Føleorganer
Evnen til å registrere både berøring, smerte, kulde og varme regnes som følesansen. Følsomheten varierer mye i ulike områder av kroppsoverflaten der huden regnes som et føleorgan.
For eksempel er følsomheten spesielt godt utviklet på snuten hos mange pattedyr og på fingertuppene hos mennesker. Hos virvelløse dyr er følesansen best utviklet på utvekster som tentakler, antenner og føletråder.
Sidelinjeorgan
Fisk og vannlevende amfibier har et sidelinjeorgan med sansehår som registrerer bevegelser og lavfrekvente vibrasjoner i vannet. Sidelinjeorganet er en samling av sanseceller i huden og vises som ei tydelig stripe fra halen til hodet der det kan være mange forgreninger. Disse sansecellene utgjør til sammen et sanseorgan som kalles nevromast. Det er et hydro-akustisk organ i tillegg til det indre øret, som også fanger opp bevegelser og lydbølger.
Hos primitive bruskfisker er sidelinjeorganet en åpen fure der sanseorganene sitter, men oftest er det en tynn slimfylt kanal like under huden med små åpninger for hvert hudskjell. Elektriske fisker har spesielle nevromaster som er 100 000 til 1 million ganger mer følsomme for elektrisk strøm enn vanlige nevromaster.
Høreorganer
Virvelløse vanndyr har høreblærer og høregruver, men det er uvisst om de formidler lydinntrykk. Det er derimot stor sannsynlighet for at organene fungerer som likevektsorganer (statisk sans), og man antar at dette er forløperen til virveldyrenes indre øre med et høre- og likevektsorgan der sneglehuset fanger hørselsinntrykk, mens øresekk og bueganger tjener som likevektsorgan.
Mange insekter har enkle høreorganer som består av membraner med mange nerveceller. Disse sitter på siden av bakkroppen, som hos nattsvermerne, eller på beina, som hos gresshopper og sirisser. Det er kun bestemte frekvenser som får membranen til å svinge slik at nervecellene sender signaler til hjernen. Nattsvermere lytter bare på de høyfrekvente klikkene fra flaggermus som jakter, mens gresshoppenes hørsel kun er innstilt på å høre lydene fra artsfrender.
Insekter, som flua på bildet, har i tillegg til membranene små sansehår spredt på kroppen. Disse er følsomme for vibrasjoner. På den måten kan insekter oppdage flere lyder enn de begrensede frekvensene som membranene fanger opp.
Ekkolokalisering og sonar
Tannhvaler og flaggermus er eksperter på å bruke lyd og ekko, både til å navigere og til å skaffe mat.
De er pattedyr som lever i svært ulike miljø, vann og luft, men begge gruppene har utviklet svært pålitelige navigasjons- og jaktmetoder ved hjelp av lydbølger.
Når en lydbølge treffer en gjenstand, bøyes den av og endrer retning, og en del kan kastes tilbake som et ekko. Dette ekkoet kan brukes til å tolke egenskaper ved gjenstanden. Samme prinsipp utnyttes både i instrumentene sonar og ekkolodd som bruker lydbølger under vann, og i radar som bruker radiobølger på samme måte i luft.
Flaggermus bruker høyfrekvent lyd (ultralyd) som ikke er hørbar for oss. Våre ører kan høre lyder opp til 15 kHz (unge mennesker kan høre opp til 20 kHz). Flaggermus opererer som regel i området fra 20 til 130 kHz (maks 212 kHz).
For at den utsendte lyden ikke skal overlappe med ekkoet og gi et kaotisk lydbilde, er det begrenset hvor lang en lyd kan være.
Lukte- og smaksorganer
Har du hørt uttrykket som sier at "hunden ser med nesa"? Dette beskriver at hunder og mange andre dyr kan registrere langt mer informasjon enn vi mennesker oppfatter. Luktstoffer inneholder informasjon om fortid, skjulte organismer, retning, sinnstilstand, kjønn og mye mer.
Det området i hjernen som registrerer og tolker luktinformasjon, er forholdsvis mye større hos for eksempel hunder enn hos mennesker. Hundenes luktesans brukes blant annet i søk i snøskred, søk etter narkotika, for å finne veggdyr i kofferter og til å markere ved vevsprøver med kreft.
