Podkast: Ytre krefter

F: Forteller

FSN: Fredrik Sjaastad Næss, programleder

TW: Toril Wiig

F: 30. desember 2020. I kommunen Gjerdrum på Østlandet har innbyggerne nylig feiret jul. Det er snart nyttårsaften. Nå har natteroen senket seg, og de fleste sover. Men midt på natta blir én av innbyggerne vekket av en uvanlig lyd. Hun heter Mari. Hun og ektemannen bor i Ask, et tettsted i Gjerdrum. Nå ligger de i senga, og hun hører en merkelig rumling. Så hører hun flere høye brak utenfra. Mari reiser seg opp. Hun går bort til soveromsvinduet for å kikke ut, og det hun ser, gjør henne sjokkert. Flere av nabohusene har blitt tatt av et skred. Bakken har kollapset under dem, og der husene sto, er det nå ei svær grop. Flere hus er helt ødelagt. Mari tenker på hva som kan ha skjedd med naboene hennes.

FSN: Skredet i Gjerdrum i 2020 krevde totalt elleve menneskeliv. Hendelsen har blitt stående som en av de største norske naturkatastrofene i nyere tid. Det er naturlig å spørre seg hva som forårsaket skredet i Gjerdrum. Og for å få svaret på dette må vi se til naturgeografien, for skredet skyldtes noe som heter kvikkleire. Under havoverflata for mange tusen år siden ble det avsatt leire. Saltvann fra havet ble blandet med leira, og saltet fungerte som et slags lim mellom leirepartiklene, slik at leira holdt seg fast og stabil. Gjerdrum lå en gang under havet. Under istidene ble landet presset ned av all isen. Men etter at isen smeltet, for rundt 10 000 år siden, har landet sakte, men sikkert, hevet seg. Vi har med andre ord hatt det vi kaller landheving. Derfor har Gjerdrum endt opp over havnivået. Saltet fra havet har holdt leira sammen. Men etter at leira har havnet over havnivået, har grunnvann, som renner gjennom bakken, gradvis vasket ut det salte vannet i leira. Da blir leira mindre stabil, og vi får kvikkleire. Dersom kvikkleira overbelastes eller forstyrres av for eksempel gravearbeid eller erosjon fra ei elv, kan den kollapse og gå fra fast til flytende form. Da kan det oppstå et kvikkleireskred. Skredet i Gjerdrum skjedde på grunn av økte nedbørsmengder høsten 2020, erosjon fra en bekk i området og dårlig stabilitet i en skråning. Dette er bare ett eksempel på hvordan ytre krefter påvirker oss, og det viser oss at det er viktig å stille spørsmål som: Hvordan har ytre krefter formet landskapet rundt oss? Hvilke naturfarer, slik som kvikkleire, finnes i Norge? Og hvordan bør vi forholde oss til disse farene? Med oss for å diskutere disse spørsmålene har vi Toril Wiig, senioringeniør i geoteknikk i skred- og vassdragsavdelingen i NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat).

TW: Tusen takk!

FSN: Før vi begynner, hva er NVE?

TW: NVE er et direktorat, Norges vassdrags- og energidirektorat. Vi har ansvar for å bidra til å forebygge naturfare. Vi er på en måte departementets fagorgan, og vi jobber med veiledning og kartlegging av fareområder. Vi hjelper kommuner, og politi ved alvorlige hendelser, sånn som på Gjerdrum.

FSN: Ja.

TW: Og så bidrar vi til forskning. Noe gjør vi selv, og noe setter vi bort slik at vi får bedre kunnskap om det vi driver på med, og enda bedre verktøy for å forebygge hendelser.

FSN: Ja, så dere prøver på en måte å spå framtida. Finne farer ... Det er litt detektivarbeid, kanskje?

TW: Det er litt detektivarbeid, særlig for oss som driver med det som er nede i bakken. Vi har jo ikke røntgensyn, så vi må kunne geologi og skjønne hvordan landet har blitt til, og hvor det er sannsynlig å finne de ulike materialene i bakken.

