Litt etter klokka åtte om morgenen, mandag 5. april 2004, starter norgeshistoriens største ran. Ni tungt bevæpnede ranere angriper Norsk kontantservice i Stavanger. Under ranet blir en politimann drept, og ranerne slipper unna med 57 millioner kroner. Etter noen måneder blir ranerne fanget og dømt til lange fengselsstraffer, men bare en liten del ransutbyttet blir funnet. De fleste av ranerne hadde en lang kriminell løpebane bak seg. Hva er forklaringen på at noen mennesker starter med kriminalitet og beveger seg helt ut i randsonen av samfunnet?
Hva er sosiale avvik og marginalisering
Sosiale avvik er handlinger som bryter med normene i samfunnet. Det kan være brudd på uformelle normer, som å opptre uhøflig eller kle seg på en spesiell måte, eller brudd på formelle normer, som å bryte loven og handle kriminelt.
Marginalisering er en prosess der enkeltindivider eller grupper blir skjøvet ut i ytterkantene (marginene) av samfunnet. Det kan for eksempel være tilfellet når noen dropper ut av skolen, blir rusmisbrukere, blir arbeidsløse eller blir kriminelle.
Det kan ofte være en sammenheng mellom sosiale avvik og marginalisering. Brudd på normer og regler kan skyve deg ut i kanten av samfunnet, og det å bli skjøvet ut i kanten av samfunnet kan føre til brudd på normer og regler. Derfor kan det ofte være relevant å bruke noen av de samme teoriene og perspektivene når vi skal forklare årsakene til sosiale avvik og marginalisering.
Individ- og strukturforklaringer
Når vi skal finne en forklaring på sosiale avvik og marginalisering, kan vi skille mellom to hovedtyper av forklaringer. På den ene siden har vi individforklaringer. De fokuserer på enkeltindivider og forklarer avvik eller marginalisering ut fra personlige valg eller individuelle egenskaper. Det kan for eksempel være psykiske lidelser, aggresjon, spenningssøken eller manglende empati, sosial kompetanse og impulskontroll.
På den andre siden har vi strukturforklaringer. De fokuserer på samfunnet og forklarer avvik og marginalisering ut fra sosiale strukturer, som økonomisk ulikhet og fordeling av makt og prestisje. Ut fra dette perspektivet kan vi for eksempel forklare kriminalitet med fattigdom, vanskelige familieforhold, dårlig utdanningstilbud, lav status og manglende muligheter.
Teorier om avvik og marginalisering
Årsakene til sosiale avvik og marginalisering er ofte komplekse. For å få en best mulig forståelse er det derfor vanlig å trekke inn flere ulike teorier og perspektiver.
Rasjonelle valg
Ifølge teorien om rasjonelle valg handler sosiale avvik og marginalisering om personers egne valg. Ved hjelp av fornuften veier mennesker fordeler og ulemper ved ulike handlingsalternativer og velger det som i størst mulig grad fremmer deres egne interesser.
Hvis en person vurderer faren for straff som langt mindre enn muligheten for suksess, kan personen for eksempel velge å bryte loven for å skaffe seg penger. Ut fra denne teorien kan det lønne seg for samfunnet å satse på mer politi og strengere straffer. Når sjansene for å bli oppdaget blir større og de negative konsekvensene av kriminalitet øker, vil rasjonelle aktører ifølge denne teorien velge det vekk.
Kritikk av teorien om rasjonelle valg
Ifølge kritikerne av teorien om rasjonelle valg er ikke vi mennesker først og fremst styrt av fornuften. Det er ikke slik at vi i en situasjon kaldt og fornuftig overveier fordeler og ulemper ved ulike valg. Vi har sjelden full oversikt over de ulike handlingsalternativene og blir snarere styrt av innskytelser, følelser og normer som vi har fått gjennom sosialisering.
Et annet problem med teorien om rasjonelle valg er at den tar for lite hensyn til sosiale strukturer. Hvorfor finner vi langt flere avvikere og marginaliserte innenfor noen samfunnsgrupper hvis årsakene skyldes individuelle valg?
