Navigasjon: Hvordan finner dyrene fram?

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Nature Picture Library

Dyrenes evne til å navigere over lange avstander er mangfoldig og fascinerende. Vi kjenner til at lakseyngel vandrer fra elva til havet og kommer tilbake til samme elv for å gyte etter flere år. Vi vet at ål vandrer mellom Sargassohavet og norske vassdrag. Honningbier er i stand til å huske ruter til fôringsområder og formidle funnene sine til artsfrender.

Noen dyr gjennomfører sin lange reise en gang i livet, andre migrerer to ganger i året, mens honningbiene navigerer mellom fôringsplass og bikube flere ganger daglig. Alle bruker sine spesielle sanser for å finne veien. Det finnes mange svar og antakelser om hvordan dyrene finner fram, men mye er fortsatt uklart.

Migrasjonen over lange avstander har en kostnad i form av økt dødelighet. Dette oppveies av lengre dager, mer tilgjengelig mat og kanskje færre predatorer på stedet de vandrer til.

"Innebygd GPS" – det åltimate navigasjonssystem

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Lars Laursen

Den ålen som finnes i Norge, svømmer i fem–seks måneder (cirka 6 000 km) for å gyte for første og siste gang i livet. Målet er Sargassohavet sør for Bermuda, på den andre siden av Atlanteren. Ålen beskrives som en katadrom fisk. Det vil si at den gyter i saltvann og vokser opp i ferskvann.

Ålen svømmer dypt og trenger et godt navigasjonssystem for å finne fram til gyteområdet. Alt tyder på at ålen har utviklet en form for kartforståelse og orienterer seg ved hjelp av magnetiske felt. Forsøk med ål i mørke kar med magnetfelt har styrket denne teorien, men vi vet ennå ikke hvilke organer i ålens fysiologi som gir dem denne "innebygde GPS-sansen". Larvenes 1–2-årige migrasjon tilbake til norskekysten er ukjent.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Tore Wuttudal

Både fugler, store dyr som hvaler og til og med noen sommerfugler vandrer langt mellom sommer- og vinteropphold hvert år. Denne migrasjonsatferden er typisk for hver art, men varierer mellom ulike populasjoner av samme art.

Unge individer kan følge de voksne som kan ruta, men det er ikke alltid tilfelle.

Fuglene kjenner igjen terrengformasjoner (har kartsans) og bruker retningsorientering (kompass-sans), polarisert lys fra sola, stjernenes posisjon og tid til navigasjon. I tillegg kan de bruke jordas magnetfelt under navigeringen.

Pulsering mellom sommer- og vinterbeite

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: imageBROKER

Både villrein og elg trekker mellom ulike beiteområder høst og vår. Når reinen først har lært ei trekkrute, vil den bruke den ruta. Både naturens rytme (årstider), topografi og minnet styrer atferden, men hvis det blir for mange dyr i et område, eller hvis beitet blir dårlig, kan den finne andre områder. Da kan vi anta at sanser som syn og lukt virker sammen nedarvet instinkt og minne (kartforståelse). Reinen trekker til kystnære, snøfattige områder hvor det er lett å finne lav i vinterhalvåret, og til innlandet og fjellet om sommeren.
Elgen trekker til områder med mindre snø og bedre beite om vinteren. Det er oftest i lavlandet. I sommerhalvåret går elgen gjerne høyere i terrenget.

En svipptur til Karibia styrt av instinkt?

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Science Photo Library

Knølhvalene bruker to til tre måneder på å vandre cirka 6 000 kilometer fra Barentshavet til Karibia hver høst. Merking av hvalene har vist at noen av dem er der svært kort tid før de vender tilbake. En hval snudde etter noen timer og en annen i var der bare ei uke. Forskerne har lurt på hvorfor de bruker så mye tid og krefter på vandringen for deretter å snu etter kort tid. Det er mulig at denne migrasjonen har blitt en evolusjonsmessig vane, en del av instinktet, siden disse rike bankene har vært gunstige for å føde og die i svært lang tid.

Hvaler kan "snakke sammen" over flere tusen kilometer. De lavfrekvente lydene fra hvaler som befant seg i et område med rikelig mattilgang, lokket til seg hvaler som befant seg langt unna. Hvalene kan altså kommunisere og navigere etter hørselen.

Havskilpadder med "avansert GPS"

Havskilpadder benytter lys og magnetfelter under vandringen. De føler både hvor sterkt jordas magnetiske felt er, og hvilken vinkel feltet har i forhold til jordas overflate. Skilpaddene vet altså hvor langt øst–vest de er, og hvor de er langs nord–sør-aksen. Forskning har også vist at nyklekkede skilpadder navigerer ved hjelp at denne "avanserte GPS-en".

Villaks med luktesans

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Nick Hawkins

Villaks kan muligens også bruke luktesans for å finne fram til elva der den ble klekket.

Ørret og laks har positiv rheotaksis (gresk rheein – "strømme, flyte") og svømmer mot strømmen.

Når havet blir varmere, flytter polarfronten seg nordover. Det vil påvirke lokaliseringen av fødeområdene for laks og andre organismer i havet. Når laksen må vandre lenger nord for å nå arktiske farvann med god mattilgang, vil belastningen øke for flere laksestammer.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Audun Rikardsen/ UiT Norges arktiske universitet

Som kartet viser, er flere laksestammer i stand til å vandre langt, men har de kapasitet til å øke avstanden, og har de evne til å endre den opprinnelige ruten? Den økende temperaturen i Nord-Atlanteren kan øke laksens energiforbruk, gi økt migrasjonstid mot fødestedet og dermed redusere tida de har til å bygge opp energireserver. Det er sannsynlig at belastingen kan bli størst for sørlige populasjoner, og at endringene kan bidra til ekstra belastning for atlantiske laksebestander som allerede er svekket.