Hvitting

Hvittingen er en typisk fiskespiser, og en av de viktigste rovfiskene i Nordsjøen. Den spiser for det meste øyepål, tobis, krepsdyr og sild, men tar også en del yngel av torsk, hyse og hvitting.

Hvittingen er vanlig i Øst-Atlanteren fra Gibraltar til Island og Norge. Den er svært vanlig langs norskekysten nord til Trøndelag, noe mer sjelden helt nord til Øst-Finnmark. Hvittingen er vanligvis en bunnfisk som lever på 10–200 meters dyp, men den beveger seg også oppover i vannmassene. Hvittingen blir kjønnsmoden når den er ca. to år gammel. Da er den 25–30 cm lang. I fem–seks-årsalderen er den vel 40 cm.

Hvitting er en populær sportsfisk, som blir størst på Nordvestlandet og i Trondheimsfjorden. Norsk sportsfiskerekord er på 3,115 kg. Gytingen foregår i store stimer fra januar til juli, på 40–100 meters dyp.

Det hvite, velsmakende kjøttet til hvittingen gjør den til en ettertraktet matfisk. På Sørlandet kalles hvitting for «havets kylling» på grunn av kjøttets smak. Det tas mye hvitting sammen med andre torskefisker i trål og snurrevad, spesielt i Nordsjøen. Hvittingen blir tilberedt som andre torskefisker. Stekt, dampa, bakt, i supper, gryter, som fiskekaker osv.

Hvitting er en god kilde til natrium, kalium og protein. Den inneholder også andre viktige mineraler.

Se Matvaretabellen fra Mattilsynet for nærmere opplysninger om næringsinnholdet.