Aldri mer Willy

Du kan høyre forfattaren sjølv lese novella på heimesidene til NRK.no

Skolen var over og sola skinte og på Domustorget samla gutta og jentene seg og lente seg mot bilpansera og målte krefter med raske blikk og kjapp kjeft og sola skinte og hva gjorde Willy og jeg denne salige dagen da verden lå brettet ut for alle med litt vett i skallen?

Jo, Willy og jeg pakket sekken og dro ned til elva for å otre fra båt, sammen med faren min. Det var det denne augustdagen var som skapt til.

Faren min het Torolf og hadde hatt uflaks de siste åra.

Vi gikk fra huset vårt, som lå nederst på et jorde, sammen med huset til onkel og tante, huset til Gundersen og bestemorshuset, og ruslet med hver vår fiskestang mot elva. Vi brøytet oss vei forbi småtrær og busker og kjerr og kom ut på den steinete bredden, balanserte bortover på de runde gråhvite steinene og kom inn til det hemmelige stedet vårt, som alle visste om. Der lå det ei gammel åfløy. Akterut hang det en liten motor.

Fadern tok ut tobakken, rullet en røyk og satte den mellom leppene, uten å tenne. Han så an elva, som han hadde bodd nede ved fra han var guttunge. Han var høy og tynn og litt lut og hadde hår som lå bakover, med mye panne og haukenese.

Willy så opp på himmelen.

«Hvor mange blir det i dag?» sa han.

«Tjue. Minst. Kilosørret,» svarte jeg.

Willy skrattet den tynne og skjærende latteren sin. Han visste at jeg var kjent som en uforbederlig optimist med sviktende realitetssans. Det gjorde ikke jeg.

Fadern åpnet hengelåsen og la vekk kjettingen. Vi tok tak og dro båten ut i ei rolig vik som vi ikke hadde noen lovlig rett til, men som ingen andre enn Ruud-slekta rørte. Etterpå tente han rullingsen og dro inn. Jeg så på røyken som dreiv av gårde over bredden, og tenkte at det så innmari godt ut å stå sånn og ha en rykende rullings mellom leppene.

«Skifta du den ytterste flua?» sa han.

«I går kveld,» sa jeg. «Du spurte da òg.»

Han nikket, med et fjernt blikk opp dalen.

«Dere går ikke inn i Bøssmoevja,» sa han.

«Jeg veit det,» sa jeg og lurte på hva jeg kunne gjøre for ham. Noe var det, jeg visste bare ikke hva.

Han plirte med øya og la ei hånd på skuldra mi.

«Du er en god gutt. Sterk og full av ville planer,» sa han.

Jeg blei så flau at jeg nesten svelget spyttet mitt. Så tenkte jeg at han hadde vært stille av seg den siste tida, og ville spørre om det handla om muttern eller konkursen, men tidde stille, som vi alltid gjorde.

«Viktig å være en sterk jævel, Charlie,» sa han.

Jeg vrei på meg under hånda hans.

Inne ved den andre bredden, et par hundre meter nedenfor søppelplassen, lå det noen grunner som var ypperlige å otre på. Fra begynnelsen av august gikk det tjukt med harr i strømkanten, eller sik og ørret som sto over steinbunnen. Denne ettermiddagen var det like mye fisk der som vanlig; den ville bare ikke bite. Sola stekte, en svak nordlig bris strøyk over kinna våre og sørga for at fisken ikke smatt opp etter fluene. Jeg satt krumbøyd foran i båten, Willy tviholdt om gassen på 9,9-hesteren, motoren kvinte, pannene våre blei svetteblanke og jeg tenkte på at Willy var den typen han var. Liten av vekst, bleikt ansikt, kølsvart, glatt hår og mørkebrune øyne. Han hadde en pipete stemme som ikke kom ut av stemmeskiftet. Faren hans var ingeniør og hadde et stort tegnebord i kjelleren hjemme hvor Willy satt og konstruerte bombefly, tanks og UFO-er, som det «teknisk sett» skulle være mulig å fly med. Jeg var nå ikke så sikker på det, men jattet med, det var ikke så mange andre som gadd å høre på lange foredrag om hva som befant seg inne i en Sherman-tanks, eller om hekkevanene til toppdykkere. Jeg syntes synd på ham og lurte på hva en kunne gjøre for en slik stakkar. Det rare var at han ikke så ut til å bry seg om at de andre lo og ertet. Han smilte bare det pussige smilet sitt og lo med. Vi var venner, på den måten at vi snakket med hverandre, men ikke om noe som virkelig handlet om oss selv.

