Måten vi seier noko på, betyr noko
Lingvistikk betyr "språkvitskap" og handlar om studiet av naturleg språk (Hageman, 2019). Para kjem frå gresk og betyr "ved sida av" eller "i tillegg" (Dahl, 2001). Paralingvistikk handlar derfor om det som kjem i tillegg til orda vi seier, altså måten vi seier noko på. Det er mange nyansar i korleis du kan bruke stemma di for å få fram ein bestemd bodskap. Til dømes vil både tonefallet og volumet vere med på å formidle det som skal seiast. Dette kallar vi for paralingvistiske faktorar. Enkelte forskarar hevdar at desse paralingvistiske faktorane er endå viktigare enn det verbale innhaldet i ein samtale. Korleis ting blir sagt, er ofte det som blir sagt!
Tonehøgd, tonerørsle, lydstyrke, lydlengde, rytme og bruk av pausar er andre paralingvistiske faktorar som kan få fram nyansar i språket. Måten vi seier noko på, om det er å seie noko leande, gråtande, bydande eller gripe, betyr òg noko. Ytringa "det skulle aldri ha skjedd" får to ulike betydingar om ho blir sagd leande eller gråtande. Viss ho blir sagd leande, kan vi tenkje oss at det har skjedd noko som ikkje skulle ha skjedd, og at resultatet kanskje er noko humoristisk. Viss nokon seier "det skulle aldri ha skjedd" gråtande, kan vi tolke det som om noko trist eller negativt har skjedd. Orda i ytringa er dei same, men dei paralingivsitiske faktorane gjer at vi forstår kva ytringa betyr i den gitte situasjonen.
Til paralingvistikken høyrer òg medviten bruk av stemma med, som til dømes å tale kviskrande, andpustent, sløret, med sprokken stemme, djup stemme og så vidare. Viss nokon ytrar noko med ei kviskrande stemme, kan vi rekne med at det som blir ytra, er noko som ingen andre bør høyre, eller at vi ikkje ønskjer å forstyrre viss det er nokon andre som snakkar samtidig. Ei djup stemme vil kanskje gi meir inntrykk av truverd eller sjølvtryggleik, medan ei sprokken stemme kan oppfattast som om nokon er usikre, redde eller nervøse.
Korleis vi bruker stemma, er som vi kan sjå situasjonsbestemt, og handlar òg om kva vi ønskjer å oppnå med kommunikasjonen vår. Korleis paralingvistiske faktorar blir oppfatta av andre, avheng òg ofte av kva for nokre kulturelle kodar vi deler. Nokon kan til dømes oppfatte bruk av høg stemme og raskt tempo som engasjement hos den som taler, mens andre kan oppfatte det som eit uttrykk for sinne.
Radio er eit medium som er basert på lyd, og måten programleiaren bruker stemma på, er derfor eit svært viktig element i radioproduksjon. I lydklippet under kan du høyre Siri Knudsen i NRK fortelje om korleis ho bruker stemma når ho snakkar på radio. Ho seier òg at det er viktig å varme opp stemma, puste godt inn og ut, og snakke roleg og tydeleg. Kva for nokre av desse tipsa frå Siri Knudsen kan vere nyttige for deg?
Å bruke røysta si på radio
Tekstversjon
Noe av det aller viktigste når man skal snakke på radio er jo selvfølgelig stemmen, og det er mange som tenker at stemmen min er sånn som stemmen min er og glemmer at det er utrolig mange måter man kan bruke stemmen sin på. For eksempel, så er det veldig stor forskjell på om jeg snakker veldig anstrengt og presser stemmen min høyt oppe i toppen i halsen i forhold til om jeg slapper av, senker tempoet og henter stemmen fra langt ned i magen. Man kan snakke veldig luftig eller veldig skarpt. Og det er jo fint å kunne variere stemmen i forhold til hva han skal brukes til. For eksempel, så er det jo stor forskjell på å skulle lese et minneord på radio og på å skulle introdusere Trinidad James med All black everything. Og da er det jo en fordel om man klarer å bruke stemmen sin som et virkemiddel for å formidle den stemningen som passer til anledningen.
Og mye av det her med stemmebruk kommer jo helt naturlig. Men etter å ha jobbet med radio og tv i 10 år, så har jeg jo plukket opp et par triks som hjelper meg. Å bruke stemmen min på en bra måte, og som kanskje kan funke for deg. Altså det aller første er at du må finne den ordentlige stemmen din. Det handler om at mange blir stresset av å skulle være på radio, og derfor begynner mange å snakke fortere, lysere og mye mer anstrengt. Og det handler jo ofte om at de glemmer å puste. Så før jeg skal snakke når jeg i studio, så pleier jeg tar noen ordentlig gode pust (pustelyder) og sørge for at lufta kommer helt ned i magen, sånn at også stemmen kommer derifra. Så det er altså viktig å huske på å puste ordentlig. Og i tillegg så er det jo viktig å varme opp stemmen før man skal snakke, på akkurat samme måten som man varmer opp kroppen før man skal på trening. Man kan for eksempel ta noen ordentlige stemmeøvelser, synge litt, kanskje la la la la la la. Eller så kan man si høyesterettsjustitiarius, høyesterettsjustitiarius, for å sørge for at du har tunga med deg. Jeg personlig pleier i alle fall å rope litt (rop), gjerne kremt litt (kremt), og så kan det hjelpe å drikke noe varmt. (slurpelyd) Lykke til.
Kjelder:
Dahl, Ø. (2001). Møte mellom menneske: interkulturell kommunikasjon. Gyldendal Akademisk.
Hagemann, K. (2019, 16. februar). Språkvitskap. I Store norske leksikon. https://snl.no/spr%C3%A5kvitenskap