nå helt stille.”

Hun førte ham til et lite tilbygg. Deretter gikk hun tilbake til stuen.

Torgils sa: ”Hvorfor skal mennene vente så lenge på mat i kveld? Og du er dessuten rød i fjeset.”

Torøy svarte: ”Det er sant, ordtaket, om at kloke folk legger merke til mangt. I sted løp en mus over kinnet mitt, og jeg syntes den var veldig ekkel.”

”Det kan være,” sa Torgils.

Men da de hadde gått til sengs om kvelden, sa Torgils at han ville vite hva som hadde skjedd i yttergangen den kvelden. Hun fortalte ham alt, og sa hun gjerne ville hjelpe Kol, - ”og det vil du også for min skyld.”

Torgils sa at det skulle han gjøre.

Om morgenen dro Torgils til Kols gård og tok med seg Gudrun og alt godset derfra, men lot de andre umyndige bli igjen. Da de hadde reist sin vei, kom Åsgrim. Han hadde planlagt å inndra all Kols eiendom, men fikk nå ingenting. Kol var hos Torgils vinteren over. Om våren reiste Åsgrim sak mot Kol; Torgils lot som han ikke visste noe. Kol ble dømt fredløs. Torgils red omkring i herredet som før, og Kol med ham. De oppsøkte steder der folk møttes, og det skapte stor misnøye. Høvdingene mente dette var til skade og prøvde å få i stand forlik. Men Torgils tilbød ikke forlik.

En gang red han til et hestestevne, og arbeidslederen Svart var med ham. Om dagen var det mye moro. Åsgrim snakket mye med Svart, og om kvelden red Torgils hjem. Svart red nær opp til Torgils, og Torgils la merke til at han ville ri bakerst. Da ble han mistenksom og ga ham muligheten til å angripe. Og som Torgils minst ante det, hogg Svart til ham. Torgils kastet seg ut av sadelen idet Svart kløyvde den i to. Torgils grep fatt i ham og spurte hva dét skulle bety. Svart sa at Åsgrim hadde bedt ham gjøre det. Og da Torgils slengte Svart i bakken, falt en pengepung ut av kappen hans. Da sa han at Åsgrim hadde gitt ham penger for å ta livet av ham. Torgils drepte Svart straks på stedet. Så red han fram til mennene sine og fortalte hva som hadde skjedd. Hver gang han dro for å møte folk, viste han dem pengepungen. Det var tre merker sølv i den, men ingen ville vedkjenne seg dem.

Nå kom kristendommen til Island, og Torgils var blant de første som tok imot troen. En natt drømte han at Tor kom til ham, fæl å se på, og sa han hadde sviktet ham, - ”du har behandlet meg ille,” sa han, ”valgt ut det verste du eier til meg, og kastet sølvet mitt i en råtten kulp, men jeg skal gå mot deg.”

”Gud vil hjelpe meg,” sa Torgils, ”og jeg er glad for at vi to skilte lag.”

Da Torgils våknet, så han at tungalten hans var død. Han gravde den ned ved noen nedslitte hus, og ville ikke bruke noe av den.

En annen gang viste Tor seg for Torgils i drømme og sa at han kunne gjøre ende på ham like lett som tungalten hans. Torgils sa at Gud ville avgjøre det. Da lovet Tor at han ville gjøre skade på godset hans. Torgils svarte at han ikke brydde seg om truslene hans. Natten etter døde en gammel okse for Torgils. Da satt han selv ved dyrene sine natten etter. Og da han kom hjem om morgenen, var han gul og blå overalt. Folk mente at han og Tor hadde møttes og sloss. Deretter ble det mindre av dette at dyrene døde.

Torgils ble en stormann. Det kom ordsending til ham fra Grønland; Eirik Raude ba Torgils komme og bosette seg der og få de beste kår han kunne by ham. Torgils brydde seg lite om forslaget. Han hadde da bodd på Island i tretten år. Så kom et skip inn fra havet; om bord var Torleiv, sønnen hans, som hadde med gode gaver til ham. Torleiv var da tjue år. Torgils snakket med kona si om hun ville reise til Grønland. Hun sa det var et dårlig bytte.

Han sa at Eirik hadde sendt bud, - ”men du kan bli igjen, hvis du heller vil det.”

”Det er en dårlig idé å reise dit,” sa hun, ”men likevel vil jeg dra, hvis du drar.”

Høring tok over Torgils’ eiendom. Torny het datteren til Torgils og Torøy. Hun var åtte vintre. Torleiv skulle reise sammen med dem, sammen med Kol og broren hans Starkad, søsteren deres Gudrun, trellene Snækoll og Ossur, ti andre treller og rådsmannen Torarin, for Torgils planla å bygge gård når han kom til Grønland. Jostein fra Kalvholt gjorde seg klar til å reise med Torgils sammen med tolv mann samt kona hans, Torgerd, og sønnen. Så kjøpte Torgils skip i Leiruvåg. Torolv het en mann som Torgils ga en gård til, og han ga Høring verdier tilsvarende seks ganger seks tusen alen vadmel, i tillegg til fast eiendom.

Torgils besøkte Torodd i Hjalle. Med ham på ferden var datteren hans, Torny, som ble syk der. Torgils ventet tre netter, så sa han at det ikke skulle hindre ferden hans at hun var syk, - ”kanskje ligger skjebnen hennes her.”

Torodd sa at han trodde hun ville bli lykkelig og leve lenge. Torgils lot henne bli igjen og ga henne fire tusen alen vadmel, hvis hun skulle trenge det. Torgils sa at han ikke likte å reise, men at han heller ikke ville bli værende.

Torgils ventet nå på vind og drømte at en mann kom til ham, stor og rødskjegget, og sa: ”Du tenker deg på ferd, og den vil bli strevsom.” Han syntes mannen i drømmen så morsk ut.

”Det vil gå dere ille,” sa han, ”med mindre du vender tilbake til troen på meg; da vil jeg igjen hjelpe deg.”

Torgils sa at han aldri ville ha hans hjelp igjen og ba ham komme seg vekk det forteste han kunne, - ”og min ferd vil gå som den allmektige Gud ønsker.”

Deretter syntes han Tor ledet ham ut på noen klipper, der sjøgangen slo mot fjellene, - ”i slike bølger skal du være og aldri komme i land, om du ikke vender deg til meg.”

”Nei,” sa Torgils, ”bort med deg, din leie djevel! Han vil hjelpe meg, som løste alle med sitt blod.”

Så våknet han og fortalte kona si om drømmen.

”Jeg hadde blitt hjemme,” sa hun, ”hvis jeg hadde drømt noe sånt. Og ikke ville jeg fortalt denne drømmen til Jostein eller noen av de andre.”

Nå kom det vind, og de seilte ut fjorden. Jostein og mennene hans slo seg ned foran masten på skipet. Men da de ikke lenger så land, forsvant all vind, og de drev omkring til det ble dårlig med både mat og drikke.