Etter en times tid uten napp ba jeg ham om å kjøre båten opp til en høl som lå på høyde med den kommunale søppelplassen. På vei dit lurte jeg på om jeg skulle ta båten inn igjen, dra til byen med bussen og bli med på festen oppe i skauen ved byelva. Jeg måtte i tilfelle ta bussen aleine; å dra med seg Willy for å feste var ikke til å tenke på. Da vi kom ned til hølen, ga han mer gass, slik at vi blei stående i strømmen. Fluene surret om huet mitt. Jeg kikket på den puslete kompisen min, som meldte fra om at han observerte fire lakseender inne i ei vik, og tenkte at han ennå ikke hadde kysset ei jente og ikke kom til å gjøre det på mange år.

Han fant fram saftflaska og drakk. Jeg fulgte med på oterfluene som duppet i vannflata.

Willy ropte til meg gjennom motorduren.

«Hva er det med faren din?»

Jeg trakk på skuldrene. «Er det noe?»

«Han gjør rare ting,» ropte Willy. «I går, da mor og jeg kjørte til frisøren, satt han nede i grøftekanten mellom kirka og Stormoen, satt der i graset og gnei seg i øya og, jeg veit ikke jeg, altså, men det så ut som om han satt og snakka med seg sjøl,» ropte Willy.

«Skjønner jeg ingenting av,» svarte jeg, og jeg så på fluene og fjøla igjen, varm i ansiktet og med et sinne som jeg skjønte hvor kom fra, men ikke skjønte likevel. Faren min som satt i ei grøft og gnei seg i øya og snakket med seg sjøl? Jeg røsket i oteren og snudde den, slik at den raste medstrøms i en bue bak båten.

Willy snudde båten etter oteren.

Etter en del fram og tilbake fikk jeg inn fluene og oterfjøla uten at det surret seg til. Willy la vekk den svette kappen sin og ropte at jeg skulle komme bak. Nå var det hans tur til å holde oteren. Jeg gikk oppreist mot ham i båten. Den vogget i strømmen. Willy holdt seg fast og så redd på meg: Han var en lite habil svømmer.

Jeg satte meg. Da smalt det.

Smellet kom oppe fra søppelplassen. Det var høyt og tungt. Vi blei sittende og glo mot dyngene, som lå bak høye løvtrær.

«Hva var det?» sa Willy.

«Hørtes ut som om noe eksploderte,» sa jeg.

«Jeg synes det hørtes ut som noen som kræsja,» sa han.

Ei røyksøyle steig opp fra bak trærne. Den var hvit og grå og ikke særlig stor.

Jeg svingte motoren rundt og freste mot land. Det som kunne ha skjedd, var at en bulldoser hadde tippet over i en skrent. Hva da? tenkte jeg. Hva om det satt en mann der oppe, stengt inne i førerhuset? Tanken på at det kanskje lå en mann med knust brystkasse i en bulldoser bak trærne, fikk meg til å slakke av på farten.

«Det er sikkert ikke noe spesielt,» ropte jeg.

«Hva om det er noen som har skada seg?» ropte Willy.

Jeg slo av motoren. Willy hoppet ut like før graskanten og kavet seg opp på land med tauet i hånda. Jeg heiste opp motoren, hoppet ut av båten og kikket på den pjuskete kompisen min som sto på bredden med bleikt ansikt og svarte hårtjafser i panna.

Vi løp opp mot platået nedenfor søppelplassen. Jeg kjappet på forbi de mørke rutene i huset til en gamling som hadde bodd nede ved elva i alle år, og fortsatte opp mot sandhaugene. I den siste bakken skjønte jeg at denne gangen var det Charles Ruud som skulle komme først til en bilulykke. Jeg blei så satt ut at jeg sluttet å løpe.

«Hva er det?» sa Willy.

«Fikk hold i sida,» sa jeg.

«Bøy deg fram og pust sakte og djupt,» sa Willy og sprang videre.

