Aromatisert brennevin – akevitt, gin, likør og bitter
Akevitt regnes som nasjonalbrennevin i alle de skandinaviske landene. Råstoffet kan være korn eller poteter. I Norge brukes hovedsakelig poteter. Kornet maltes som til øl, mens potetene kokes under trykk og tilsettes enzymer, slik at stivelsen omdannes til maltsukker. Væsken gjæres og destilleres i kolonneapparat. Spriten reduseres til 50 prosent og destilleres én gang til med små krydderposer inne i apparatet. Dette gir et krydderuttrekk som siden blandes med sprit og vann. Blandinga blir så tappet på flaske eller lagt på fat til modning.
Hovedkrydderet i akevitt må være karve og/eller dill. Det benyttes også en rekke andre typer krydder, blant annet koriander, anis, stjerneanis, paradiskorn og fennikel. Produsenter som har kommet til i seinere år, bruker også mange urter og planter som vokser i Norge. Drikkestyrken på akevitt må ligge mellom 37,5 og 60 volumprosent. De fleste akevittene ligger mellom 38 og 43 volumprosent alkohol.
Det finnes to typer akevitt: brun akevitt og blank taffelakevitt. Den blanke oppleves ofte som kraftig krydret, og den kan gjerne serveres noe avkjølt. Annen akevitt bør drikkes ved romtemperatur. Mens svensk og dansk akevitt ofte tappes rett på flaske, er det meste av norskprodusert akevitt fatmodnet. Fatmodningen kan gi akevitten en mørkere farge, men det går også an å farge akevitten med sukkerkulør. I Norge bruker man sukkerkulør i svært beskjeden grad, og som oftest bare for å justere fargen slik at forskjellige batcher framstår som like.
Til fatmodning bruker man i hovedsak eikefat som tidligere har vært benyttet i produksjon av Oloroso-sherry. Fat som har blitt brukt til lagring av madeira, portvin, sauternes samt rød- og hvitvin, konjakk eller whisky, brukes også til sluttlagring av akevitt.
Norsk akevitt
Dersom en akevitt skal kunne kalles norsk akevitt, må den være produsert i Norge av potetsprit basert på minimum 95 prosent norske poteter. Videre må akevitten fatmodnes i minst seks måneder hvis fatene rommer under 1000 liter, og i minst 12 måneder hvis fatene rommer over 1000 liter. Norsk akevitt er en beskyttet betegnelse innen EØS-området på lik linje med konjakk, champagne og mange andre mat- og drikkevarer.
Linjeakevitt
Linjeakevitten er et resultat av en oppdagelse som ble gjort tidlig på 1800-tallet. Potetsprit var med på en båtlast som gikk fra Trondheim til Indonesia. Brennevinet ble ikke solgt og ble med båten tilbake til Trondheim. Etter nærmere to år til sjøs hadde det skjedd noe med brennevinet. Det hadde blitt langt rundere i smaken og dermed mer behagelig å drikke. Jørgen B. Lysholm kommersialiserte linjeakevitten noen tiår seinere, og Lysholm Linie Aquavit er fortsatt et av Norges mest kjente varemerker i utlandet. Brennevinet eksporteres i dag til en rekke land, og Tyskland er det største markedet.
Ordet gin er avledet av det nederlandske ordet genever (einer). Den nederlandske kongen Vilhelm av Oranien tok med seg genever til England, men engelskmennene klarte ikke å uttale ordet, så de kalte drikken gin. Gin lages nå overalt i verden, og det brukes mye forskjellig råstoff, blant annet korn, mais, poteter og druer. Uansett destilleres væsken i kolonneapparat til en styrke på over 90 prosent. Så reduseres styrken til 60 prosent, og væsken destilleres i en pot still sammen med smaksstoffer. Det viktigste smaksstoffet er einerbær, men det brukes også koriander, appelsinskall, karve, stjerneanis, kininbark og en rekke andre typer krydder og urter.
Det finnes tre typer gin: Old Tom, som er litt søtlig (som norske Golden Cock); London Dry, som er tørr (Gordon's Dry, Silver Rock); og Plymouth, som er tørr med en mer utpreget einersmak.
Likørene oppsto på den tida da man så på brennevin som medisin. For å "forbedre" medisinen tilsatte man forskjellige urter som var kjent for å ha helbredende virkning. Samtidig ga tilsetningene bedre smak på dårlig brennevin. Det var ofte munkene i klostrene som produserte likører, siden det var der man pleide syke mennesker. Seinere startet man opp kommersiell produksjon av disse drikkene. De forskjellige klostrene og firmaene har alle sine hemmelige oppskrifter. De fleste originalene har billigere etterligninger, ofte med nesten like navn og flasker.
Utgangspunktet for likør er ren nøytral sprit fra kolonneapparat. Den tilsettes uttrekk eller oljer fra urter, frø, frukt eller bær, eller naturlige brenneviner med forskjellige tilsetninger. Vi deler likørene inn i følgende hovedgrupper:
- kaffe-/kakaolikører som lages med knuste bønner: Kahlua, Tia Maria
- enkle urtelikører: Sankta Sunniva
- sammensatte urtelikører med ei blanding av flere urter: Benediktiner, St. Hallvard
- sitruslikører, som kan være basert på bare én frukt eller ei blanding av flere frukt- og bærlikører, og som gjerne selges i sterkvinsstyrke: Lapponia Lakka, Marie Brizard Apry, Cherry Heering, Supercassis
- kremlikører, som også selges i sterkvinsstyrke, og som det har blitt ganske mange av etter at Baileys kom med en whiskey- og kremlikør
- andre likører: Drambuie (whisky), Seve d'Or (brandy), Advocaat (egg)
For å trekke ut smaksstoffer til likør brukes det flere metoder:
- Pressing: Olje presses mekanisk ut av appelsin-/sitronskall.
- Maserasjon: Fruktkjøtt legges på sprit som trekker ut smak og farge.
- Infusjon: Som maserasjon, men det brukes oppvarmet alkohol.
- Destillasjon: Smaksstoffet destilleres sammen med sprit.
- Filtrering: Denne prosessen minner om å trakte kaffe, men med oppvarmet sprit.
Bitter-drikkene ligner på likører, men de er ikke så søte og kan minne litt om hostesaft. De består av diverse urteuttrekk og kan ha en magejusterende virkning. Eksempler er Jägermeister, Fernet Branca og Underberg.
Regjeringen. (2020). Beskyttelsen av de geografiske betegnelsene for "norsk akevitt" og "norsk vodka" videreføres i EØS. Nyheter. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/beskyttelsen-av-de-geografiske-betegnelsene-for-norsk-akevitt-og-norsk-vodka-viderfores-i-eos/id2689710/