Torgils drømte at den samme mannen kom til ham og sa: ”Gikk det ikke som jeg spådde deg?”

Tor snakket mye med Torgils, men Torgils drev ham fra seg med harde ord. Så tok det til å bli høst, og noen av mennene snakket om at de skulle kalle på Tor. Torgils forbød det og sa de skulle få angre hvis noen av dem blotet på skipet. Da han hadde sagt det, var det ingen som våget å kalle på Tor.

Deretter drømte Torgils at den samme mannen kom til ham og sa: ”Det er tydelig hvor tro du var meg da mennene ville kalle på meg. Men jeg har hjulpet mennene dine, og nå vil de alle komme i nød hvis jeg ikke hjelper dem. Du vil komme i havn om en uke dersom du vender deg oppriktig til meg.”

”Om jeg aldri kommer i havn,” sa Torgils, ”skal jeg ikke gjøre som du vil.”

Tor svarte: ”Om du aldri vil gjøre som jeg vil, skal du gi tilbake den eiendommen som er min.”

Torgils tenkte etter hva dette kunne dreie seg om, og husket at han hadde en okse som hadde vært kalv da han viet den til Tor. Så våknet han og ville kaste oksen over bord. Men da Torgerd fikk vite det, ba hun om å få kjøpe den, for hun hadde lite mat. Torgils sa han ikke ville bruke oksen og ikke selge noe av den. Dette syntes Torgerd var ille. Torgils kastet oksen over bord og sa det ikke var merkelig om det gikk dårlig for dem når Tors eiendom var om bord.

De drev nå en stund for vind og vær. Torarin var den sterkeste mannen foruten Torgils. Han var tjue år gammel. Det er sagt at skipet deres gikk på grunn ved en sandbanke i en vik under Grønlandsjøklene; det øvre dekket på skipet gikk i stykker. Alt folk og fe ble berget, og en lettbåt var også hel. Stavnen fra skipet drev i land på sørkysten. Det var da en uke til vinteren. Store jøkler løp på begge sider langs viken. De bygde seg en skåle med en tverrvegg, og Torgils’ og Josteins følger bodde på hver sin side. De hadde litt mel til å livberge seg med, jaktet sel og delte utbyttet mellom seg. De fleste dyrene deres var døde.

Mennene til Torgils hadde mest lykke med fangsten; han var den som klart fanfget mest. Torgils ba mennene sine opptre fåmælt og sømmelig om kveldene og holde fast ved kristentroen. Torøy var langt på vei med barn. Det er sagt at Jostein og mennene hans gjorde mye av seg og drev med høyrøstede leker om natten. Omtrent da vinternettene satte inn, fødte Torøy et guttebarn som de kalte Torfinn. Hun frisknet ikke mye til med den føden de kunne skaffe. Torgils sendte menn på fiske med Josteins treller. Så led vinteren, og det nærmet seg jul. Torgils ba mennene sine være stillfarne og gå tidlig til sengs.

Om julemorgenen var været bra. Mennene var ute om dagen og hørte et høyt rop i nordvest. Så ble det annen juledag. Torgils gikk tidlig til sengs, og da han og mennene hans hadde sovnet, kom Jostein og mennene hans inn og lagde mye bråk. Da også de hadde lagt seg, banket det kraftig på døra.

Da sa en av dem: ”Kanskje er det gode nyheter,” og løp ut. Straks etter ble han gal, og morgenen etter døde han. Så skjedde det samme neste kveld; en mann ble gal og påsto at mannen som døde kvelden før, sprang på ham.

Deretter kom det sykdom i Josteins følge, og seks menn døde. Så ble Jostein selv syk og døde. De ble begravet i sandbanken. Torgils snakket med mennene sine og ba dem vare seg mot slike merkelige hendelser. Etter jul gikk alle de døde mennene igjen. Så ble Torgerd syk og døde, og deretter den ene etter den andre av Josteins folk. Torarin døde sist. Nå ble det en masse spøkeri, og spøkelsene oppsøkte Torgils. De var alle døde i midten av gjømåneden. Torgils og mennene hans kunne ikke dra vekk mens spøkeriet sto på som verst. De gikk mest igjen i den delen av skålen som de selv hadde hatt. Torgils lot alle likene brenne på bål, og siden hadde de ikke noe bry med spøkelser.

Nå led vinteren, men de kunne ikke reise videre på grunn av isen. Om sommeren skaffet de seg matforråd. Vinteren etter døde Gudrun, søster til Kol. Torgils gravla henne under sengen sin. Heller ikke da det ble vår, kunne de komme vekk.

En gang fortalte Torøy Torgils om en drøm; hun sa hun så vakre bygder og lyse mennesker, - ”og jeg tror at vi snart vil bli fridd fra disse trengslene.”

Torgils svarte: ”Drømmen din er god, men den varsler trolig om en annen verden og at du har godt i vente. Hellige mennesker vil hjelpe deg på grunn av ditt gode liv og prøvelsene dine.”

Hun ba ham finne en vei ut av ødemarken, hvis de kunne. Torgils sa at han så ikke noen råd med det. Hun var sengeliggende lenge. En godværsdag sa Torgils at de kunne gå på jøklene og se om isen løsnet. Torøy sa hun likte dårlig at han skulle forlate henne. Han svarte at han ikke skulle dra langt. Trellene skulle ro på fiske, og Torarin rådsmann skulle hjelpe dem av sted og deretter være hos Torøy. Torleiv, Kol og Starkad gjorde seg klare til å dra med ham. Torgils sa at leiren da ville være uten forsvar, og han stolte ikke helt på trellene. Allikevel dro de alle ut på jøklene. Torgils hadde en vedøks i hånden og sverdet Jordhus-gave spent om livet. Ved nonstid vendte de hjemover. Da var det blitt dårlig vær. Torgils gikk først og fant fint veien. Da de kom til skålen, så de ikke skipet. De gikk inn i skålen; alle kistene og menneskene var borte.

Torgils sa: ”Her er det noe ondt på ferde.”

Da de kom inn i skålen, hørte de en gurglende lyd i sengen til Torøy. Da de kom dit, så de at hun var død, og gutten diet liket hennes. De undersøkte henne og fant et lite sår under armen, som om en smal knivsodd var blitt stukket i henne. Overalt var det veldig blodig. Dette synet var det sørgeligste Torgils hadde sett. All maten var også ranet.

Om natten ville Torgils våke over gutten, og sa han kunne ikke se hvordan barnet kunne leve lenge etter dette, - ”og jeg vil ta det tungt, hvis jeg ikke kan hjelpe ham; la oss først prøve å skjære i brystvorten min,” – og det ble gjort. Først rant det ut blod, siden blandet væske, og han holdt ikke opp før det kom melk, og den ble gutten fødd opp på.