Jeg bøyde meg fram, så at han nådde toppen, vinket på meg og ropte: «Det er en bil som har kælva.» Jeg pusta sakte inn og ut. Willy sprang videre.

Jeg gikk sakte opp bakken og tenkte på det faren min hadde sagt, at det var viktig å være sterk, og at jeg ikke hadde likt at han sa det og holdt om meg, og så var det der igjen, at jeg om et øyeblikk skulle møte synet av noen som lå i et bilvrak, kuttet opp og badet i blod, eller noen som satt og skreik med åpen hjernekasse.

Hjertet mitt slo tungt og raskt i brystet.

På platået så jeg at det sto en rød Cortina mellom to svære sandhauger. Taket på bilen var flatt og ruglete, og det veltet hvit røyk opp fra motoren. Et smadret panser lå mot en av sandhaugene. Jeg ga fra meg et klynk og gikk mot bilen, stanset på førersida, bøyde meg fram og kikket inn. I resten av kupeen var det ei lita glipe mellom setene og taket. Det satt ingen i førersetet. I passasjersetet rørte noen lyse krøller på seg. Jeg gnei meg i ansiktet, tenkte at jeg skulle løpe ned til elva og gasse over med båten og beinfly hjem og ringe etter sjukebil. Men så kom det en klagende lyd fra den som satt i passasjersetet.

Jeg gikk rundt, tok om håndtaket og røsket til. Døra datt ned på grusen. I passasjersetet satt det ei lita og spinkel jente med huet hengende over til sida. Hun tok opp det som var igjen av plass mellom seteryggen og dashbordet.

Jenta stirret på meg med to fjerne øyne.

«Jeg skal hjelpe deg ut. Hvor gjør det vondt?» sa jeg.

«Fingrene mine,» sa hun og holdt opp hånda si.

«Kommer du deg ut, eller skal jeg dra?» sa jeg og så ned.

«Fingrene mine er knust,» sa jenta.

Jeg kikket på hendene hennes. «De ser ikke knust ut,» sa jeg hest.

Bortenfor den andre sandhaugen satt Willy over en fyr som lå og skalv. Han hadde dratt av seg skjorta og revet den istykker og prøvde å surre remsene om huet til fyren. Jeg så at det rant blod ut av tinningen på ham.

«Willy,» ropte jeg.

Han la seg framover og lyttet på brystet til fyren.

Det er nå du skal vise hva du er lagd av, tenkte jeg og snudde meg mot Cortinaen. Jenta hadde klart å komme seg løs. Hun sklei ut av bilen og blei liggende på magen. Jeg sa til meg sjøl at jeg måtte legge henne i en stilling som skulle være livreddende, men kom ingen vei.

Jenta lå og rallet med kinnet mot grusen.

«Han knuste fingrene mine,» gnålte hun mens hun satte seg sakte opp og lente ryggen mot bilen, med henda i været. Fingra hennes var tynne og bleike og lange.

Jeg sto der og glodde på dem.

Ved den andre sandhaugen pumpet Willy løs på brystet til fyren. Det så merkelig ut. Han var så liten, og fyren, som hadde skinnjakke og vom, var svær.

«Jeg må ha hjelp,» ropte jenta.

Lyden av sirenene vekte meg. Den infernalske ulinga steg og steg. På grusveien, over bakketoppen hvor bilene i sommerens NM-runde i rally pleide å hoppe, kom en ambulanse i full fart. Det kom en ambulanse til. Jeg løp mot veien.

«Her, vi er her!» ropte jeg og hoppet opp og ned.

Willy kom sigende bort. Han lente seg mot sandhaugen og dro pusten djupt inn. Jeg dumpet ned ved siden av han.

«Alt i orden?» sa jeg.

«Med meg, så. Han skadde veit jeg ikke noe om,» sa Willy og tørket svetten.

To ambulansesjåfører tok tak i den skadde fyren og lempet ham over på ei båre. Den ene holdt opp et drypp. De gikk raskt mot en av ambulansene. Sjåførene fra den andre ambulansen sto sammen med jenta. Først nå kjente jeg henne igjen. Hun het Linda Romsøy og hang sammen med rånere som banket henne.

Den ene sjåføren kom bort til oss.

