Konflikt som utgangspunkt
Det er vanligvis ei eller anna form for konflikt som danner utgangspunktet for ei fortelling. Med konflikt mener vi for eksempel
- et motsetningsforhold mellom to eller flere personer
- et motsetningsforhold mellom en person og samfunnet omkring
- en vanskelig etisk valgsituasjon for en eller flere av personene
I ei novelle konsentrerer forfatteren seg oftest om én konflikt, men i romaner, islendingesagaer og andre lengre fortellinger finner vi vanligvis flere konflikter.
To eksempler
Konflikter mellom personer bunner ofte i ulike verdisyn, ulike holdninger og/eller ulike ønsker. Et godt eksempel på to romanpersoner med ulike idealer er ekteparet Wenche og Carsten Løvdahl i romanen Gift (1883) av Alexander Kielland. Wenche Løvdahl vil at sønnen Abraham bare skal konfirmere seg dersom han virkelig tror på Gud og kan stå inne for løftet han skal gi. Faren derimot ser ikke det som noe problem om sønnen tror på Gud eller ikke. Det eneste han er redd for, er hva godtfolk i byen vil si dersom Abraham ikke står til konfirmasjon.
Konflikter kan også ligge på et mer hverdagslig plan. I romanen Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar (2018) kommer Jamal stadig i konflikt med personer rundt seg. Ikke minst gjelder lærerne på skolen. Jamal synes det er vanskelig å innrette seg og gjøre det de ber han om, som å gå tur i skogen når det er kaldt ute.
Handling
I noveller og andre korte fortellinger finner vi nesten alltid bare ett handlingsforløp. I lengre fortellende tekster derimot er det vanlig med flere. Dersom de ulike handlingene foregår på samme tid, snakker vi om parallelle handlinger.
Hovedhandling og sidehandling
Ofte fins det ei hovedhandling og ei eller flere sidehandlinger. Sidehandlinger foregår gjerne på andre steder og til andre tidspunkt enn hovedhandlinga, og de kan spenne over et kortere eller lengre tidsrom.
Sidehandlinger bidrar gjerne til å kaste lys over hovedhandlinga. De kan utdype et motiv eller fungere som kontrast eller alternativ, og på den måten setter de et tema i perspektiv.
Bjørnstjerne Bjørnsons fortelling Synnøve Solbakken (1857) for eksempel handler om to unge mennesker, Torbjørn og Synnøve, som er forelska i hverandre. Foreldrene til Synnøve er skeptiske til Torbjørn fordi han har et sterkt temperament og lett for å havne i slåsskamper. Et sted i handlinga forteller Synnøves mor ei historie om et ulykkelig ekteskap. Vi kan si at denne sidehandlinga har som funksjon å vise hvor galt det kan gå når en velger partner på feil premisser.