FSN: Ja, og jeg husker jo denne hendelsen i Gjerdrum veldig godt. Jeg husker jeg satt og så på nyhetene og tenkte at kvikkleire er veldig skummelt. Det er sikkert akkurat sånn jeg har sett for meg – det er flytende, det er flytende hele tida. Men du har jo tatt med deg litt kvikkleire hit i dag, og det jeg sitter og ser på, det er så langt fra flytende form som du kommer.

TW: Ja, for den kvikkleira er som ei helt annen leire når du ser på den, og det som er spesielt med kvikkleira, er at når den … Den ble jo avsatt i havet, som du sa, og saltet i havet har gjort at disse leirpartiklene har fått veldig sterke bindinger seg imellom og et stort hulrom imellom de partiklene som er fylt med vann. Så det er et veldig høyt vanninnhold i den marine leira, og når grunnvannet har vasket ut de saltene, gjør det at når du overbelaster den leira, så går den plutselig til brudd, og den klarer ikke å bære den lasten som den bar tidligere. Mens ei annen leire som ikke er kvikk, den er mer plastisk når den går til brudd, eller den er ikke så sprø som den kvikkleira er. Så vi sier at kvikkleire er et sprøbruddmateriale, det høres veldig rart ut.

FSN: Ja, for ordene sprø og leire, den koblingen tar ikke jeg helt med en gang.

TW: Nei, for alle har jo drevet og sittet med plastilin og sånn, når de lekte og rullet leirepølser. Og det kan du gjøre med den her også, men når den blir overbelastet, vil den bli mer eller mindre flytende. Denne klumpen her er tatt opp fra et sted i Porsgrunn kommune. Den er tatt opp fra cirka ni meters dybde og inn på laboratoriet til NGI, Norges Geotekniske Institutt, som analyserer de prøvene for å finne ut hvor mye den tåler, og hvordan vi kan bygge trygt i dette området, på kvikkleire.

FSN: Ja, for vi har ikke stoppet å bygge, det gjør vi ... Vi bygger på kvikkleire?

TW: Ja, det må vi nesten gjøre.

FSN: Vi må det, ja?

TW: Ja, fordi vi har jo så mye arealer under marin grense, som tidligere har ligget under havet i Norge. Det er jo her vi bor, og det var jo der man bosatte seg først. Tenk på Romerike og Trøndelag, hvor man begynte med landbruk og fant ut at denne leira gjør jo at det har vært veldig fruktbart, ikke sant, det er der vi har matproduksjonen vår. Alle byene som ligger langs kysten, der er det jo mer eller mindre mye leire. Så alle storbyene på Østlandet har jo mye kvikkleire. Oslo, Drammen, Moss, Fredrikstad, Sarpsborg, Porsgrunn ...

FSN: Det er en voldsom prosess å fraflytte alle disse områdene.

TW: Ja, hvor skal vi flytte, da?

FSN: Ja, da må vi jo opp på vidda, da.

TW: Ja, der er det andre farer.

FSN: Ja, der er det andre farer igjen.

TW: Hvis vi skal flytte oss opp i dalstrøkene, er det andre farer. Bratte skred, for eksempel, flomproblemstillinger, snøskredsproblemer ...

FSN: Bor vi i et veldig farlig land, sånn naturkatastrofemessig?

TW: Jeg synes egentlig ikke at vi skal tenke det. Vi ser at konsekvensene av naturkreftene ikke er så store her som det du ser rundt om i andre deler av verden. Når vi får inn nyheter fra Asia, for eksempel, med flomkatastrofer og sånn, så utryddes jo hele landsbyer. Her har vi ganske god oversikt over de farene vi kan stå overfor. Vi har godt kartgrunnlag, både over løsmasser og fjell, og vi har gode rutiner med tanke på arealplanlegging og når vi skal bygge nytt i Norge. Hvis man forholder seg til regelverket og tar opp prøver i kvikkleirerområder for å finne ut hvordan man kan bygge trygt, er det ikke farlig å bo på kvikkleire i Norge.

