Buddhisme – åndelegheit og oppleving

Opne bilete i eit nytt vindauge

CC BY-NC

Bilete: Roman Pilipey

Mange i dag assosierer buddhisme med mediterande munkar, sjølv om dei fleste buddhistar i verda verken er munkar eller mediterer jamleg. Dei fleste buddhistar får dei religiøse opplevingane sine hovudsakleg gjennom høgtider, ritual og bøn.

Buddhismens mål er nirvana, som er ei særeiga oppleving og tilvære framfor ein destinasjon. For å oppnå nirvana må ein lære å meditere korrekt. I praksis blir realiseringa av nirvana sett på som såpass vanskeleg, at det berre er for nokre få eksepsjonelle meditasjonsspesialistar, slik som munkar, nonner eller omvandrande asketar.

Derfor har meditasjon, og tilhøyrande opplevingar, tradisjonelt vore for munkar i klosterfellesskapen. I moderne tid har dette endra seg fleire stader, og vanlege buddhistar (lekbuddhistar) har i større grad enn tidlegare fått tilgang til meditasjonsopplæring. Dette gjeld særleg i dei retningane som har blitt populære også utanfor Asia, slik som japansk zenbuddhisme og tibetansk vajrayanabuddhisme.

For betre å forstå den unike åndelegheiten og opplevingsdimensjonen i buddhismen må vi sjå nærare på omgrepa meditasjon, nirvana, rett meditasjon og den åttedelte vegen – og ulike meditasjonsteknikkar slik som tummo-meditasjon, tonglen-meditasjon, zazen og koan-meditasjon.

Meditasjon betyr i buddhismen alle teknikkar som blir brukte for å disiplinere, trene opp og kultivere det mentale tankeapparatet vårt. I moderne ordbruk kan vi kalle meditasjon ein metode for å fjerne alle dei feilaktige oppfatningane våre om oss sjølv, andre vesen og verda rundt oss.

Forenkla kan alle meditasjonsteknikkar bli kategoriserte i to undergrupper: djupmeditasjon (samadhi) og innsiktsmeditasjon (vipasyana). Innsiktsmeditasjon er kunnskapsorientert og handlar om å finne ny innsikt om verkelegheita. Djupmeditasjon er tilstandsorientert og gjer det mogleg å bringe fram ein kortvarig tilstand av lykke, hyperfokus, indre stille og ekstase. Dei ulike meditasjonsteknikkane tilhøyrer ei av desse undergruppene, eller framstår som ei blanding av begge.

Buddhismen startar med ei mystisk oppleving, nemleg Siddharta Gautamas realisering av nirvana. Ei mystisk oppleving betyr at ein ser verkelegheita slik ho eigentleg er. Ifølgje tradisjonen oppnådde Siddharta, ved hjelp av meditasjon, ein grensesprengjande klarleik om korleis alt i verda heng saman. Denne grensesprengjande klarleiken blir i buddhismen kalla oppvakning, og derfor blei Siddharta kalla for Buddha, den oppvakna.

Opne bilete i eit nytt vindauge

CC BY-NC

Bilete: Pascal Deloche

Ifølgje Buddha nådde han oppvakning fordi han klarte å sløkkje sitt eige begjær og fjerne alle former for grådigheit. Nirvana betyr på norsk «utsløkking» og viser til opplevinga av kva som skjer når begjæret sin flamme er heilt borte eller sløkt.

Ifølgje buddhismen inneber nirvana total frigjering frå liding og smerte, frå atterfødinga sitt fengsel og frå hat og vankunne. Nirvana blir også oppfatta som ein tilstand av lykke, harmoni, total fridom og ubeskriveleg klarleik. Denne tilstanden kan opplevast viss ein lærer å meditere riktig.

For å lære korrekt meditasjon må ein følgje den åttedelte vegen – som er Buddhas manual for å realisere nirvana. For å oppnå nirvana må ein buddhist trene seg i visdom, etikk og meditasjon. Meditasjonsdelen av den åttedelte vegen er rett strev, rett merksemd og rett konsentrasjon.

For å meditere korrekt må ein gjere sinnet fleksibelt og finne ein middelveg mellom rett strev, merksemd og konsentrasjon mens ein mediterer. Vansken er å kombinere desse tre ingrediensane samtidig utan at ein overdriv éin del for dei andre si rekning. Derfor krev meditasjon betydeleg trening og eksperimentering.

Ifølgje buddhistiske tekstar kan meditasjonstrening føre til ei rekkje unike opplevingar og særeigne evner, slik som å kunne kontrollere kroppsvarmen, lese andre sine tankar eller hugse tidlegare liv. Slike ekstraordinære biverknader ved meditasjon kan vere til hjelp, men kan like mykje bli til distraheringar for ein buddhist. Det viktigaste formålet med meditasjon i buddhismen er ikkje å oppnå magiske krefter, men snarare å sjå verkelegheita slik ho eigentleg er og direkte erfare Buddhas lære om verkelegheita sin forgjengelegdom. Målet med meditasjon er å realisere nirvana og nå total frigjering frå liding og atterføding.

CC0

Bilete: Wikimedia Commons

Innanfor tibetansk buddhisme praktiserer nokre få skular tummo-meditasjon (indre eld-meditasjon). Dette er ein type meditasjon der ein gjennom pusteteknikkar, resitering av mantra og visualisering prøver å kontrollere kroppsvarmen. Tanken er at ein kan generere ein indre eld som brenn vekk vankunne og som beskytter mot fysisk kulde.

Tonglen-meditasjon (gi og ta-meditasjon) er ei svært populær øving som blir brukt til å trene opp medkjensle, svekke det å vere sjølvoppteken og redusere eigen karma. Gjennom pusteøvingar og visualisering pustar ein inn og «tek» liding frå andre. Deretter, når ein pustar ut, «gir» ein glede og kjærleik attende. På same tid visualiserer ein dei som ein forsøkjer å hjelpe, som kan vere ein ven, fleire familiemedlemmar, fiendar, dyr eller alle menneske.

Zen (japansk for meditasjon) er namnet på ein av dei viktigaste retningane innan japansk buddhisme. Zen-skulane vektlegg intuitiv erfaring og innsikt framfor intellektuell boklærdom og er ofte kritiske til teoretiske forklaringar. Zen framhevar den særskilde erfaringa av å sjå den sanne naturen sin – ei oppleving som blir kalla kensho.

Zenbuddhistar vektlegg sitjande meditasjon (zazen) og bruken av gåter eller paradoksale spørsmål, kalla koan, for å bryte ut av konseptuelle tankemønster og oppleve kensho.

Thelle, Notto R. (Red.). (2001). Zen – Lyden av én hånd. Oslo: Gyldendal.