Polsk og norsk
Se nærmere på disse fagbegrepene før du leser teksten:
- Subjekt
- Subjektet er den som utfører en handling i en setning. I setningen "Jarosław drikker vann" er "Jarosław" subjekt.
- Verbal
- Verbalet er det som skjer i setningen. Verbalet er alltid et verb. I setningen "Jarosław drikker vann" er "drikker" verbal.
- Objekt
- Objektet i en setning er den handlingen er rettet mot. I setningen "Jarosław drikker vann" er "vann" objekt.
- Indirekte objekt
- Det indirekte objektet i en setning er den handlingen er rettet mot. For eksempel vil Jarosław være indirekte objekt i setningen "Jeg gir Jarosław boka".
- Kasusspråk
- Språk med kasus har endelser på ord som viser hvilken funksjon de har i setningen. For eksempel vil et ord ha ulik endelse alt etter om det er subjekt, direkte objekt eller indirekte objekt i en setning.
- Syntaks
- Syntaks er regler for hvilken rekkefølge ordene i en setning skal komme i.
- Fortellende hovedsetninger
- Fortellende hovedsetninger er de vanligste setningene som ikke er spørsmål eller leddsetninger. Vi bruker disse til å fortelle noe: "Anna spiser" og "Jeg må sove".
- Fonologi
- Fonologi er læren om lydene i et språk, og hvordan vi lager disse lydene.
- Konsonant
- Konsonanter er språklyder som blir laget ved at tunge, tenner eller leppe stopper luftstrømmen. Eksempler på konsonanter er M, G og P.
- Vokal
- Vokaler er språklyder der luftstrømmen går fritt gjennom munnen. Den blir ikke stoppet av lepper, tunge eller tenner. Eksempler på vokaler er A, E og I.
Polsk er nasjonalspråk i Polen. Cirka 50 millioner mennesker snakker polsk, så det er et stort språk.
Polsk og norsk er i slekt med hverandre. Men siden polsk er et slavisk språk og norsk er et germansk språk, er det noen viktige forskjeller. Her skal vi særlig se på vokalene, kasus, V2-regelen og bestemthet.
Videre i artikkelen kan du lese mer utdypende om disse forskjellene.
Det norske og det polske alfabetet kommer fra det latinske alfabetet. Derfor er de ganske like. Men noen viktige forskjeller er det.
Norsk har bokstavene Æ, Ø og Å. Disse finnes ikke i det polske alfabetet. Men det polske alfabetet bruker mye diakritiske tegn, noe som ikke er så vanlig på norsk. Eksempler er ś, ą og ę.
Vokaler
Polsk har seks vokaler, mens norsk har ni. De norske vokalene ø, y og u finnes ikke i polsk. Derfor kan disse lydene være vanskelige å uttale for dem som har polsk som førstespråk. Det disse vokalene har felles, er at de blir laget ganske langt framme i munnen med rundede lepper.
Polsk har nasale vokaler. Det er vokalene /ą/ og /ę/. Det er vokaler som blir laget både i nesa og i munnen. Norsk har ikke nasale vokaler.
Lengde på norske vokaler
Mange mener at norsk faktisk har 18 vokaler, ikke 9. Årsaken er at det både er lange og korte vokaler. I norsk blir lengden på vokalene brukt til å lage forskjellige ord. Se for eksempel på disse ordene:
gul – gull
pus – puss
pute – putte
Ordene til venstre ("gul", "pus" og "pute") blir uttalt med lang vokal. Ordene til høyre ("gull", "puss" og "putte") skal du si med kort vokal. Det er altså bare lengden på vokalene som skiller disse ordene.
Polske vokaler har ikke ulik lengde
I polsk blir ikke lengde på vokaler brukt til å lage forskjellige ord. Derfor synes mange med polsk som førstespråk at det er vanskelig å høre forskjell på for eksempel "pute" og "putte".
Både norsk og polsk er SVO-språk. Det betyr at subjektet skal stå først, så verbalet, mens verbet skal stå til slutt: "Sara leser ei bok". Når vi sammenlikner setninger, ser vi alltid på fortellende helsetninger.