«Den sniken nekta å hjelpe meg,» ropte Linda, som pekte på meg mens hun blei ført mot den andre sjukebilen. Sjukebilen med fyren spant av gårde.

Ambulansesjåføren het Erling Leine. Han hadde vært trener for juniorlaget vår. Han stilte seg over Willy og meg, smilte så vidt og nikket.

«Jævlig god innsats, gutter,» sa han.

Jeg stirret ned i den rødbrune sanda.

«Er du dårlig?» sa sjåføren til meg.

«Jeg hakke peiling på hva som skjedde der borte,» svarte jeg med høy stemme.

«Det skal du ikke tenke på,» sa sjåføren.

Jeg myste mot sola.

«Hun kunne ha tatt repern uten at jeg hjalp henne,» sa jeg og kjente at jeg frøys, sjøl om det var den varmeste tida på dagen.

«Det kan skje den beste. Jeg har sett litt av hvert,» sa Leine.

Han satte seg på huk foran Willy, som prøvde å spytte ut støv.

«Trenger du noe?» sa han.

Willy så opp på sjåføren.

«Trenger?» sa han.

«Noe å drikke? Hvordan føler du deg?»

«Jeg har det bra,» sa Willy og tørket seg rundt øynene.

Sjåføren så forundret på spjælingen.

«Du veit at du redda livet til gutten?»

«Så han er i live?» sa Willy.

«Takket være deg. Det du gjorde, var en dåd,» sa Erling Leine.

Jeg frøys mer og mer, hadde fått hodepine og ønsket meg langt vekk.

«Jeg gjorde ikke anna enn det dem viste oss på Røde Kors-kurset,» sa Willy.

Sjåføren lo. «Det kaller jeg en beskjeden ung mann,» sa han.

Willy la restene av skjorta si i fanget.

Sjåføren kikket opp på himmelen. Den virket så sorgløs. Så forbanna fin og god.

«Dere får ha takk. Spørs om ikke avisa ringer,» sa han, og så reiste han seg og gikk.

Jeg så etter Leine. Det var ikke vanskelig å gjette hva smilet han ga meg, handlet om. «Det kan skje den beste …» Det blei enda verre av at Willy satt ved siden av meg og sa at han bare gjorde det Røde Kors hadde lært ham. Det han hadde gjort, var en dåd, for faen. Jeg hatet ham for det. Og jeg hatet ham for at han ikke ville ta imot rosen han fikk. Han satt der og tørket seg under nesa og var akkurat som før. Willy, som ikke ville gå ut om høsten når det regnet, fordi han kunne bli forkjøla.

På vei mot elva hørte jeg enda en gang det jenta med krøllene hadde ropt: «Den sniken der nekta å hjelpe meg.» Over oss hang mattgrønne trekroner. Sola traff oss med hvite blink gjennom blafrende blader. Jeg så på blinkene, snudde på meg og så mot huset til den gamle mannen. Han sto bak ruta til stua, holdt i løpet til ei hagle og glodde på meg. Det var han som hadde ringt etter sjukebilen. Mannen pekte på hagla og knyttet neven.

Jeg grøsset nedover ryggen, og gikk videre.

Vi kom fram til åfløya, Willy hoppet om bord, jeg løsnet tauet om steinen og så at faren min sto på den andre siden av elva, med sola i ryggen.

Willy skulle til å starte motoren.

«Vent litt,» sa jeg.

Han satte seg ned.

Jeg stirret på fadern, som stirret tilbake fra den andre sida. Jeg syntes at han så ensom og liten og forlatt ut. Jeg vinket til ham, han rakte ei hånd i været, og plutselig syntes jeg det var langt over. Elva var mørk, og draget i den tungt, og slik jeg sto og kjente på dette, virket det som om elva blei breiere og breiere.

Jeg fikk en brekning, men tvang det ned igjen.

«Da drar vi over,» sa jeg og gikk om bord.

Ute i elvestrømmen begynte Willy å stirre på meg, som om han prøvde å finne ut noe. Jeg tenkte at Willy ikke var typen til å stirre på den måten, la meg over ripa og fulgte med på hånda mi, som skar gjennom vannet.