Torgils og de andre arbeidet hardt med fiske og jakt. De lagde seg en skinnbåt med treverk på innsiden.

En morgen var Torgils ute og fikk øye på en stor hval som drev i en råk, og ved siden av den to trollkvinner som forsynte seg med store bører. Torgils sprang bort dit med sverdet Jordhus-gave og hogg armen av den ene idet hun skulle løfte børen. Børen falt ned, og hun løp vekk. Så tok de hvalen og hadde mat nok. Senere gikk isen opp, og Torgils og mennene hans fant veien ut. De kom til Seløyene om sommeren og ble der vinteren over. Da sommeren kom, reiste de derfra og fant en liten øy. En halv måned senere fant de et svartbakegg som de ga gutten. Han spiste bare halve egget. De spurte hvorfor han ikke spiste hele.

Han svarte: ”Jeg sparer maten min, for dere sparer på maten deres.”

Så dro de videre langs jøklene og kom til noen bratte berg. Der dro de skipet på land og satte opp teltet. Men om morgenen gikk Kol ut og kunne ikke se skipet. Han la seg ned igjen og ville ikke fortelle det til Torgils. Litt senere kom Torleiv ut og sa heller ikke noe om det. Torgils gikk ut og så at skipet var borte og fortalte dem at skipet var forsvunnet, -”men nå ser jeg ikke annen utvei,” sa Torgils, ”enn at vi må gjøre ende på gutten.”

Torleiv svarte: ”Det er ikke nødvendig.”

Han ba dem allikevel om å gjøre det. Så tok de gutten, og Torleiv ba Kol drepe ham.

”Jeg vil ikke gjøre det,” sa Kol, ”for jeg vet at så snart han er borte, vil Torgils sørge voldsomt. Og jeg vil lønne Torgils bedre enn som så.”

Så gikk de inn igjen og lot gutten være utenfor. Torgils spurte om de hadde drept gutten, og de sa de ikke hadde gjort det. Han takket dem vakkert for at de hadde handlet slik. Deretter hentet de gutten inn igjen, og han var hos Torgils om natten.

Senere fortalte Torgils om det han hadde drømt: ”Jeg syntes jeg var på tinget på Island. Det var som om jeg og Åsgrim Ellida-Grimsson hadde tautrekking, og han tapte.”

Torleiv svarte: ”Du vil komme tilbake til Island og føre sak mot ham, og det vil gå bedre for deg da.”

”Det kan være,” sa Torgils.

Neste natt hadde han en ny drøm og fortalte: ”Jeg syntes jeg var hjemme i Tradarholt, og det var folksomt. Jeg så en svane gå bortover gulvet, men den var vennligere mot andre enn mot meg. Da ristet jeg den, og deretter var den mye vennligere mot meg.”

Torleiv svarte: ”Du vil bli gift, far, men vil få liten kjærlighet av henne til å begynne med. Men det vil bedre seg.”

”Jeg drømte også,” sa Torgils, ”at jeg var hjemme i Tradarholt. Jeg så at det hadde vokst sammen fem blomsterløker på det høyre kneet mitt; mange av dem forgrenet seg, og én av dem raget høyt over hodet mitt. Den var så vakker, som om den hadde farge av gull.”

Torleiv svarte: ”Jeg forstår drømmen din. Du vil få fem barn, og fra dem vil det springe ut mange ætter på Island. Men jeg kommer ikke til å leve på Island og må øke ætten min et annet sted. Og den vakre løken tyder på at en svært berømt mann vil stamme fra deg.”

Og slik gikk det, for fra Torgils stammer den hellige biskop Torlak.

Og så sa Torleiv: ”Far, jeg drømte at Torny, søsteren min, ga meg en ostebit der skorpene var tatt bort.”

Torgils sa: ”Da må det verste av prøvelsene våre være over, siden skorpene var borte.”

Så hørte de et høyt rop. Det ble ropt at islendingene skulle ta skipet sitt. De gikk straks ut og så to kvinner som skyndte seg vekk. En bjørn basket i et hull i isen; den hadde brukket labben. Torgils løp bort og hogg til den med sverdet, og dyret døde av slaget. Han dro den etter ørene, så den ikke skulle synke. Så halte de den opp og skar av kjøttet. Torgils delte et stykke til hver av dem; av dette kan man forstå hvor vanskelig det var for dem å skaffe mat.

Torleiv sa: ”Du sparer på maten nå, far.”

”Ja, sønn, det høver seg best slik.”

Deretter satte de til havs og rodde langs mange viker, og da de kom til en fjordmunning, ble de plutselig helt utmattet, og kjente en voldsom tørst. De var fem mann med gutten. De ble kraftløse av tørst, men vann fantes ikke i nærheten.

Da sa Starkad: ”Jeg har hørt hva folk har gjort når livet deres var i fare, at de har blandet sjø og piss.”

De tok nå øsekaret, pisset i det, blandet i sjøvann og ba Torgils om lov til å drikke. Han sa det var synd på dem, og at han hverken ville forby eller tillate det. Og da de skulle drikke, ba Torgils om å få karet og sa han ville signe skålen.

Han tok imot og sa så: ”Du, ditt perverse dyr som hindrer ferden vår, skal ikke volde at jeg eller andre drikker sitt eget vann!”

I det samme fløy en alkeunge bort fra skipet og skrek. Torgils helte deretter øsekaret over bord. Så rodde de og fikk seg vann, og det var da sent på dagen. Fuglen fløy fra skipet mot nordvest.

Torgils sa: ”Endelig har denne fuglen forlatt oss, og måtte alle djevler ta den. Og la oss være fornøyd med at den ikke fikk det som den ville.”

Da tre netter hadde gått, fikk de øye på et lerretstelt. De kjente det igjen: det var Torøys telt. Der fant de Torgils’ rådsmann og spurte hvordan han hadde kommet dit. Han fortalte at Snækoll og de andre hadde truet med å drepe ham hvis han ikke ville reise sammen med dem, - ”og Snækoll stakk Torøy med kniv.”

Torgils svarte: ”Jeg vet ikke hva du fortjener, men jeg synes den fortellingen virker usann; du skal ikke leve lenge.”

Så drepte de ham og gravla ham der, og deretter dro de videre.

Nå tok det til å bli høst. De kom inn i en fjord, la til land og så at det lå et naust der. De dro opp skipet, gikk bort fra sjøen og kom til en gård. En mann sto utenfor og hilste dem. Han spurte hva de het, og de hva han het. Han sa han het Rolv og ba dem slå seg ned der. De takket ja til det. Noen kvinner tok seg av Torfinn. Han fikk melk av dem, men sa at farens melk ikke hadde slik farge. De ble der vinteren over. Om våren ba Rolv Torgils om å bli der med folket sitt, men tilbød ham også skipet sitt hvis han heller ville reise videre.

