Torsk

Torsken livnærer seg av lodde, sild og brisling, men den spiser også egen yngel. Den kan bli 40 år gammel. Av våre torskestammer er den norsk-arktiske torskestammen (skrei) den viktigste. Den lever mesteparten av livet i Barentshavet, men vandrer både som umoden og gytemoden torsk (skrei).

Skreien blir kjønnsmoden ved to–seksårsalderen. Gyteområdene strekker seg fra Finnmark til Stad, men de viktigste feltene er utenfor Lofoten. Skreiens gytevandring danner fortsatt grunnlaget for vårt viktigste sesongfiskeri – lofotfisket. Ungtorsk i Barentshavet vandrer etter gytemoden lodde mot Finnmarkskysten om våren. Den blir da kalt loddetorsk og er grunnlaget for det tradisjonelle vårtorskefisket.

Kysttorsken er i utgangspunktet lik torsken i Barentshavet, men er mer stasjonær på grunt vann. Den finnes fra fjæra og ned til cirka 600 meters dybde.

Den store torskebestanden i Barentshavet er i god vekst, og det høstes årlig 450 000–500 000 tonn av denne bestanden. Kysttorskbestanden er ikke i like god forfatning som den norsk-arktiske torskebestanden, og det pågår et målbevisst arbeid for å bygge opp bestanden på tilsvarende måte som for silda i 1990-årene. Oppdrett av torsk er økende, og vi kan finne fersk torsk i butikken hele året.

Torsken fiskes ved hjelp av bunntrål, snurrevad, line, garn, jukse eller teine.

Torsk selges fersk eller frossen som skiver, hel fisk eller som fileter. Den omsettes også lettsaltet og røykt og som klippfisk, tørrfisk eller lutefisk. Torsken har en mild smak som takler mange ulike typer tilbehør og krydder. Torsken skiver seg lett, og derfor bør den ikke deles i for små stykker.

Torsk er en god proteinkilde. Det er en mager fisk, og fettet finnes derfor i leveren. Torskelever er rik på A- og D-vitaminer. Torsk er også en god kilde til vitamin B12 og selen.

Se Matvaretabellen fra Mattilsynet for nærmere opplysninger om næringsinnholdet.