Sykepleie ved kols

En pasient med kols vil ofte ha dyspné, altså være tungpustet, og pusteproblemene forverres ved anstrengelser. Når personen skal stelle seg, er det derfor nødvendig å bruke god tid og sørge for at alt pasienten trenger, er tilrettelagt og innen rekkevidde. For å spare pusten og kreftene er det hensiktsmessig med hjelpemidler. En ergoterapeut kan bistå brukeren i valg og tilpasning av hjelpemidler.

Kols medfører økt infeksjonsfare, spesielt for luftveisinfeksjoner. For å forebygge infeksjoner er det viktig at både pasienten og personalet følger retningslinjene for god hygiene. Pasienter med kols er ofte plaget av hoste og oppspytt. De bør oppfordres til å hoste i papirlommetørklær eller cellestoff og til å kaste dette i en avfallspose etter bruk. Dette er mer hygienisk enn et spyttkrus.

Regelmessig fysisk aktivitet er viktig fordi det styrker musklene, bedrer kondisjonen og gir økt livskvalitet og større fysisk kapasitet. Aktivitet bidrar også til å åpne luftveiene og drenere slim. En fysioterapeut kan utarbeide et treningsopplegg som er tilpasset den enkelte pasient.

Ved langtkommet kols er pasienten trøtt og orker lite fordi det meste av energien brukes til å puste, og inntaket av oksygen er redusert. Det er derfor viktig å unngå stress, og at pasienten får god hvile og søvnkvalitet for å kunne samle krefter.

Pustebesværet forsterkes hvis pasienten ligger i flatt leie. Ei seng hvor ryggleiet kan justeres opp i ei stilling som pasienten synes er behagelig, bidrar til å lette pustebesværet. Thoraxleie eller høyt ryggleie kan gjøre det lettere å puste.

Rommet der pasienten hviler og sover, bør være godt utluftet, og temperaturen bør ikke være for høy. Innestengt luft og høy temperatur i rommet forsterker pusteproblemene.

Pustebesvær kan føre til nedsatt appetitt og vekttap. Pasienten bør derfor veies med jevne mellomrom for å forebygge underernæring. For å bedre matlysten er det viktig at pasienten får ønskekost, og at maten ser fristende ut. Maten bør være lett fordøyelig.

Kald mat er mindre slimproduserende enn varm mat. Tørr mat, som tørt brød og kjeks, kan føre til at smuler setter seg fast i luftveiene, og pasienten kan få hosteanfall.

Næringstett kost anbefales for å styrke immunforsvaret og på den måten forebygge infeksjoner. Kosten bør i tillegg være rik på vitaminer og mineraler. Rikelig drikke vil gjøre slimet mindre seigt, og det blir lettere å hoste opp. Melk og melkeprodukter gjør slimet seigere og bør unngås.

Pasienter med alvorlig kols får ikke nok oksygen inn i blodet når de puster. Behandling med oksygen kan hjelpe brukeren til å gjennomføre aktiviteter uten å bli svært tungpustet og å sove bedre og dermed bli mer våken og opplagt om dagen. Oksygentilførsel er med på å beskytte hjertet og andre viktige organer, og det fører til at pasienten lever bedre og lenger. Pasienten puster inn oksygen gjennom et nesekateter eller en maske.

Faren ved oksygenbehandling er brann- og eksplosjonsfaren. Det er derfor viktig å informere pasienten om at vedkommende eller pårørende ikke må røyke under oksygenbehandling.

Kolspasienter anbefales sterkt å kutte røyken fordi det reduserer oksygentilførselen og øker belastninga på hjertet. Du bør veilede om helsegevinster ved røykeslutt og anbefale ulike tiltak for å klare å slutte å røyke. Det finnes både reseptfrie og reseptpliktige medisiner, røykeslutt-kurs, røyketelefon og mye informasjonsmateriell.

På grunn av de symptomene sykdommen medfører, kan pasienten bli immobil og dermed utsatt for immobilitetskomplikasjoner som urinveisinfeksjon og obstipasjon. Disse komplikasjonene bør forebygges gjennom gode sykepleietiltak.

Nedsatt oksygentilførsel til hud, vekttap og immobilitet kan gi pasienten større risiko for å utvikle trykksår. Tiltak for forebygging av trykksår bør derfor iverksettes.

Kols er en sykdom som gir pasienten store svingninger i dagsform og funksjonsnivå, og dette kan gjøre det vanskelig å planlegge aktiviteter og sosialt samvær. Når pasienten bruker nesten all energien sin på å puste, blir det lite krefter igjen til å ivareta psykiske og sosiale behov.

Mange kolspasienter er engstelige for å få akutt pustebesvær om de forlater hjemmet sitt, og de føler seg tryggere i vante rammer. Det er viktig at du som helsefagarbeider legger til rette og motiverer for aktiviteter og sosialt samvær med andre.