Torgils takket ham og sa at han ville ha skipet, - ”jeg skylder deg god lønn.”

Rolv sa han trodde han kunne nyte godt av ham, - ”for du vil bli en aktet mann. Og i så fall kan du be om grid for meg hos bygdefolket, for jeg er på kant med dem.”

Torgils sa han ville gjøre det, og de ønsket hverandre alt godt. Så dro de sørover langs kysten og kom til en fjord der de la skipet til land og satte opp telt. I det samme så de et skip; det var et handelsskip. Det seilte på fjorden og hadde samme vind som de hadde hatt, og kom derfor til samme havn.

Torgils sa: ”Dette er gode nyheter. Gå dere, Torleiv og Kol, og få greie på hvem dette er.”

Deretter gikk de, kom til skipet og gikk om bord. Ved akterstavnen satt en mann i rød kjortel. Han spratt straks opp og hilste Torleiv. Det var Torstein Hvite, fosterfaren og stefaren hans, som var kommet. Han spurte etter Torgils, og de fortalte at han var der.

Torstein gikk for å møte Torgils, og det ble et hjertelig møte. Torstein sa han var kommet fra Island, at det sto bra til med Torgils’ eiendom, og at han ikke hadde hørt noe om dem på fire vintre. Han fortalte at Torny, datter hans, var blitt gift med Bjarne i Grov, sønn av landnåmsmannen Torstein gode, - ”og da Torleiv ikke kom tilbake til Norge, lastet jeg skipet mitt og dro til Island. Der var jeg to vintre, men hørte ingenting om deg. Da dro jeg hit for å lete etter deg.”

”Jeg har alltid forventet godt av deg,” sa Torgils.

Snart kom det folk for å møte dem. Bonden som bodde nærmest, het Tore. Han ba Torstein til seg, og han dro dit. Eirik Raude ba Torgils til seg, og han sa ja til det. Tolv menn dro sammen med ham dit. Torgils fikk plass på benken overfor Eirik, ved siden av satt Torleiv, så Kol, så Starkad. Torfinn fikk en fostermor, men han ville ikke drikke melk før etter mørkets frambrudd; da vente han seg av med brystet. Eirik var ikke vennlig mot Torgils, og Torgils syntes gjestfriheten var mindre enn rimelig. Torgils fikk høre at trellene hans var der i landet, men lot som han ikke visste det.

Om vinteren skjedde det at en bjørn begynte å angripe husdyra, og den gjorde stor skade. En gang kom noen folk for å handle med Torgils; det sto mange folk i uthuset der handelsvarene var. Torfinn var også der.

Han sa til faren sin: ”Utenfor er det en stor og vakker hund.”

Torgils svarte: ”Du skal ikke bry deg om den, og løp ikke ut.”

Men gutten løp ut som han pleide. Da sto bjørnen foran ham og slengte ham under seg. Gutten skrek høyt. Torgils løp ut med sverdet Jordhus-gave; dyret hadde tatt fatt i gutten. Torgils hogg til mellom ørene på bjørnen og kløyvde hodet, så den stupte. Han tok gutten opp, og han var ikke særlig skadet. Torgils ble nå berømt for denne dåden, og det så ut til at han hadde begynt å få hellet med seg. Eirik likte ikke dette verket, men fikk allikevel skåret opp dyret. Noen sa at Eirik holdt fast ved gammel tro og sed.

Det er sagt at noen menn satt i uthuset i Brattalid om vinteren, men ikke alle på en gang, for noen sto foran i huset. Kol og Starkad var der. De begynte å sammenligne menn og snakket om Torgils og Eirik. Kol sa at Torgils hadde gjort mange storverk. Da svarte en mann som het Hall og som tjente i huset hos Eirik: ”Det er en ujevn sammenligning,” sa han, ”for Eirik er en stor og berømt høvding. Men denne Torgils har vært i elendighet og nød, og det er usikkert for meg om han er mest mann eller kvinne.”

Kol svarte: ”Som du snakker, du usle mann,” og stakk et spyd gjennom ham så han døde med det samme. Eirik ba mennene sine reise seg og gripe Kol. Men alle kjøpmennene løp til og ville hjelpe Kol.

Da sa Torgils: ”Det er best, Eirik, om du selv hevner tjeneren din.”

Nå sluttet venner seg til fra begge sider, og det så ikke ut til å bli enkelt å ha med dem å gjøre. De ble enige om at Torgils og Eirik skulle forhandle. De ble vel forlikt om voldgiften, men siden var det kjølig mellom dem, og Torgils hadde ikke planer om å bli der lenge.

Om vinteren skjedde det at noen fredløse menn gjorde stor skade. Torstein het lederen deres. Til sammen var de tretti mann, og alle var forviste. Folk ble utsatt for store tyverier og fortalte det til Eirik. Ransmennene holdt til på noen øyer i Eiriksfjord. Eirik fortalte Torgils om dette og sa han ønsket hjelpen hans. Torgils svarte at han ikke hadde reist til Grønland for å legge seg ut med farlige illgjerningsmenn, og at han måtte lide for Eiriks skyld. Men han sa at han ikke fikk seg til å nekte å dra, siden det var nødvendig for landsmennenes skyld, og at han skulle være klar når Eirik ville reise, men at han ville gjøre seg ferdig med ærendet sitt først: ”Vær forberedt, du, når jeg gir deg beskjed.”

Deretter dro de til skipet og tenkte å reise til Vesterbygd, for der hadde ikke folket betalt Torgils for bjørnen hans. Torgils ba om nåde for Rolv, slik at han kunne bli fredlyst.

Da Torgils kom til Vesterbygd, ble han tatt imot av en mann som het Bjalve. Han sa han var veldig takknemlig for at Torgils var kommet, - ”jeg skal samle inn pengene dine, for du er en gjev mann; og du kan bli til hjelp for meg, for jeg er i nød. Her ute ligger øyene som ransmennene holder til på, og høvdingen deres har tenkt seg hit for å bortføre datteren min. Jeg vil at du blir her og hjelper oss med forsvaret.”

Torgils sa seg villig til det. Så dro bonden og samlet inn pengene. Vikingene kom ikke, og bonden kom hjem.

Da sa Torgils: ”Du har sørget for oss, bonde, men vi har ikke vært til nytte for deg som planlagt. Nå vil jeg dra og møte vikingene, for det er ikke sikkert du får være i fred når vi er borte.”

Bonden takket ham, men sa at Torgils og mennene hans ville møte stor fare.

Nå satte Torgils skipet sitt i stand og la i vei med tretti mann. Han sendte bud til Eirik om at han skulle komme med like mange. Da Eirik fikk budet, svarte han at han ville komme og ikke være senere ved øyene enn dem. Så ankom Torgils og de andre, men Eirik var ikke der. Da rådførte Torgils seg med mennene sine.

