Hopp til innhald

  1. Home
  2. Barne- og ungdomsarbeiderfag Vg2ChevronRight
  3. Vekst og utvikling ChevronRight
  4. Kunnskap om funksjonshemmingarChevronRight
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Sorg hos menneske med psykisk utviklingshemming

Kven vi er, og korleis vi lever, påverkar også korleis vi handterer sorg. Sjølv om vi reagerer kjenslemessig mykje likt på sorg, er sjølve sorguttrykka forma av sosiale normer. Det har vore ein tendens til å ignorere kjenslelivet til menneske med psykisk utviklingshemming.

Liten gutt sitter og ser ned med hendene foran ansiktet. Foto

Tidlegare var det ei utbreidd oppfatning at menneske med psykisk utviklingshemming ikkje er i stand til å føle sorg.

Paradoksalt har det samtidig eksistert ei haldning om at psykisk utviklingshemma bør skjermast frå harde realitetar som død sidan sorga kan bli overveldande og vanskeleg å handtere.

Dei første forskarane som såg nærare på dette, konkluderte i staden med at måten psykisk utviklingshemma responderer på sorg på, ikkje skil seg særleg frå korleis andre menneske gjer det. Nyare forsking viser dessutan at effekten av sorgopplevingar kan vare lenger hos menneske med psykisk utviklingshemming, og at han samtidig kan få utslag i reaksjonar som angst, depresjonar og irritasjon.

Sjølv om psykisk utviklingshemma med tida er blitt meir synlege i samfunnslivet, lever fleirtalet av dei framleis hos pårørande. Trass i auka medvit omkring sorgprosessen til utviklingshemma, blir mange framleis utsette for ein «velmeint eksklusjon» av slektningar som tvilar på evna deira til å ta innover seg dødsfall i den næraste familien.

Å verne mot sorg

Å miste ein nær slektning kan for mange psykisk utviklingshemma innebere meir enn at dei har mista eit menneske dei har vore emosjonelt knytte til. Dei har også mista ein person dei kommuniserte godt med, og som dei opplevde gav dei merksemd og verdsette dei. Denne personen kan i tillegg ha vore den som godkjende rolla til den funksjonshemma i familien og i andre sosiale samanhengar.

I tilfelle der den funksjonshemma har budd åleine med ein forsørgjar, og forsørgjaren døyr, kan dette føre til at den funksjonshemma må forlate bustaden og byrje på nytt ein annan stad. Den funksjonshemma står då overfor mange utfordringar: Han eller ho må takle stadig nye omsorgspersonar, heilt nye prosedyrar og kanskje også andre personar med psykisk utviklingshemming som har konkurrerande behov.

Endringar i kvardagen

Uforståelege og uføresedde endringar i kvardagen kan i neste omgang føre til at den funksjonshemma mistar individualiteten sin, medan møtet med uvande og upersonlege miljø kan få funksjonshemminga til verke alvorlegare enn ho eigentleg er. Omsorgsarbeidarane kjenner ikkje nødvendigvis bakgrunnen til den funksjonshemma. Dei kan oppfatte reaksjonar etter tap av pårørande som mentale problem i staden for sorg. Feil «behandling» av heilt naturlege reaksjonar kan dermed vere med på å gjere ein allereie vanskeleg situasjon verre.

Det er viktig at vi bygg ned dei negative stereotype oppfatningane vi har av korleis dei funksjonshemma føler og reagerer, dersom vi ønskjer å oppnå framgang på det ideologiske og materielle planet. Tap av pårørande er ei enorm påkjenning for folk flest. For å unngå å påføre personar med psykisk utviklingshemming ytterlegare liding, er det viktig at vi legg vekt på å integrere dei sosialt.

Sjølv om det i dei seinare åra har skjedd mykje positivt når det gjeld å utvikle støttetenester for utviklingshemma som har mista pårørande, er det viktig at vi held fram med arbeidet for å inkludere dei best mogleg, i staden for å halde på dei gamle tankane om å skjerme og inkludere dei.

Her er nokre viktige punkt som omsorgspersonar må ha i mente:

  • Å bruke eufemismar for å forklare dødsfall («gått bort» i staden for «død») er sjeldan klokt. Fortel folk på ein kjenslevar, men direkte måte kva som er skjedd.
  • Sjekk om den psykisk utviklingshemma har opplevd å miste nokon av sine næraste pårørande, og om dette førte med seg andre negative hendingar, som at den utviklingshemma måtte byte heim eller mista kontakten med andre viktige personar.
  • Menneske med psykisk utviklingshemming kan uttrykkje at dei synest noko er vanskeleg å takle, gjennom måten dei oppfører seg på. Endringar i åtferda kan kome av gamle så vel som nye opplevingar av sorg som følgje av dødsfall.
  • Snakk direkte til menneske med psykisk utviklingshemming, uansett kven dei måtte ha følgje med. Dersom dei har mista nokon som stod dei nær, kan du forklare at du forstår kor trist og smertefullt dette må vere for dei.

Denne teksten er eit samandrag av artikkelen «Bereavement in the lives of people with intellectual disabilities» av Sandra F. Dowling.

Læringsressursar

Kunnskap om funksjonshemmingar

SubjectEmne

Læringssti

SubjectEmne

Fagstoff

SubjectEmne

Oppgaver og aktiviteter