Hva er kjønnsmangfold?

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Stian Lysberg Solum

De fleste mennesker identifiserer seg med det kjønnet de ble registrert som ved fødselen. De fleste som for eksempel blir registrert som jente ved fødselen, lever som jente og kvinne og opplever ikke noen problematiske følelser knyttet til dette. De av oss som opplever det sånn, kalles cispersoner.

Det finnes imidlertid noen – anslagsvis mellom 0,1 % og 2,7 % av befolkningen – som ikke identifiserer seg med det kjønnet de ble registrert som ved fødselen. Dette er de av oss som blir registrert som jente eller gutt ved fødselen, men som etter hvert begynner å oppleve at dette ikke stemmer med den de er. De av oss som opplever det sånn, omtales ofte som transpersoner.

Hvis de aller fleste mennesker er cispersoner, hvorfor trenger vi da et eget begrep for å være cis? Gjennom å ha et begrep for majoriteten (flertallet) unngår man å skape et ekskluderende og stigmatiserende skille mellom de av oss som lever i tråd med normen (altså cispersoner) og de av oss som bryter med normen (altså transpersoner). Vi har alle en kjønnsidentitet, og cispersoner er en del av kjønnsmangfoldet, akkurat som transpersoner.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Vidar Ruud

Trans er et paraplybegrep som omfatter mange forskjellige typer kjønnsidentiteter. Mange transpersoner er kvinner (som ble registrert som gutter ved fødselen) og menn (som ble registrert som jenter ved fødselen). De kalles ofte transkvinner og transmenn. Men det finnes mange flere kjønnsidentiteter enn bare mann og kvinne. Noen har for eksempel en identitet som flyter mellom mannlig og kvinnelig, noen anser seg som et tredje kjønn som verken er mann eller kvinne, noen anser seg som flere kjønn på en gang, og noen anser seg ikke som noe kjønn i det hele tatt.

Folk som har en kjønnsidentitet som ikke er enten bare mann eller bare kvinne, kalles ofte ikke-binære. "Binær" betyr todelt. At noen er ikke-binær, betyr at de ikke passer inn i den todelte kjønnsmodellen hvor menneskeheten ses på som inndelt i menn og kvinner. Ikke-binære personer regnes også som transpersoner, selv om ikke alle bruker ordet "trans" om seg selv.

På norsk, og på mange andre språk, er personlige pronomen knyttet til kjønn. Transkvinner og transmenn bruker som oftest pronomenene "hun" og "han", akkurat som cispersoner gjør. De av oss som er ikke-binære, bruker ulike personlige pronomen avhengig av hva slags kjønnsidentitet de har.

• Mange bruker det kjønnsnøytrale pronomenet "hen", og noen bruker "de" eller andre pronomen.

• Noen bruker ikke pronomen i det hele tatt, men foretrekker å kun bli omtalt ved navn.

• Det finnes også noen som bruker flere enn ett pronomen (for eksempel både "hen" og "hun").

Ikke alle språk uttrykker kjønn gjennom personlige pronomen. På nordsamisk brukes pronomenet son (uttalt "sånn") for personer av alle kjønn, og det samme gjelder hän (uttalt "hænn") på kvensk og finsk.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Christopher Corr

Alle mennesker uttrykker seg forskjellig. Vi har for eksempel forskjellig kroppsspråk og bruker forskjellige klær. Uttrykksmåtene våre handler mye om stil, smak og personlighet, men visse uttrykk er også nært knyttet til oppfatninger om kjønn. Når ting som klesstil og oppførsel ikke bare uttrykker personligheten vår, men også kjønnet vårt, kaller vi det kjønnsuttrykk.

Kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk kan henge sammen, men de trenger ikke nødvendigvis å gjøre det. Noen gutter og menn liker å gå i klær som ofte blir assosiert med jenter og kvinner (for eksempel kjoler). Noen jenter og kvinner liker å ha kort hår og synes bedre om å gå i dress enn i kjole – ting som ofte blir assosiert med gutter og menn. Dette gjelder både cisfolk og transfolk. Transfolk har like stor variasjon i kjønnsuttrykk som cispersoner har. Mange mennesker bruker kjønnsuttrykket for å sende signaler om identiteten sin, men det er ikke uttrykket som definerer identiteten.

Noen opplever at det kjønnet de ble registrert som ved fødselen, ikke stemmer. Når denne opplevelsen er tydelig og varer over lengre tid, kalles det kjønnsinkongruens. Inkongruens betyr at noe ikke passer sammen. Kjønnsinkongruens er ikke en psykisk lidelse, og det å være trans er ikke nødvendigvis vondt og vanskelig i seg selv.

Når kjønnsinkongruens går over i ubehag, for eksempel et ubehag knyttet til at kroppen ser annerledes ut enn du skulle ønske, kalles det kjønnsdysfori (ubehag). Alle transpersoner opplever kjønnsinkongruens, men ikke alle transpersoner opplever kjønnsdysfori.

Å gå fra å leve som det kjønnet man ble registrert som ved fødselen, til det kjønnet man selv føler at man er, kalles kjønnstransisjon eller bare transisjon. Transisjon betyr overgang.

Alle transpersoner gjennomgår transisjon på sin egen måte. I vårt samfunn antas det stort sett at alle er cis inntil det motsatte er bevist, og transpersoner er derfor som regel nødt til å komme ut, altså si fra til andre at de er trans. Det å komme ut innebærer for eksempel at man sier fra om hvilke(t) navn og hvilke(t) pronomen man ønsker å bruke. Den videre prosessen med å venne seg til å leve i samfunnet som det kjønnet man er, kalles sosial transisjon. Mange transpersoner ønsker i tillegg å gjennomgå kjønnsbekreftende behandling, altså ulike former for kroppslig eller medisinsk behandling som gjør at en kan leve mer i tråd med egen kjønnsidentitet. Kjønnsbekreftende behandling omfatter mye forskjellig, blant annet hormonterapi, ulike former for kirurgi, hårfjerning og stemmetrening.

Noen transpersoner ønsker mye behandling, mens andre ønsker mindre. Noen velger kanskje hormonell behandling, men ikke kirurgi. Noen velger kanskje bare enkelte typer kirurgi. Det finnes også transpersoner som ikke gjennomgår kjønnsbekreftende behandling i det hele tatt. Hver og en kjenner sine egne behov best.

Denne artikkelen er skrevet av Rosa kompetanse