”Jeg vil nødig trekke meg,” sa han. ”Men jeg tror jeg gjennomskuer Eirik. Han vil føre oss hit til disse onde mennene, men tenker at vi ikke greier å reise ut og møte dem hvis ikke han kommer.”

Vikingene hadde ikke dratt inn til land siden Torgils kom til Vesterbygd. Det var en mann på Grønland som ble kalt Ån den toskete. Han strøk omkring i landet og var kjent av alle. Torgils lå i en bortgjemt vik og hadde ingen havn til skipet. En gang gikk han opp i båten og rodde fra skipet. Han så noen menn på land som kokte grøt i kjelene sine. Torgils hadde dårlige klær på seg da han kom bort til dem. De spurte hvem han var.

Torgils svarte: ”Jeg heter Ån.”

De lo av ham, og han lot også som han var toskete. Han spurte hvor høvdingen deres var. De sa at han var på en øy i nærheten og at de ventet ham tilbake om kvelden. De gjorde narr av ham og dyttet ham rundt. Så gikk Torgils tilbake til båten sin og veltet den under seg, og de lo av ham.

Så sa den ene: ”Noe rart vil skje.”

”Hva da?” sa følgesvennen hans.

”Det er kommet en mann til bygda som heter Torgils, han er stor og gjev, det er derfor høvdingen vår ikke drar inn til land. Og nå vil lykken vende. Da jeg kom ut i dag morges, hørte jeg skipene snakke sammen. Det skipet som blir kalt Stakanhovde sa dette: ’Vet du, Vinagaut, at Torgils vil komme til å eie oss?’ ’Det vet jeg’, sa det andre skipet, ’og det synes jeg er bra’.”

Så sa han: ”Jeg tror vi står overfor store hendelser.”

Nå dro Torgils tilbake til skipet sitt. Samtidig rodde vikingene tilbake til ankerplassen sin. Da angrep Torgils dem; vikingene var kommet til skålen. Torgils og mennene hans overrumplet dem og satte straks skålen i brann. Vikingene forsvarte seg knapt, ga bare opp og ba om grid. Torgils ville ikke gi dem det på grunn av alle ugjerningene deres. De drepte hele flokken, unntatt høvdingen, som de tilbød grid. Han sa han ikke ville ha det, - ”for jeg blir aldri tro mot dere.”

Da ble også han hogget ned. De forsynte seg med mye gods derfra og tok det med seg samt skipene Stakanhovde og Vinagaut, og dro inn til land. Bjalve tok godt imot dem. Torgils ga gods videre til mange folk som vikingene hadde ranet, og han beholdt mye selv. Dette verket gjorde ham til en avholdt mann.

Nå var Rolv kommet nordover, og han ble tatt til nåde igjen. Torgils likte Eirik dårlig.

Torgils spurte etter trellen Snækoll og sa han ville finne ham. Torstein Hvite sa det ville være bedre å selge Snækoll for en pris enn å drepe ham. Det gjorde Torgils. Trellene hadde giftet seg godt. Men Torgils tok all eiendommen deres og solgte dem tilbake til trelldom.

Deretter reiste han vekk med stor heder og aktelse. De satte til havs, men skar av til Irland og endte opp vest i landet. Da drøftet de hvorvidt de burde bli der vinteren over eller reise igjen. Torstein sa det ikke ville være tjenlig å reise videre så sent på sommeren. Mennene fant seg husly i nærheten av skipet. Torgils fikk opphold hos en mann som het Anakol. Der ble han godt forsørget.

Så led det utpå vinteren. Anakol pleide å dra i gjestebud halve juletiden. Han ba Torgils reise sammen med ham, og han takket ja. Kol og Starkad ble hjemme og passet Torfinn. Anakols trell het Gipar. Han egget Kol til å drikke som en mann.

”Det er tydelig,” sa han, ”at dere har høye tanker om dere selv.”

Kol svarte at han selv ville styre drikkingen sin, men at han skulle styre eggingen sin. Gipar fortsatte å plage ham, og det endte med at han slo Kol med drikkehornet og ba ham først ta dette, og siden det som verre var. Starkad gikk imellom og ville ikke la ham hevne noe før Torgils kom hjem. Nå kom Torgils og bonden tilbake og fikk vite hva som hadde skjedd. Torgils sa det var bra at de ikke hadde hevnet det, - ”bonden har sørget godt for oss i vinter. Nå skal jeg ta til orde for oppreisning,” og det gjorde han.

Bonden sa at det ikke spilte noen rolle om trellene kranglet med hverandre. Torgils sa at dét ikke var et godt svar. Da gjestene som hadde feiret siste del av julen der, hadde reist, tok Torgils og de andre Gipar for seg og drepte ham. Deretter dro de til skipet sitt sammen med Torstein og forberedte seg på forsvar. De så en stor manneflokk med skjold nærme seg, ikke færre enn hundre mann.

Da sa Torgils: ”Kanskje blir vi snart mannsterke nok.”

Flokken kom snart dit de var, men høvdingen deres tok til orde og sa: ”Den gang denne Torgils ga meg søsteren min tilbake, tenkte jeg aldri at jeg ville gå mot ham med en hær.”

Det var Huge jarl som var kommet, og han ba dem være hos seg, og de takket ja til det. Huge sørget for at skipet deres ble satt i stand, og de bodde hos ham resten av vinteren. Huges søster levde og hilste dem vennlig. Moren var død. Jarlen lot samle sammen Torgils’ eiendeler og brakte dem til skipet. Han ordnet saken deres slik at de ble fornøyd og ga dem gaver før de reiste derfra.

Deretter satte de til havs og ble kastet lenge omkring. Om høsten kom de til Hålogaland, og da brakk kjølen under skipet. Bjørn het en god bonde. Han tok imot Torgils, Torfinn og Kol, mens Torstein, Torleiv og Starkad fikk husly i nærheten. De fikk snart satt i stand skipet sitt.

En mann som het Randved flakket omkring i landet; han var en fæl illgjerningsmann. Han kom til bonden Bjørn og sa han ville føre med seg datteren hans som het Ynghild eller slåss med ham, hvis han heller ville det. Torstein ville slåss med denne mannen.

”Vi vil ikke at du settes i fare for denne forbryterens skyld,” sa Torgils. ” Jeg skal heller slåss med ham.”

Torgils møtte Randved og ba ham la bonden være i fred – gamle mannen. Han svarte at han ikke brydde seg om ordene hans.

Torgils sa: ”Jeg vil fri bonden fra dette.”

Torgils gikk på holm med Randved og hogg snart skjoldet hans i stykker. Deretter hogg han slåsskjempen tvers over; men idet han hogg, støtte Randved sverdet i Torgils’ kne og såret ham. Såret grodde slik at beinet hans var kortere etterpå, og han forble halt. Bjørn takket ham varmt og tilbød Torgils penger; men han svarte at han ikke hadde gjort det for pengene. De skiltes som venner.

