Fordøyelsen
Munnen er starten på fordøyelseskanalen, som går gjennom kroppen helt til endetarmen. I tillegg består fordøyelsessystemet av flere kjertler som lager væsker med enzymer, en type proteiner som bidrar til å bryte ned næringsstoffene. Ferdig nedbrutte næringsstoffer fraktes over i blod og lymfe, og ut til alle cellene i kroppen.
I munnhulen blir maten tygd og tilført spytt fra spyttkjertlene. Disse kjertlene lager mellom 1 og 2 liter spytt daglig. Spytt gjør maten lettere å svelge, hemmer bakterievekst og er syrenøytraliserende. Tyggingen findeler maten mekanisk, slik at fordøyelsesenzymene lettere kommer til.
Spytt inneholder enzymet amylase, som starter spaltingen av stivelse allerede i munnhulen. Enzymet fortsetter spaltingen i magesekken, inntil den sure magesaften stanser reaksjonen.
I spiserøret blir maten ført til magesekken. Når vi svelger, settes det i gang muskelbevegelser (peristaltiske bevegelser) i spiserøret. Disse presser maten mot magesekken.
Magesekken rommer cirka 1 liter hos voksne og produserer daglig cirka 2 liter magesaft fra kjertler i veggen. Magesaften inneholder vann, saltsyre, slim og enzymet pepsin. Saltsyren senker pH-verdien i magesekkens innhold til cirka 1,5.
Saltsyren ødelegger strukturen til proteinene. Denne prosessen kalles denaturering. Dessuten dreper syren de fleste bakteriene i maten. Pepsin spalter proteinene til kortere peptidkjeder (kjeder av aminosyrer). Dette enzymet virker bare i sure miljøer. Slimet beskytter veggene i magesekken.
Maten eltes også kraftig av muskelbevegelser i magesekken før den sendes porsjonsvis ut i tolvfingertarmen.
Den første delen av tynntarmen heter tolvfingertarmen. Her blandes de sure småporsjonene fra magesekken med fordøyelsesvæsker fra bukspyttkjertelen, galleblæra og de mange små kjertlene i tynntarmen. Bukspyttet og tarmsaften inneholder enzymer som spalter karbohydrater, fett og proteiner. Disse væskene er basiske, slik at den sure blandingen fra magesekken blir nøytralisert.
Kjertler knyttet til tynntarmen
Leveren
I leveren produseres det galle. Gallen lagres i galleblæra, slik at gallen er klar til bruk når maten skal fordøyes. Da tømmes galleblæra, og gallen føres til tolvfingertarmen. Her bidrar gallen til nedbryting av fett.
Bukspyttkjertelen
Det meste av kjertelen består av celler som lager fordøyelsesvæsken bukspytt. Bukspyttet slippes ut i tolvfingertarmen like nedenfor magesekken. Denne væsken inneholder enzymer som bryter ned proteiner og fett. I tillegg er bukspyttet basisk, slik at det sure mageinnholdet som kommer fra magesekken, blir nøytralisert.
Bukspyttkjertelen produserer også hormonene insulin og glukagon, som er med på å regulere nivåene av glukose i blodet (blodsukkeret).
Nesten alt vannet (cirka 99 prosent) som kommer over i tykktarmen, blir absorbert. Tarminnholdet får dermed en fastere konsistens. Mineraler som kroppen trenger (blant annet natrium-, klor- og kaliumioner), blir sugd opp for å brukes om igjen. Noen av bakteriene som lever i tykktarmen, kan lage vitamin K.
Avføringen som går ned i endetarmen, består av væske, ufordøyelige stoffer i maten (kostfibre), avstøtte tarmceller, bakterier og gallefargestoffer. Det er gallefargestoffene som gir den brune fargen. Her blir avføringen lagret en stund, slik at det suges opp mer vann.
Når vi ser, lukter eller tenker på mat, vil sentralnervesystemet stimulere spyttkjertlene til å produsere spytt, slik at munnen er klar til å sette i gang med fordøyelse så fort vi får mat. Samtidig går det signaler til magen om at det skal produseres magesaft.
I tarmkanalen finnes det celler (endokrine celler) som skiller ut hormoner når de stimuleres gjennom reflekser eller påvirkes av den kjemiske sammensetningen av innholdet i tarmen. Når det for eksempel er mye fett i tarmen, stimulerer dette slike endokrine celler til å skille ut hormoner. Hormonene følger blodstrømmen til galleblæra med beskjed om at de skal tømmes ut i tynntarmen.
