Integrering, assimilering, segregering og marginalisering

I Norge har vi mange minoriteter med ulike bakgrunner. Hvordan skal disse minoritetene forholde seg til den norske majoritetskulturen? Skal de forsøke å bli så norske som mulig eller forsøke å beskytte sin egen kultur og språk? Og hvordan skal den norske majoriteten forholde seg til minoritetskulturene? Skal de tvinge dem til å endre sin kultur eller tvert imot oppfordre dem til å ta vare på sine kulturelle særtrekk?

Når ulike kulturer lever tett innpå hverandre over lengre tid, kan de tilpasse seg hverandre på ulike måter:

Integrering:

Minoritetskulturen aksepteres og deltar i storsamfunnet, men opprettholder samtidig gruppeidentiteten og det kulturelle særpreget sitt.

Assimilering:

Minoritetskulturen velger eller blir tvunget til å ta over majoritetskulturen og mister den opprinnelige kulturen sin.

Segregering:

Minoritetskulturen og majoritetskulturen forblir atskilte.

Marginalisering:

Grupper og enkeltindivider mister tilhørighet og blir stående utenfor både minoritets- og majoritetskulturen.

I Norge er integrering et ideal. Integrering betyr at noe blir helhetlig, og det er i dag bred politisk enighet om å akseptere minoriteters kulturelle særtrekk innenfor en større kulturell helhet. På den ene siden forsøker man å inkludere minoriteter som likeverdige deltagere i storsamfunnet. På den andre siden lar man de kulturelle minoritetene opprettholde sin identitet og sitt sosiale og kulturelle fellesskap.

Et eksempel på den norske integreringspolitikken er at nye innvandrere får opplæring i norsk for å inkluderes i arbeidslivet, samtidig som at barna deres får morsmålsundervisning for å bevare sin kulturelle identitet.

Skal integreringen lykkes, må ulike arenaer i samfunnet være åpne for innvandrerne samtidig som de har vilje og evne til å bli integrert. Vi kan skille mellom integrering på tre ulike områder:

Økonomisk integrering

skjer gjennom deltagelse i arbeidslivet.

Sosial integrering

skjer gjennom deltagelse i sosiale nettverk som omfatter etnisk norske.

Aktivitetsmessig integrering

skjer gjennom deltagelse i frivillige organisasjoner, interesseorganisasjoner, idrettslag, politikk og aktiviteter knyttet til skolen.

Det ideologiske grunnsynet som integrering er basert på, kalles multikulturalisme. Multikulturalismen hevder at ulike etniske grupper har rett til å være kulturelt forskjellige, og at minoriteter har samme rett som majoriteten til sin egen kultur.

Assimilering vil si at de kulturelle og sosiale skillene mellom gruppene viskes ut. Assimilering betyr «å gjøre lik». Den sterkeste formen for assimilering skjer når minoritetskulturen fullstendig smelter sammen med majoritetskulturen og det ikke lenger er mulig å skille dem fra hverandre.

Assimilering kan være frivillig og ufrivillig. Et eksempel på frivillig assimilering er nordmenn som emigrerte til USA og etter hvert mistet morsmålet og sine kulturelle særtrekk. Et eksempel på ufrivillig assimilering er fornorskingspolitikken overfor samene på 1800- og 1900-tallet der man aktivt undertrykte samisk språk og kultur.

De siste årene har det oppstått en ny debatt om assimilering. Enkelte forskere har tatt til orde for at det kan være ønskelig med assimilering innenfor visse områder av samfunnet, som for eksempel arbeidsliv og utdannelse.

Segregering betyr «å atskille», og segregering vil si at de ulike kulturene lever fysisk atskilt. Minoritetsbefolkningen lever da for seg selv og har liten kontakt med samfunnet rundt seg.

Det mest kjente eksempelet på segregering er apartheidsystemet i Sør-Afrika. Der levde hvite og svarte på forskjellige steder, og det var lover som forhindret dem fra for eksempel å gifte seg med hverandre.