Deretter dro de til sjøs. Sjøferden var vanskelig til de så land. Da tok vinden av, og de kom ut for et voldsomt nordavær og drev bort fra kysten i tolv dager. Senere kom sterk sønnavind, og de seilte i to dager før de kom tilbake til land. Da ville ikke Torgils bruke seil lenger. I to dager øste han båten fri for vann; da hadde åtte høye bølger slått inn over dem. Starkad ba ham slutte å øse. Så kom en niende bølge, og den var størst av alle. Den hindret Torgils i å øse og slo gutten Torfinn av kneet hans og utfor ripa.

Da sa Torgils: ”Nå skylte en slik bølge over oss at ingen trenger å øse.”

Men så slengte en annen bølge gutten levende om bord igjen.

Han sa da: ”Nå slår det veldig innover oss, far.”

Da sa Torgils: ”Øs, hver den som kan!”

De gjorde det og klarte å lense båten. Men samme dag hostet gutten blod og døde. To netter senere fikk de øye på Hjorleivshovde. De kom til Arnarbælisos og ville ta med seg Torfinns lik til kirken. Torgils sa at de to hadde fulgt hverandre lenge og at de ikke kunne skilles med dette. Torstein spurte Starkad om han helst ville lokke Torgils på land eller dra med liket til graven.

Sigmund het en mann. Han ville kreve havneskatt av Torstein, for han styrte landet de var kommet til. Nå avtalte Torstein og Sigmund at de skulle krangle om dette; så sa Kol til Torgils at Torstein trengte hjelp. Torgils sprang straks på land, så planen virket.

Sigmund og Torstein ble vel forlikt. Kol tok Torfinns lik og begravde det på kirkegården. Da Torgils fant ut hva Kol hadde gjort, ble han rasende og truet med å drepe ham. Kol sa at det ville det være verdt, hvis Torgils da ville besinne seg, og ved hjelp av Torstein ble de forlikt. I fire døgn unnlot Torgils både å spise og sove; han sa han ville ha forståelse for kvinnene om de elsker brystbarna sine høyere enn andre mennesker.

Det var like etter tinget at Torgils og de andre kom til Island. Han dro hjem til Tradarholt sammen med Torstein og de andre følgesvennene. Broren hans, Høring, tok godt imot ham og ville at Torgils skulle overta eiendommen. Men Torgils sa han ville vente til våren. Torstein og Torleiv reiste utenlands samme sommer og gjorde ende på fellesskapet med Torgils på vennlig måte. Torgils ble i Tradarholt om vinteren med brødrene Kol og Starkad. Også flere menn var sammen med dem, men de er ikke nevnt. Høring sørget godt for dem.

En gang snakket Torgils med broren: ”På ett punkt er jeg misfornøyd med deg, frende, at du lot Torny, datteren min, ta med seg så mye medgift da du giftet henne med Bjarne i Grov.”

Høring svarte: ”Jeg syntes det var greit at hun fikk ti tusen alen vadmel. Men hvis du synes det er for mye, så ta det du vil av godset mitt, så mye du vil ha.”

Men det ville Torgils slett ikke.

Da vinteren var over, tok Torgils over gården og sine andre eiendeler. Folk behandlet ham straks med stor aktelse. Han var noe fåmælt med Bjarne, mågen sin.

Om våren kom mange mennesker til Årnestinget. Torgils dro dit, og det samme gjorde Bjarne, mågen hans og Torny, datteren hans. En morgen gikk Torgils til Bjarnes bod og hadde sverdet Jordhus-gave i hånden. Da han kom til boddøra, så datteren Torny at han var kommet. Hun ba Bjarne reise seg og sa at han ikke kunne la alt være som det var og at faren hennes var sint. Bjarne spratt straks opp, for han var en klok mann. Han gikk Torgils i møte, tok vel imot ham og ba ham være der, - ”og alt mitt gods har du rett til, hvis det kan få deg til å like meg bedre enn før.”

”Dette er godt sagt,” sa Torgils, ”og jeg tar imot tilbudet; ellers er det uvisst hvordan det hadde gått.”

Bjarne inviterte ham da hjem. Torgils sa han ville reise fra tinget med ham og ta med seg det godset han ville ha. Bjarne ba ham bestemme. De kom til Grov, og Torgils så over godset hans og sa han ville ha med seg tjue kyr og hundre søyer. Torny ba ham ta det han ville og sa det var best om han avgjorde det.

Torolv het en mann. Han hadde bodd hos Tord, far til Torgils, og var en nær slektning. Han fikk gods av Torgils, og Torgils ba Bjarne gi Torolv fire tusen alen vadmel. Bjarne lovte at Torgils skulle bestemme, og de skiltes med denne avtalen. Men da Torgils var kommet hjem, kom Torny, datteren hans, etter. Torgils spurte hva hun ville. Hun sa hun ville følge godset sitt, hvis han syntes det var mer passende at hun skiltes fra Bjarne, - ”og støte fra meg den manns støtte som du kunne ha flest fordeler av. Det står i din makt å ikke tape gods til noen dersom dere to kunne bli enige.”

Torgils svarte: ”Du ter deg godt, datter – dere ter dere begge godt. Nå skal du reise hjem igjen, for ikke vil jeg skille dere ad,” og så ga han dem så mange penger at de ble fornøyde. Om sommeren bød Torgils henne og Bjarne hjem til Tradarholt. Der fikk de god mottakelse og store gaver, og nå hadde han og Bjarne et godt vennskap.

En gang fortalte Torgils Bjarne at han ville se seg om etter giftermål. Bjarne sa han gjerne ville hjelpe: ”Du skal be om Helga, datter av goden Torodd Øyvindsson i Olvus, frenden min.”

Forholdet mellom dem var at Torodds mor var Torvor, datter til Tormod, og Torve var mor til Torstein gode, far til Bjarne den kloke. Deretter beilet Torgils. Skafte var lite villig til dette, og det samme var Helga selv; hun syntes Torgils var høysinnet, men noe gammel. En annen mann ba også om Helga, og det var Åsgrim Ellida-Grimsson. Skafte foretrakk ham, men Torodd ville heller gifte henne med Torgils. Det ble drøftet på tinget, men ingenting ble avgjort. Så gikk året mot slutten.

Sommeren etter red Torgils til et skip i Einarshavn. Han hadde fått vite at Skafte var på reise og ville være sikker på å treffe ham. Han red til Flóagavl med fem mann. Brødrene Kol og Starkad var med ham, og i tillegg frenden hans Torolv og to huskarer. De ventet på Skafte ved noen kjerr i nærheten av Kalladarnes. Men fra båten kunne Skafte se at det gikk sadlede hester ved elva. Han sa de heller skulle reise tilbake, for han hadde hørt de ville få bedre handel senere; og så dro de hjem.