Kontrollteori
Kontrollteorien bygger på teorien om rasjonelle valg. Ifølge denne teorien er det en sammenheng mellom sosiale avvik og marginalisering og hvor tett man er knyttet til samfunnet. Jo tettere integrert du er i samfunnet, jo mer har du å tape på å bryte normer og regler. Hvis du har sterke sosiale relasjoner til andre personer, er sterkt engasjert og involvert i samfunnet rundt deg, og har sterk tiltro til de normene og verdiene samfunnet er bygget på, er det mindre sannsynlig at du begår kriminelle handlinger.
En person som er nært knyttet til foreldrene sine, har investert mye tid og krefter i utdannelse, og har sterk tillit til det samfunnet de er en del av, har mer å tape på å bryte normer og regler enn personer som er marginaliserte. Dette skyldes at de er tettere vevd inn i samfunnet og er utsatt for en sterkere sosial kontroll. Hvis du derimot dropper ut av skole og arbeidsliv, vil båndene til samfunnet rundt deg svekkes og gjøre det lettere og mindre kostbart for deg å gjøre noe ulovlig. Ifølge denne teorien kan en derfor motvirke sosiale avvik og marginalisering ved å inkludere alle i et tettere sosialt fellesskap.
Kritikk av kontrollteorien
Kritikere av denne teorien har hevdet at det ikke nødvendigvis er den svake tilknytningen til samfunnet som fører til sosiale avvik og marginalisering. Det kan være at den svake tilknytningen til samfunnet gjør at noen ungdommer tiltrekkes av kriminelle miljøer, og at det først og fremst er påvirkningen fra disse miljøene som leder til kriminalitet.
Sosial kontroll kan også føre til en forsterkningsspiral som kan øke sosiale avvik i stedet for å redusere dem. Sterk sosial kontroll kan føre til at enkelte personer lettere blir stemplet som avvikere. Det kan føre til at disse personene blir skjøvet lengre ut av samfunnet og begynner å se på seg selv som avvikere eller kriminelle, noe som igjen vil føre til at de lettere bryter normer og regler og i mindre grad er villige til å endre atferd. Paradoksalt nok kan derfor sterkere sosial kontroll føre til flere sosiale avvik.
Stemplingsteori
Ifølge stemplingsteorien er samfunnet med på å definere og kategorisere noen mennesker som avvikere. Når ungdommer kommer i konflikt med normer og forventninger, vil miljøet kunne svare med å stemple dem som avvikere. De tillegges negative egenskaper og blir skjøvet ut av det miljøet de tidligere var en del av. Etter hvert vil dette stempelet også kunne påvirke måten de ser på seg selv, deres identitet og selvbilde.
Stemplingen, eller stigmatiseringen, vil ifølge denne teorien kunne fungere som en selvoppfyllende profeti. Den unge femtenåringen som stemples som en forbryter eller rusmisbruker, kan oppleve å bli skjøvet ut av samfunnet. Deretter vil de i økende grad begynne å se på seg selv som en kriminell eller rusmisbruker. På denne måten blir de fanget av det bildet andre har av dem, noe som igjen gjør det lettere å fortsette med rus og kriminalitet. Det er derfor viktig å bryte den onde sirkelen så tidlig som mulig og for eksempel hindre at ungdommer blir satt i fengsel sammen med eldre og mer erfarne kriminelle.
Kritikk av stemplingsteorien
Et problem med stemplingsteorien er at den ikke forklarer hvorfor noen ungdommer i utgangspunktet kommer i konflikt med normer og forventninger i samfunnet. Stemplingsteorien forklarer bare hva som skjer etter at ungdommene har skilt seg ut eller brutt loven.
Kritikere av denne teorien har også hevdet at det ikke er sikkert at stempling faktisk fører til sosiale avvik. Det kan være andre årsaker. Når ungdomsforbrytere blir satt i fengsel, er det ikke sikkert at det er stemplingen som gjør at de fortsetter med kriminalitet. Det kan i stedet være at de treffer andre kriminelle som lærer dem opp og tipser dem om nye kriminelle muligheter.