De siste årene har det også vært en debatt om det har utviklet seg parallellsamfunn i visse bydeler i Europa, der grupper med innvandrerbakgrunn utvikler helt egne normer og verdier. En utfordring med begrepet parallellsamfunn er imidlertid at det blir brukt på veldig forskjellige måter, og det er vanskelig å enes om en presis definisjon.

Marginalisering er en prosess der enkeltindivider eller grupper blir skjøvet ut i ytterkantene (marginene) av samfunnet. For individer med minoritetsbakgrunn kan denne prosessen både ha en sosial og kulturell dimensjon. Marginaliseringen kan både oppstå som et resultat av manglende sosial kontakt og relasjoner til majoritetssamfunnet og av manglende tilhørighet til minoritets- og majoritetskulturen.

Et eksempel på en marginalisert gruppe er ungdommer med minoritetsbakgrunn og unge asylsøkere som selger hasj langs Akerselva i Oslo. Flere av disse ungdommene mangler bolig, skolegang og jobb og befinner seg i ytterkanten av både minoritetskulturen de kommer fra og majoritetskulturen de har kommet til.

Det finnes ulike former for marginalisering, og du kan være marginalisert på ett område uten å være det på andre. Et medlem av en etnisk gruppe kan for eksempel være sosialt marginalisert, men ikke kulturelt. De kan være utenfor arbeidsmarkedet samtidig som de er godt integrert i den etniske kulturen de tilhører.

De fire ulike tilpasningsmønstrene, integrering, assimilering, segregering og marginalisering, kan også settes opp som en modell. Ifølge John W. Berry vil tilpasningsmønsteret være avhengig av hvordan minoritetskulturen svarer på to sentrale spørsmål.

• Er det viktig for minoritetskulturen å bevare sin opprinnelige kultur og identitet uendret – ja eller nei?
• Ønsker medlemmene av minoritetskulturen å delta i og utvikle omfattende sosiale relasjoner med majoritetssamfunnet – ja eller nei?

De to spørsmålene kan gi fire ulike kombinasjoner av svar og følgelig fire ulike tilpasningsmønstre:

• Hvis en etnisk minoritet ønsker å bevare sin kulturelle identitet og delta i majoritetskulturen, svarer de ja på begge disse spørsmålene. Da blir tilpasningsmønsteret integrering.
• Hvis en etnisk minoritet derimot ønsker å bevare sin kulturelle identitet, men ikke ønsker å bygge sosiale relasjoner til majoritetssamfunnet, blir tilpasningsmønsteret segregering.
• Hvis minoriteten ønsker å skape sosiale relasjoner til majoritetssamfunnet, men ikke ta vare på sin egen kultur, blir mønsteret assimilering.
• Hvis minoriteten verken ønsker å bygge relasjoner til majoritetssamfunnet eller ta vare på sin egen kultur, og svarer nei på begge spørsmål, blir mønsteret marginalisering.

Det er viktig å understreke at tilpasningsmønsteret også vil være avhengig av majoritetskulturen. En minoritet kan ikke bli integrert hvis ikke majoritetskulturen er åpen for minoriteter som ønsker å ta vare på sin kulturelle identitet.

Vi kan sette opp de fire ulike alternativene i følgende modell:

En utfordring med denne modellen er at den skisserer opp fire klart atskilte alternativer. I virkeligheten vil tilpasningsmønsteret ofte være en kombinasjon hvor individer i ulike situasjoner velger ulike grader av tilpasning. Et annet problem er at modellen bare skisserer opp fire ulike alternativer. Men ungdommer som vokser med flere kulturer, må ikke nødvendigvis velge mellom majoritetskulturen og minoritetskulturen. De kan i stedet skape en ny blandingskultur.

Brochmann, G. (2020, 13. juli). Integrering. Hentet fra https://snl.no/integrering

Eriksen, T.H. (2010). Små steder – Store spørsmål (3. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Schiefloe, P.M. (2019). Mennesker og samfunn (3. utg.). Oslo: Vigmostad & Bjørke.