Fellesskapet først
De største forskjellene på de ulike sosialistiske retningene er i synet på revolusjon som virkemiddel til å skape det sosialistiske samfunn.
De sosialistiske tankene forente seg i kravene om bedre livsbetingelser for den nye industriarbeiderklassen, som følte seg utnyttet av den rådende kapitalistiske samfunnsstrukturen. Sosialismen var den ideologiske motparten til liberalismen. Sosialistene hevdet at liberalismen skapte store økonomiske og sosiale ulikheter.
"(...) Den voksende arbeiderklassen reiste krav om medbestemmelse. De krevde dessuten beskyttelse mot å leve i fattigdom og å bli utnyttet av arbeidsgiverne. Økonomien måtte styres av fellesskapet og staten, ikke av kapitalister som bare siktet mot egen vinning."[1]
I synet på mennesket og samfunn innenfor den sosialistiske bevegelsen har fellesskapet i hovedsak vært viktigere enn individene. Dette skyldes den materialistiske historieoppfatningen av hvilke mekanismer som ifølge sosialistene styrer den økonomiske utviklingen.
Den vitenskapelige marxismen
Den teoretiske samfunnsanalysen av det kapitalistiske samfunnet ble utformet av Karl Marx (1818-1883). De store økonomiske og sosiale ulikhetene i samfunnet skyldes at borgerskapet eide produksjonsmidlene og kontrollerte den fremvoksende industriarbeiderklassen (proletariatet). Målet for Marx var en økonomisk utjevning og/eller et klasseløst samfunn der staten eller arbeiderkollektiver eide produksjonsmidlene (bedriftene). Ifølge Karl Marx kunne denne overgangen skje gjennom en samfunnsomveltende revolusjon.
Marx mente at i en overgangsfase ville det være nødvendig at arbeiderne tok kontrollen og overtok produksjonsmidlene. "Videre mente Marx at i en overgangsfase ville det være nødvendig at arbeiderne tok kontrollen og overtok produksjonsmidlene. Å få dette til krevde makt, og det krevde våpen. Marx la derfor vekt på at samfunnet måtte igjennom en fase som han kalte proletariatets diktatur, et væpnet arbeiderdiktatur."[2]
Dette arbeiderdiktaturet skulle være folkets diktatur over restene av de tidligere herskende klasser. Når arbeiderne hadde bestemt hvordan samfunnets verdier kunne bli gitt tilbake til fellesskapet, kunne diktaturet opphøre, og man ville få et klasseløst samfunn.