FSN: Ok, så jeg som har fryktet kvikkleire … Jeg trenger ikke være så redd for det?

TW: Nei, jeg synes ikke du skal være redd for det, og hvis man bor i et område hvor man vet det er kvikkleire, og det er store høydeforskjeller i terrenget, og elver og bekker som ligger langt der nede i ravinene, så kan man jo ta seg en tur ned og se hvordan det ser ut nede i ravinen. Så sier man fra hvis man ser at "her har det skjedd noe veldig rart siden sist jeg var her". Man kan si fra til kommunen sin, og så kan de hjelpe til. Så kan eventuelt kommunen spørre oss i NVE om hjelp, hvis ikke de kan håndtere det selv.

FSN: Kan jeg kjenne på denne kvikkleireklumpen?

TW: Ja, den må du kjenne på.

FSN: Hvordan ville du ... med fingeren kanskje?

TW: Ja, kanskje det.

FSN: Oi, den er jo knallhard, jo!

TW: Ja.

FSN: Jeg har jo tidligere jobbet som lærer på barneskole og undervist elever i kunst og håndverk. Da skulle vi lage dinosaurer i leire, og dette her kjennes akkurat ut som den skoleleira.

TW: Men når du bruker litt kraft på den eller vibrerer litt på den, hva skjer da?

FSN: Jo mer jeg jobber med den, jo mykere blir den. Og det skjer jo ganske fort, vil jeg si. Der jeg har trykket mye nå, der løsnet det. Der ble det vått.

TW: Der ble det vått, ja.

FSN: Ikke sant? Og dette er jo da kvikkleire. Men det som utløser dette ... Det er ikke det at det regner mye som er en direkte årsak til at det går leirskred?

TW: Nei, det som kan utløse kvikkleireskred er enten ... Eller, leira må overbelastes, og den kvikkleira er et sprøtt materiale. Jeg bruker av og til å si at hvis du tenker at du har et serveringsbrett av glass, og så setter du mange Cola-flasker oppå der, så kan det glassbrettet bære alle de Cola-flaskene, men til slutt, når du setter på én for mye over det det tålte, så går det i tusen knas. Og da kan den ikke lenger bære de gamle Cola-flaskene heller, så da faller alt i gulvet, ikke sant.

FSN: Ja.

TW: Og litt sånn analogt kan du tenke om kvikkleire som sprøbruddmateriale. Du kan bygge mye på det, men når du nærmer deg den toppen av det den tåler, så blir det "sjoff", så faller på en måte … Så klarer den ikke å bære det den bar i stad. Da kollapser materialet, sånn som det har gjort lokalt her, når du har trykket på den leira. Og hvis det hadde stått et hus eller stått en last oppå her, så hadde ikke den kunnet bære det huset lenger, så hadde det på en måte blitt suksessivt, altså spist seg bakover.

FSN: Det hadde bare gitt etter?

TW: Sånne kvikkleireskred kaller vi for retrogressive skred, og det betyr at når det først har gått en skalk, så klarer ikke resten av det som står igjen, å stå av seg selv lenger. Lasten blir på en måte flyttet bakover, og så går det skalk for skalk for skalk, og det var det som skjedde på Gjerdrum. Det startet jo i den bratte skråningen nedenfor den gården, og så spiste det seg suksessivt bakover og sideveis, og til slutt gikk de husene oppe i Nystulia og så i skredgropa.

FSN: Toril, når jeg nå har deg her, det er et begrep som plaget meg voldsomt da jeg gikk på videregående, som jeg aldri helt klarte å bli klok på, og det var erosjon.

TW: Ja, erosjon. Et rart navn.

FSN: Ja, veldig.