Slanger har ei kløftet, spillende tunge som tjener som føle-, lukte- og smaksorgan. De kjemiske signalene som er samlet inn, føres inn til to groper i ganen, Jacobsons organ, hvor de analyseres.
Hos for eksempel insekter og mange pattedyr er luktstoffer viktige for signalisering, både når det gjelder revir og forplantning.
Les mer om duftstoffenes betydning i artikkelen "Feromoner som lokker og skremmer".
Synsorganer
Dyreriket har et utrolig mangfold av synsorganer, men hvilken skapning har det beste synet? Hvem ser best i mørket? Hvem ser flest detaljer? Hvilke dyr ser mest farge, og hvem oppdager bevegelse raskest?
Synsorganer i dyreriket varierer fra enkeltstående lysfølsomme celler til avanserte øyne med mange ulike spesialtilpasninger. Det finnes også øyealger med lysømfintlige pigmenter i cytoplasmaet, men disse regnes ikke som synsorganer.
Plasseringen av øynene har sammenheng med levesettet. En jeger vil i større grad ha fokus rett fram enn et byttedyr som må følge med i alle retninger og har øynene plassert på hver side av hodet.
Øyne som ser og "lyser" i mørket
Har du blitt skremt av dyreøyne som lyser i mørket? Det er ikke øynene som lyser, men refleksjon av lyset fra lykta di eller andre lyskilder.
Øynene til katter og andre dyr har et spesielt lag (tapetum lucidum) bak den lysfølsomme netthinnen. Dette laget reflekterer det lyset som kommer inn gjennom netthinnen. Dermed kan de lysfølsomme cellene i øyet utnytte lyset en ekstra gang. Dette er svært nyttig for nattaktive dyr. Hos katter gjør dette laget at lysfølsomheten øker med cirka 50 prosent, mens reinens øyne skifter farge fra oransje til blå og er 1000 ganger mer sensitive for lys i mørketida enn om sommeren.
Kameraøyne
Det mest komplisert bygde øyet finnes hos noen børsteormer, mange bløtdyr og hos virveldyr som mennesker. Kameraøyet har staver og tapper som inneholder spesielle synspigmenter med evne til å omsette lyspåvirkning til nerveimpulser. Antall fargefotoreseptorer varierer fra art til art. Mennesket har tre typer, hunder har to, mens noen sommerfugler har femten typer.
Kameraøyne gir en billedlig oppfatning av omverdenen. Det lysfølsomme cellelaget er koblet sammen med et lyssamlende apparat som består av hornhinne, linse og glasslegeme.
Fasettøyne
Fasettøyne er sammensatt av mange, opptil flere tusen, deløyne og er spesielt egnet til å oppdage bevegelser. Hvert deløye har sitt eget lysoppfattende og lysforsterkende apparat med lysømfintlige celler. Både krepsdyr og utviklede insekter har fasettøyne.
Kun en smal bunt av parallelle lysstråler når inn til hvert deløye, så man antar at dyret ser en mosaikk av mange små lyspunkter fra hvert deløye. Ettersom en bevegelig gjenstand oppfattes etter tur av hvert deløye, vil fasettøyet være i stand til å registrere selv de minste bevegelser.
Filmen viser ei flue som setter seg ved en syltetøyflekk, og ei hånd som prøver å slå flua. Flua kommer seg unna fordi den er svært rask til å oppfatte bevegelser med fasettøynene sine.
Her kan du se en fascinerende film som illustrerer hvordan synet til ulike dyr er spesielt tilpasset levesettet deres (du kan velge norsk undertekst).
Oppgave om sanser hos dyr
Kilder
Frafjord, K. (2020, 23. april). Ekkolokalisering hos flaggermus. I Store norske leksikon. https://snl.no/ekkolokalisering_hos_flaggermus
Walberg, F. & Åbro, A. (2020, 5. juli). Sanseorganer hos dyr. I Store norske leksikon. https://snl.no/sanseorganer_hos_dyr
Åbro, A. (2020, 29. desember). Fasettøyne. I Store norske leksikon. https://snl.no/fasettøye
Åbro, A. (2022, 3. januar). Sidelinjeorgan. I Store norske leksikon. https://snl.no/sidelinjeorgan
Relatert innhold
Nettside hos askabiologist.asu.edu