Torodd spurte hvorfor han hadde dratt så fort tilbake, - ”eller er du redd for villmannen Torgils? Jeg synes det er bedre å gifte Helga med ham og kunne ri uredd omkring i området enn å frykte for livet overalt.”

På tinget om sommeren var det snakk om Helgas giftermål. Torodd støttet Torgils, men Skafte Åsgrim.

Da sa Torodd: ”Jeg ser hvordan dette vil gå: hvis Torgils blir nektet kvinnen, kan mange komme i vanskeligheter, men med gode vennegaver regner jeg med at Åsgrim vil avstå fredelig.”

I tråd med denne oppfatningen til Torodd ble det bestemt at Helga skulle gifte seg med Torgils, og bryllupet sto på Hjalle. Torgils var da femtifem år. Så dro han hjem til Tradarholt med Helga; hun var svært fåmælt.

En gang Torgils var hjemmefra for å leie ut noe av jorden sin, sa Helga at hun ville dra til Hjalle og komme hjem igjen om kvelden. Hun ba en huskar reise sammen med seg. Da de kom til Hjalle, sa Helga til ham at han ikke trengte å vente på henne. Skafte tok vel imot henne, men ikke Torodd. Hun ble der mange netter. Torgils kom hjem og lot som om han ikke visste noe. En dag gjorde han seg klar til å reise, og red til Hjalle; der satt folket og spiste. Torgils gikk fullt væpnet langs bordene bort til Helga, tok henne i hånden og leide henne ut. De som satt der inne syntes ikke han så blid ut. Skafte ba mennene sette etter dem, men Torodd svarte: ”Torgils hentet det som var hans, og det er ikke riktig å dra etter ham.”

Så red Torgils hjem og sendte bud til Skafte om at de skulle møtes, og det gjorde de. Ved Torodds hjelp ble de nå forlikte, og det utviklet seg vennskap mellom dem. Torgils var en stor høvding og en høyaktet mann.

Det er sagt at en gang Torgils og Helga satt utenfor huset, skrek en høne til hanen, men hanen angrep høna og prylte henne til hun var utmattet.

Torgils sa: ”Ser du, Helga, forholdet mellom hanen og høna?”

Helga svarte: “Hva med det?”

”Det kunne være på samme måte,” sa Torgils, ”med omgangen hos andre.”

Deretter ble samlivet deres godt. Torgils og Helga fikk en sønn som het Grim den larmende. Nå var Torgils gammel, men likevel djerv.

En mann som het Såm bodde i nærheten av Torgils. Kona hans het Torfinna. En mann som het Bjalve bodde også i området – en villstyring. Han forførte Såms kone, slo seg ned på gården hans i lang tid og truet bonden. Såm likte dette dårlig. Bjalve utfordret bonden til holmgang, - ”eller gi fra deg kona di.”

Såm dro for å treffe Torgils og fortalte at Bjalve utfordret ham til tvekamp.

”Jeg skal hjelpe deg med saken din,” sa Torgils.

Så dro Såm glad hjem igjen. Dagen etter dro Torgils og møtte Såm. Han tok godt imot ham. Litt senere kom Bjalve og spurte hvorfor han var der og sa han ikke var glad over å se ham.

”Det bryr jeg meg ikke om,” sa Torgils, ”for jeg kan ferdes der du kan. Og der du byr Såm tvekamp, skal du møte meg isteden.”

Bjalve svarer: ”Det betyr at den kjøteren Såm ikke tør å slåss med meg.”

Så gikk de på holm, og det er ikke fortalt annet om kampen enn at Torgils drepte Bjalve og berget bonden, - ”du var heldig,” sa Torgils, ”som bodde så nær meg.”

Åsgrim Ellida-Grimsson var en stor høvding og sjømann og hadde handelsskip. Han hadde to sønner som begge het Torhall. Den eldre Torhall var fullvoksen da dette hendte. Gunnvor het en datter av Bjarne i Grov; hun var ikke datter av Torny. Gisur Hvite bodde da i Hovde og giftet seg med Tordis, datter av Torodd. Mor til Åsgrim var Jorunn Teitsdatter. Torgils eide land i nærheten av Åsgrims havneplass og krevde havneskatt. En mann som bodde på samme sted skulle innkreve den, men Åsgrim betalte aldri til noen som bodde på landet til Torgils.

En gang møtte Torgils Åsgrim og ba ham huske skatten. Åsgrim sa at skipene ankret der skjebnen ville, sa han ikke pleide å betale skatt som småbøndene og ba ham la være å innkreve. Torgils sa han gjorde det for en annen og ikke for seg selv. Så skiltes de med det.

Om våren innkalte Åsgrim folk til å sette ut skip, og det kom en mengde mennesker. Rundt omkring på sandbankene var det pytter fulle av vann til tross for fjæra. Åsgrim tok tak langt framme på tauet, og det var mest kvinner ved siden av ham. Han hadde fargerike klær på seg. Så tok alle hardt i. En mann red på landet ovenfor; han var stor av vekst og hadde en vedøks i hånden. Han svingte ned mot sjøsettingen. Åsgrim mante folk til å ta hardt i. Da Torgils var kommet til fjærepyttene, så han at Åsgrim dro i tauet. Da løp han bort og hogg av tauet, og det fór tilbake med stor kraft. Åsgrim styrtet i pytten, og kvinnene over ham. Alle Åsgrims klær ble våte og skitne, og det samme ble han selv. Han syntes han var rammet av stor vanære. Så ble han klar over hvem som hadde gjort det, og sa at han og Torgils neppe kunne komme til enighet som tingene sto nå. Torhall ba Åsgrim reise utenlands, - ”kanskje vil da dette uvennskapet mellom dere ta slutt.”

Åsgrim sa at han selv ville råde for ferdene sine.

En gang ba Torhall Åsgrim, faren hans, bli med og beile hos bonden Bjarne i Grov. Åsgrim sa at det ville på mange måter være et godt gifte, - ”men jeg synes det er ille at Torgils er noe knyttet til dem.”

”Torgils kommer ikke til å lage vanskeligheter,” sa Torhall.

Så dro de. Bjarne svarte velvillig, og avgjørelsen om giftermålet ble tatt. Åsgrim ba om at Torgils ikke skulle bes i gjestebudet. Bjarne svarte at han ville ta godt imot ham hvis han kom - ”men for din bønns skyld sender jeg ingen med innbydelse til ham.”

Så innbød Bjarne til bryllup. En dag kom Torny inn og sa at en mann hadde ridd ut av skogen nedenfor, - ”og han ligner faren min.”

Bjarne gikk ut og så at Torgils var kommet sammen med trellen sin. Bjarne ønsket ham velkommen.

Torgils sa: ”Hvorfor ba du meg ikke til gjestebudet, måg?”

