Sentralt i liberalismen er frihet for enkeltindividet og et fritt marked. For å rette de verste forskjellene kapitalismen skapte i samfunnet, ønsket sosialliberale partier større bruk av statlige virkemidler for å hjelpe fattige individer som falt utenfor.
Kjerneverdi: Synet på mennesket og samfunnet
Liberalismens kjerneverdi er frihet for individene, og ideologien tok utgangspunkt i at mennesker er selvstendig tenkende og fornuftige vesener. Krav om ytringsfrihet, likhet for loven og å styrke individenes rettigheter overfor staten har vært viktige kampsaker for liberalismen frem til vår tid. Samfunnet ble sett på som summen av individene. Hvis staten skapte gode betingelser for det selvstendige og frie individet, ville samfunnet blomstre til det beste for alle individer i samfunnet.
Nanna Paaske har skrevet om liberalismen på NDLA historie:
(…) Mennesket er født fritt, hevdet den britiske filosofen John Stuart Mill. Verken konge, kirke eller familiens stand og status skal avgjøre det vesle barnets skjebne. Mills poeng var at så lenge den enkelte fikk mulighet til å bruke evnene sine og velge sin egen vei, ville menneskene få det godt og skape et godt samfunn.
Borgerlig demokrati
Liberalismen har spilt en sentral rolle i etablering av moderne demokratier. Blant borgerskapet i Vest-Europa fantes det en sterk misnøye mot det kongelige eneveldets sterke innflytelse over det politiske styre og økonomien. Med opplysningstidens krav til fornuft og rasjonelle argumenter krevde liberale tenkere at makten skulle utgå fra folket. De mente at statsstyret skulle ta utgangspunkt i maktfordelingsprinsippet, og forankres i en grunnlov som regulerte forholdet mellom myndighetene og folket.
En svak stat
I liberalismen tidligste fase så de liberale med stor skepsis på hvilke oppgaver en stat skulle ha. Erfaringene fra autoritære og eneveldige styresett spilte en rolle i denne sammenheng. I utgangspunktet hevdet liberalistene at staten skulle operere som en "nattvekterstat", som sikret lov og orden gjennom politi og domstoler, forsvar av landet og som en del av forvaltningen av demokratiske institusjoner. Alle andre samfunnsoppgaver kunne utføres på det private markedet.
Det private markedet: Strategi og mål
Markedsliberalismen er et sentralt begrep i denne sammenheng. Med utgangspunkt i Adam Smiths bok Wealth of Nations fra 1776, skulle markedet regulere seg selv gjennom private aktører. Produksjon av varer og tjenester skulle styres av en usynlig hånd, og reguleres av tilbud og etterspørsel.
De liberale forståelsene i fordelingen av goder og byrder kan i denne sammenheng være knyttet til "at man er sin egen lykkes smed". Det foregikk en konkurranse i samfunnet der noen ble vinnere og andre tapere, og dette skapte over tid store klasseforskjeller i samfunnet.
Etter hvert som industrialiseringen vokste og bredte om seg, kan man i større grad snakke om begrepet kapitalisme. Kapitalismen kjennetegnes ved at kapitalsterke bedriftsledere, bankeiere og spekulanter styrer økonomien, og skaper ytterligere økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet. Med store private og profittjagende aktører i markedet var veien kort til monopoler og utnytting av ressurser og arbeidere.
Fordeling av goder og byrder
I takt med en økende arbeiderklasse fantes det liberale krefter som ønsket å bøte på de store forskjellene kapitalismen skapte. Blant sosialliberale politikere fantes det en større vilje til å bruke statlige tiltak for å unngå at familier og enkeltpersoner gikk til grunne i fattigdom.
Betydning før og nå
I norsk historie har liberalistiske tanker vært sentrale i etableringen av det norske selvstyre fra 1814, innføringen av parlamentarismen og i unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Liberalismens utvikling frem til våre dager har vist store tendenser til å akseptere en sterkere stat i omfordelingen av goder og byrder i samfunnet.
Liberalistiske partier har omfavnet en rekke sosiale reformer og spilt en viktig rolle i etablering av "velferdsstaten" i Norge. Venstres sosiale reformer rundt 1.verdenskrig startet et velferdsprogram som ble fullført med den offentlige folketrygden i 1967.
I etterkrigstiden har mange liberale partier vært en viktig motvekt til økt byråkratisering og makt til staten i nærings- og samfunnsliv. Den borgerlige fløyen i norsk politikk har gjerne fremmet en liberalistisk politikk, men har ofte vært uenige om virkemidler siden partiene representerer ulike interesser og verdier. Tidvis har nyliberalisme og kapitalistiske tendenser vært fremtredende liberal politikk, andre ganger ikke. I dag spiller liberalismen fortsatt en viktig rolle for å sikre individene frihet for deres liv og valgmuligheter, i politiske sammenhenger og i økonomien.