TW: Ja, og hva betyr det egentlig? Det betyr at noe flytter på masser fra et sted til et annet sted, hvor det avsettes. Så for eksempel i Norge bærer landet vårt preg av at her har det vært store prosesser, for eksempel at isbreen har erodert og gnagd i berget, løsnet mange små partikler fra berget og transportert dette med vannet og avsatt det utenfor breen. Så isbreer kan erodere, gnage i berget eller i løsmassene og flytte dem til et annet sted. Det at de massene flyttes, er på en måte erosjon og avsetning. Erosjon blir på en måte at du plukker opp noe, og så kan du si at du avsetter det litt lenger fram.

FSN: Ja, så erosjon, da flytter det på seg. Avsetning er at det stopper opp?

TW: Da stopper det opp på en måte, ja. Og så er det jo andre ting også som kan flytte på løsmasser enn en bre. Vann flytter jo på løsmasser. Hvor stri strømmen er, og hvor sterkt og hvor mye energi det er i vannet, sier litt om hvor store partikler det kan flytte på. Så vannet eroderer, plukker med seg partikler og avsetter litt lenger ned i vassdraget.

FSN: Og alt dette her, gjennom mange, mange, mange år, det er det som har gjort Norge til sånn det ser ut i dag, da?

TW: Absolutt, og Norge i dag er jo veldig preget av den siste istida og de prosessene, erosjonsprosessene og avsetningsprosessene, som har vært i ettertid. Så de siste 10 000 årene har satt sitt preg på Norge, sånn som vi ser det i dag. Og så lever vi bare i et sånt bitte lite øyeblikksbilde sånn geologisk sett, så det har jo skjedd mye tidligere, også i hundretusener av år tilbake, som har betydning for hvordan Norge har blitt liggende høyt oppe på jordkloden. Men det som har mest betydning for det vi ser rundt oss i dag, og naturfarene vi har i dag, det er tida etter siste istid.

FSN: Ja, men så alle som jobber med turisme i Norge, de bør egentlig takke erosjon for at vi tjener penger i dette landet. Vi hadde jo ikke hatt disse flotte fjordene.

TW: Uten breene hadde vi ikke hatt dem, nei, det er helt riktig.

FSN: Men dere i NVE, jeg er villig til å døpe dere naturdetektiver fordi dere finner disse potensielle farene. Hvordan jobber dere konkret med å avdekke disse uhumskhetene?

TW: I dag har vi jo veldig mange gode digitale verktøy, blant annet, som gjør at arbeidet vårt er mye lettere enn før. Og det som er litt morsomt ... Du har sikkert sett gamle kart?

FSN: Absolutt.

TW: Og da kan du sitte og se på kjente steder og si: "Ser det sånn ut her, da?" Da hadde de kanskje tegnet kartene for hånd, ikke sant, med penn og papir og gjorde så godt de kunne og lagde veldig mange fine kunstverk. Men i dag skannes jo landet, og Kartverket lager digitale høydemodeller så vi får modeller av bakken. Og det vi har begynt å bruke det til, er at vi sammenlikner ulike høydemodeller, ulike skanninger av områdene, hvor det for eksempel kan være kvikkleire. Så får vi datamaskinene til å identifisere eller regne ut høydeforskjellene. Da kan vi se hvor elva har erodert, hvor den har plukket ut masse, og hvor den har avsatt masse. Da får vi beskjed fra datamaskinen om hvor sånne røde hotspots er. Her bør dere sjekke opp.

FSN: Toril Wiig, tusen takk for at du kunne komme. Jeg har lært veldig, veldig mye.

TW: Tusen takk, veldig hyggelig å være her.

F: 30. desember 2021. Det har gått nøyaktig ett år siden skredet i Gjerdrum. Mari og ektemannen bor i det samme huset. Men det siste året har ikke vært lett. Flere av naboene deres døde i raset. For Mari føles hverdagen fortsatt ikke normal. Hver kveld, før hun legger seg, stiller hun seg ved soveromsvinduet. Hun ser ut, og hun tenker på det som skjedde.