Ifølge kritikere er det heller ikke alle som opplever å bli stemplet som avvikere og kriminelle som blir skjøvet ut av samfunnet. Stemplingen kan tvert imot føre til at samfunnet reagerer med tiltak som hjelper ungdommene å bli bedre inkludert, for eksempel gjennom sosial oppfølging og jobbtrening.
Konfliktteori
Konfliktteorien tar utgangspunkt i maktforholdene i samfunnet. Ifølge denne teorien er lover og regler laget for å beskytte interessene til dem på toppen av samfunnet. Dette forklarer hvorfor det er en overvekt av utsatte grupper i fengsel. Siden forbrytelser som ran og tyveri er en trussel mot de rike og mektige, blir dette slått hardt ned på, mens økonomisk kriminalitet blant eliten etterforskes sjeldnere og straffes mildere. De skjeve maktforholdene forklarer også hvorfor etniske minoriteter, som ikke tilhører eliten, blir utsatt for diskriminering og marginalisering.
Ut fra denne teorien kan kriminalitet og avvik bli sett på som opprør mot et urettferdig og undertrykkende samfunn. Hvis man skal forhindre kriminalitet og marginalisering, må man først og fremst endre maktforholdene i samfunnet og gjøre noe med de sosiale strukturene som skaper diskriminering og fattigdom.
Kritikk av konfliktteorien
En kritikk av konflikteorien er at den kan romantisere kriminalitet som et opprør. Den tar ikke nok hensyn til at kriminalitet er et problem som først og fremst rammer utsatte grupper, som for eksempel mennesker med få ressurser i fattige strøk.
Ved å fokusere på maktforholdene og samfunnsstrukturene har denne teorien også blitt kritisert for å ta for å ta for lite hensyn til individuelle valg og personlig ansvar. Det er jo for eksempel mange som vokser opp i fattigdom som ikke blir avvikere eller marginaliserte.
Anomi og sosial oppløsning
Hvis normer, verdier og den sosiale kontrollen i et samfunn blir svekket, kan individer bli desorienterte og miste fotfeste, noe som igjen kan føre til en økning i kriminalitet, sosiale avvik og marginalisering. Denne tilstanden med normoppløsning kalles anomi – fra det greske ordet for «lovløshet» – og kan blant annet oppstå som en følge av store samfunnsendringer.
Innvandrerungdom, som vokser opp mellom to ulike kulturer, kan for eksempel fanges mellom ulike krav og forventninger. Da kan det være lett å bli usikker og lete etter tilhørighet i gjenger og subkulturer på siden av samfunnet. Hvis mange ressurssvake personer med forskjellig etnisk bakgrunn flytter til en bestemt bydel, kan det også oppstå en manglende fellesskapsfølelse, noe som igjen kan skape grobunn for kriminalitet og marginalisering. Det har dessuten skjedd en økende individualisering i vestlige samfunn – enkeltindivider blir i økende grad overlatt til seg selv. I takt med at normer, verdier og sosial kontroll blir svekket, kan risikoen for avvik og marginalisering øke.
Kritikk av teorien om anomi
Kritikere har påpekt at økt individualisering og kryssende kulturer ikke nødvendigvis fører til usikkerhet og manglende tilhørighet. Innvandrerungdom som vokser opp mellom flere forskjellige kulturer, kan for eksempel utvikle en ny og egen kultur og oppleve sterk tilhørighet til andre med samme bakgrunn.
Sosial frustrasjonsteori
En annen forklaring på sosiale avvik og marginalisering, ifølge Robert K. Merton, er manglende muligheter. Hvis noen ikke har mulighet til å oppnå de målene som samfunnet setter opp, vil det føre til stress og frustrasjon. Denne frustrasjonen kan blant annet føre til kriminell innovasjon eller tilbaketrekning. Ved kriminell innovasjon forsøker man å nå de målene og idealene samfunnet setter opp ved hjelp av ulovlige midler. Ved tilbaketrekning gir man helt opp å nå målene og trekker seg i stedet vekk fra samfunnet.