Kjølen skrapte mot steinene. Vi dro opp båten og la fra oss sekkene og oteren og oterlina, som hadde surra seg sammen til en stor kvase. Fadern festet kjettingen om steinen. Vi tok opp sakene våre og gikk hjemover.

«Jeg har noe jeg må si, Charlie. Men hva var det som skjedde på den andre sida av elva?» sa han.

«Bilulykke,» sa jeg og stappet oteren og lina ned i en møkkete plastpose.

«Er det noen vi kjenner?» sa faren min.

«Nei. En råner i en Cortina som kjørte rally og kræsja i en sandhaug. Han hadde med seg ei dame,» sa Willy, med veslevoksen stemme.

Når var det Willy begynte å snakke sånn? tenkte jeg.

«Jøss? Var dere de første som kom?»

«Ja,» sa Willy og spyttet mot hveten som sto gul på åkeren til Smedsrud. «Vi kom først. Han som kjørte bilen, lå og blødde noe jævlig fra huet. Dama satt i bilen,» sa Willy.

Og når hadde Willy begynt å si jævlig?

«Men hva gjorde dere?» sa faren min.

«Nei,» sa Willy, dro på det og skottet på meg for å få hjelp, men jeg stirret ned i jordkanten og holdt kjeft.

«Hva gjorde dere?» sa faren min.

«Hva vi gjorde?» sa Willy og ventet litt, hostet som en kar og fortsatte: «Charlie nifløy ned til fyren som blødde fra tinningen, og dro av seg skjorta og røska den istykker og begynte å surre den om huet hans. Jeg gikk bort til bilen og hjalp ut jenta. Hun var nesten ikke skada, blødde bare på henda, sjøl om bilen så ut som en flat brusboks. Hun hadde dritflaks.»

«Det gjorde jeg ikke,» sa jeg.

«Gjorde ikke hva?» sa fadern.

«Det Willy sa,» sa jeg.

«Det gjorde du vel,» sa Willy. «Og så begynte du med munn-til-munn-metoden på fyren og ga ham hjertemassasje.»

«Jøssenam,» sa faren min.

«Gjorde jeg ikke,» ropte jeg.

«Ambulansesjåføren sa at han redda livet til fyren. Charlie redda livet hans,» sa Willy.

«Er det sant?» sa faren min og så på meg og deretter på Willy igjen.

Jeg møtte ikke blikket hans. Jeg så på fingra hans, som trakk seg sammen, foldet seg ut, trakk seg sammen og foldet seg ut.

«Du har redda et liv i dag,» sa fadern og sto og glodde på meg, blank i øynene.

«Hva var det du skulle snakke med meg om?» sa jeg.

Han tørket seg med en pekefinger under øyet.

«Mora di kom hjem i stad,» sa han.

Jeg sa ikke noe, klarte det ikke.

«Uflaksen deres er over,» sa Willy og var glad.

Faren min nikket. Plutselig så jeg det: Willy sto der uten skjorte. Jeg hadde fremdeles skjorta mi på meg. Fadern måtte ha sett det og skjønt at det Wille sa, ikke stemte. Jeg fattet ikke hvorfor han lot være å si noe om det.

«Akkurat. Og nå går vi hjem,» sa han og la armen rundt meg. Willy sa ha det og tok av på stien mot riksveien. Faren min så etter ham.

«Stakkars. Alltid vært så redd av seg, Willy,» sa han.

Vi gikk videre mot husa i Ormsundet. Ja, jeg hatet Willy og bestemte meg for ikke å ha noe mer med ham å gjøre. Det var slutt på turene med oter på elva. Nå skulle turen gå med buss inn til byen, til festene oppetter elva, med damer, øl og ball. Aldri mer Willy og det helsikes tegnebordet hans. Og slik blei det. Jeg så ham gå aleine langs riksveien fra bilen vår et par ganger, og da så han langt etter oss. En gang kom han mot meg nede ved brua. Jeg glodde ned i asfalten og hørte at han sa navnet mitt, men gikk videre. På den andre siden av brua skjønte jeg hvorfor han hadde vært så sta den gangen han fortalte til faren min om ulykken. Først da skjønte jeg det, at han absolutt skulle ha det til at jeg var den som hadde reddet et liv.

Kilde

Halberg, J. (2016). Like nord for kirka. Oslo: Kolon Forlag.