”Du er alltid selvskreven,” sa Bjarne, ”og du er velkommen når du vil.”

Om kvelden kom Åsgrim; Bjarne møtte og hilste ham vennlig. Så spurte Åsgrim om Torgils var der. Han sa at han var det, - ”og han må gjerne bli her. Jeg gjorde som du sa og inviterte ham ikke, men han skal alltid kunne være hos meg når han vil.”

Åsgrim ble opprørt over dette og ville ri hjem igjen. Torhall ba ham ikke gjøre det, og det endte med at han ble, men det var en uglad stemning i gjestebudet. Da folkene gjorde seg i stand til å reise fra festen, så de Åsgrim og trellen Kol gå mellom husene og snakke sammen. Så red folkene hjem om kvelden. Torgils bonde og trellen hans Kol red sent om kvelden ovenfor Husatofter. Åsgrim hadde gitt trellen tre merker sølv for å drepe Torgils. Kol hadde en doven hest som vaklet under ham; Torgils slo trellen, og en pengepung falt ut av kappen hans. Torgils spurte hvor pengene kom fra, og trellen fortalte som det var. Så drepte han trellen, der det nå heter Kolsløk.

Torgils mente Åsgrim var skyldig i mordforsøk på ham. Han samlet folk – det kom førti menn – for å dra og stevne Åsgrim. Gisur Hvite møtte Torgils og spurte hvordan han tenkte seg ferden sin. Han sa han ville hjemsøke Åsgrim Ellida-Grimsson.

Gisur svarte: ”Det er ikke tilrådelig, for han har mange flere menn enn deg.”

Torgils sa at han ikke brydde seg om hvor mange menn han hadde. Men Gisur holdt ham fra å reise, og etter hans forslag red Torgils til Tungeøy og kalte sammen ni granner. Deretter dro de bort og mente alt var gjort på lovlig vis.

Nå kom det mange mennesker til tinget. Skafte spurte mågen sin Torgils hvordan han hadde forberedt søksmålet. Han sa han hadde samlet ni granner.

Skafte svarte: ” ’Det var litt knapt, sa mannen, han slikket tvaren.’ Kjære måg, la denne saken falle, det nytter ikke.”

”Hvorfor det?,” sa Torgils.

Skafte svarte: ”Jeg kjenner loven såpass, måg,” sa han, ”at jeg tydelig ser at saken er fånyttes slik den står, og da er det bedre å la den falle; for ting har utspilt seg slik mellom dere at du ikke er blitt vanæret.”

Torgils ble beroliget av samtalene med mågene sine. Så red mennene fra tinget, og alle disse sakene ble oppgitt.

Helge het en nordmann som kom til Einarshavn og hadde ærender i herredet. Han dro med varene sine opp i Tråndarholt. Torgils kom ridende ut fra Grov. Helge og Torgils red hverandre i møte, og de red fort. Og da de red forbi hverandre, ble Torgils nesten skumpet av hesten. Nordmannen lo av ham fordi Torgils satt krokbøyd over hesteryggen på grunn av det kalde været.

Da sa Helge: ”Man kan dårlig se på deg nå, Torgils, at du pleide å kalles en uredd kar. Og dessuten er du blitt gammel.”

Torgils svarte: ”Folk her har ikke hatt for vane å gjøre narr av meg. Og enda så skammelig og gammel som du synes jeg er, byr jeg deg til tvekamp her og nå. Da vil vi se hvem som overgår den andre.”

Helge sa at han på ingen måte ville unndra seg, - ”men det vil ikke være stor ære i å vinne over en stakkar som deg.”

Nordmannen hadde en vedøks i hånden.

Torgils sa: ”Du vil trenge kvassere våpen, skal det bite på skallen min.”

Torgils hadde sverdet Jordhus-gave og var fullt bevæpnet. Han løp mot ham i stor fart og hogg til ham med sverdet. Det traff ved skulderen og ble snart hans bane. Torgils var da sytti år. Han sa at dette hadde vært en stor misgjerning og at han ville bøte for den. To vintre senere kom Helges to brødre til Island; ingen la merke til at skipet kom. Den ene het Einar og den andre Sigurd. De dro straks til Tråndarholt og kom dit om kvelden; ingen var i felleshusene. Da gårdsfolket hadde dratt til arbeidet om morgenen, dro brødrene til gården. De stanset ved skåledøra og snakket en stund om hvordan de skulle gå fram.

”Jeg synes det er ille å drepe en gammel mann,” sa Einar.

Torgils hørte samtalen deres og spratt straks opp, tok sverdet Jordhus-gave og ba dem angripe hvis de ville.

Einar sa: ”Du trenger ikke egge oss til å hevne broren vår, for vi kunne overvinne deg uten vanskeligheter hvis vi ville. Men nå skal vi ikke føre krig mot deg, bonde. Vi brødre kommer i et annet ærend.”

Dette syntes Torgils godt om og svarte: ”Det vil jeg også like bedre, for jeg skjønner godt at du vil vel. Og at jeg drepte broren deres, vil jeg bøte fullt og helt. Nå vil jeg gi deg, Einar, sverdet Jordhus-gave, for du ser ut til å kunne føre det vel. Broren din vil jeg gi fem merker sølv.”

Så skiltes de som gode venner, og brødrene dro deretter tilbake til Norge.

Det var en gang Torgils og Helga dro til Hjalle i gjestebud. Etter det ble Torgils bonde syk. Han var da 85 år. Han var sengeliggende en uke, og deretter døde han. Ikke lenge etter døde Torodd bonde og Bjarne bonde den kloke. Alle ble jordet ved den kirken som Skafte lot bygge utenfor løken, men siden ble levningene deres ført til det stedet der kirken nå står, for Skafte hadde lovet å bygge en kirke den gang Tora brakk beinet mens hun vasket lerret.

Torgils Arrbeinstjup var ansett som en ypperlig mann, en trofast og klok venn, en fast mann i nød, og djerv og storsinnet om noen gjorde ham imot. Han holdt ut store prøvelser på god og mandig måte. Fra ham stammer en stor ættelinje. Barna til Torgils og Helga var Grim den larmende, Illuge og Tord.

Biskop Torlak var sønn av Torhall. Moren hans var Øyvor, og mor til Øyvor var Jorunn, datter av Torgils Arrbeinstjup og Helga. Sønnen [til Jorunn] var Odd, far til Jon, far til Gisur, far til Grim, far til Gudlaug, mor til biskop Jørund. Sønnen til Torgils’ sønn Grim den larmende var Ingjald, far til Grim, far til Einar, far til Hallkatla, mor til Steinunn, mor til Herdis, mor til Bjarne, far til Gisur krøpling, far til Håkon, far til Jon.

Kjelde

Sagaen om Floafolket (2020), Islendingesagaene. Samtlige sagaer og førtini tætter. Reykjavik: Saga Forlag.