Kasus
En viktig forskjell mellom norsk og polsk er at polsk er et kasusspråk, mens norsk ikke er det. At polsk er et kasusspråk, betyr at det ikke bare er plasseringa av ordet som viser om dette er subjekt eller objekt. Også forandringer på selve ordet kan vise hvilken rolle det har i setningen.
Legg for eksempel merke til hva som skjer med navnet "Anna" i disse tre setningene på polsk:
Anna jest silna. (Anna er sterk.)
Lubię Annę. (Jeg liker Anna.)
Dałem go Annie. (Jeg gav den til Anna.)
Navnet "Anna" endrer form. Det er fordi "Anna" er subjekt i den første setningen, direkte objekt i den andre og indirekte objekt i den tredje. Formen på ordet viser altså funksjonen det har i setningen. På norsk er det ikke slik. Der vil navnet "Anna" stå i samme form uansett om det er subjekt eller objekt.
Siden formen på ordet forteller hvilken funksjon det har i setningen, har ikke polsk så strenge regler for hvor ord skal stå i setningene som norsk.
V2-regelen
Hva er V2-regelen? Jo, det er en regel for hvilken plass verbet skal ha i norske setninger. Legg merke til hvordan subjektet (hun) og verbalet (leser) bytter plass i de to setningene under.
Hun leser ei spennende bok for tida.
For tida leser hun ei spennende bok.
Dette er V2-regelen: På norsk skal verbalet stå på andreplass i fortellende helsetninger. Derfor bytter subjektet ("hun") og verbalet ("leser") plass i den andre setningen.
Slik er det ikke på polsk. Der bytter ikke verbalet og subjektet plass. Mange med polsk som førstespråk vil derfor si "For tida hun leser ei spennende bok".
Substantiv
En viktig forskjell mellom norsk og polsk er at norsk har bestemthet, mens polsk ikke har det.
Bestemthet
Norsk skiller mellom bestemt og ubestemt form av et substantiv. Vi kan se på eksempelet: "Jeg har ei søster" "Søstera mi er sju år". I den første setningen står substantivet "søster" i ubestemt form. I den neste setningen står "søster" i bestemt form (søstera). Bestemt form av substantivet blir vist med en endelse på norsk (gutten, søstera, huset).
Ny eller kjent informasjon?
Substantivet skal stå i bestemt form når det er kjent informasjon. I setningen over er "søster" nevnt for første gang i den første setningen ("Jeg har ei søster"). Da står substantivet i ubestemt form med ubestemt artikkel (ei) foran. Det er nemlig ny informasjon.
I den andre setningen kjenner vi allerede til denne søstera. Da må det stå i bestemt form ("søstera").
Bestemthet er vanskelig for mange med polsk som førstespråk. Årsaken er at polsk ikke viser bestemthet med en endelse på substantivet. I stedet blir bestemthet vist ved uttale eller plassering av ordet i setningen. For eksempel blir ord som skal stå i bestemt form på norsk, ofte plassert først i setningen på polsk:
Pod stołem leży pies = Under bordet ligger det en hund.
Pies leży pod stołem = Hunden ligger under bordet.
(Tveit, 2023)
Som du ser, så står substantivet "hund" i samme form i begge setningene på polsk: "pies". Men på norsk er det to ulike former: Ubestemt form ("en hund") og bestemt form ("hunden").
Verb
Måten norsk forteller om noe som har skjedd (fortid) på, kan være vanskelig for polsk-talende. For hva er egentlig forskjellen på innholdet i disse to setningene?
Han kjøpte boka. (preteritum)
Han har kjøpt boka. (presens perfektum)
Polsk har ikke presens perfektum. Derfor kan du ofte høre at en med polsk som førstespråk sier "Jeg har vært i Oslo i går. Der var jeg mange ganger tidligere." Det riktige hadde vært: "Jeg var i Oslo i går. Der har jeg vært mange ganger tidligere."
Reglene for når norsk skal ha preteritum og perfektum, kan være vanskelige å mestre.
Dette er det viktig å øve på om du har polsk som førstespråk:
norske vokaler, spesielt Ø, Y og U
forskjellen på lange og korte vokaler
V2-regelen
bestemthet
forskjellen på preteritum og presens perfektum