I samfunnet vårt er det for eksempel et mål at du skal få en jobb og tjene penger slik at du kan kjøpe en rekke materielle goder. Hvis du ikke opplever at dette er noen realistisk mulighet, kan du enten forsøke å oppnå disse materielle godene ved hjelp av tyveri og ran, eller du kan trekke deg vekk fra samfunnet gjennom rusmisbruk.
Ifølge denne teorien vil det derfor være mer sannsynlig at de som står lavest på den sosiale og økonomiske rangstigen, bryter loven eller marginaliseres fordi det er vanskeligst for dem å oppnå de målene som samfunnet setter opp. En måte å motvirke kriminalitet på ifølge denne teorien vil være å gi alle grupper i samfunnet mulighet og anledning til å lykkes.
Kritikk av sosial frustrasjonsteori
Kritikere av denne teorien hevder at det ikke bare er dem nederst på den sosiale rangstigen som utfører kriminalitet. Vi finner også mye kriminalitet i middel- og overklassen som ikke kan forklares med denne teorien. Det er heller ikke slik at de nederst i samfunnet alltid strever etter å nå de samme målene som middel- og overklassen. I stedet kan de endre forventninger og tilpasse dem sin egen situasjon.
Et annet problem med denne teorien er at den ikke forklarer hvorfor det store flertallet av dem som befinner seg nederst i samfunnet, ikke bryter normene.
Denne teorien har også blitt kritisert for å fokusere for lite på subkulturer. De ungdommene som opplever manglende muligheter, bryter ikke med samfunnet på egen hånd, men blir ofte med i kriminelle og marginaliserte subkulturer.
Subkulturer
Ifølge denne teorien kan subkulturer føre til sosiale avvik og marginalisering. En subkultur, eller delkultur, er en underavdeling av en større kultur. Den kan ofte ha andre normer og verdier enn resten av samfunnet og kan bindes sammen av felles symboler, musikksmak, stil, språk og identitet.
Som en del av en gjeng kan ungdommer bli lært opp til å bryte med samfunnet. Kriminelle handlinger og bruk av ulovlige rusmidler, som blir sett ned på av resten av samfunnet, kan innenfor gjengen gi økt status og anerkjennelse. Innenfor gjengen får du kameratskap, styrke og en opplevelse av mening, samtidig som du blir stående i opposisjon til resten av samfunnet.
En måte å forebygge kriminalitet ut fra dette perspektivet er å hindre rekruttering til belastende subkulturer, noe man kan gjøre ved å tilby ungdommene alternative aktiviteter og en alternativ tilhørighet. For eksempel kan dette være gjennom fritidsklubber, utdanning eller arbeidstrening.
Kritikk av teorien om subkulturer
En kritikk av teorien om subkulturer er at den i for liten grad tar hensyn til enkeltmenneskers egne, selvstendige valg. I stedet for at gjengen eller subkulturen former deltagerne i sitt bilde, kan det være at visse ungdommer bevisst oppsøker de gruppene og miljøene de har mest til felles med.
Denne teorien har også blitt kritisert for å overdrive hvor mange lovbrudd som skjer i gjenger og subkulturer. Ifølge en undersøkelse er det ikke de mest sentrale gjengmedlemmene som utfører flest kriminelle handlinger, men de medlemmene som befinner seg litt mer i utkanten.
Kilder
Finstad, L. & Høigård, C. (Red.). (2007). Kriminologi. Oslo: Pax.
Giddens, A. & Sutton, P. W. (2017). Sociology (8. utg.). Cambridge: Polity Press.
Jensen, E. (2013, 12. mai). Levekår og kriminalitet. Hentet fra https://krus.brage.unit.no/krus-xmlui/handle/11250/160431
Schiefloe, P. M. (2019). Mennesker og Samfunn (3. utg.). Oslo: Vigmostad & Bjørke.
Øia, T. (2013). Ungdom, rus og marginalisering. Oslo: Cappelen Damm.