Hopp til innhold
Fagartikkel

Polsk og norsk

Polsk og norsk er begge indoeuropeiske språk. Men siden norsk er et germansk språk og polsk et slavisk språk, er de ganske ulike. Her skal du lære mer om de viktigste forskjellene mellom språkene.

Før du leser

Se nærmere på disse fagbegrepene før du leser teksten:

Subjekt
Subjektet er den som utfører en handling i en setning. I setningen "Jarosław drikker vann" er "Jarosław" subjekt.
Verbal
Verbalet er det som skjer i setningen. Verbalet er alltid et verb. I setningen "Jarosław drikker vann" er "drikker" verbal.
Objekt
Objektet i en setning er den handlingen er rettet mot. I setningen "Jarosław drikker vann" er "vann" objekt.
Indirekte objekt
Det indirekte objektet i en setning er den handlingen er rettet mot. For eksempel vil Jarosław være indirekte objekt i setningen "Jeg gir Jarosław boka".
Kasusspråk
Språk med kasus har endelser på ord som viser hvilken de har i setningen. For eksempel vil et ord ha ulik endelse alt etter om det er subjekt, direkte objekt eller indirekte objekt i en setning.
Syntaks
Syntaks er regler for hvilken rekkefølge ordene i en setning skal komme i.
Fortellende hovedsetninger
Fortellende hovedsetninger er de vanligste setningene som ikke er spørsmål eller leddsetninger. Vi bruker disse til å fortelle noe: "Anna spiser" og "Jeg må sove".
Fonologi
Fonologi er læren om lydene i et språk, og hvordan vi lager disse lydene.
Konsonant
Konsonanter er språklyder som blir laget ved at tunge, tenner eller leppe stopper luftstrømmen. Eksempler på konsonanter er M, G og P.
Vokal
Vokaler er språklyder der luftstrømmen går fritt gjennom munnen. Den blir ikke stoppet av lepper, tunge eller tenner. Eksempler på vokaler er A, E og I.

Om polsk

Polsk er nasjonalspråk i Polen. Cirka 50 millioner mennesker snakker polsk, så det er et stort språk.

Polsk og norsk

Polsk og norsk er i slekt med hverandre. Men siden polsk er et slavisk språk og norsk er et germansk språk, er det noen viktige forskjeller. Her skal vi særlig se på vokalene, kasus, V2-regelen og bestemthet.

Videre i artikkelen kan du lese mer utdypende om disse forskjellene.

Skriftsystem

Det norske og det polske alfabetet kommer fra det latinske alfabetet. Derfor er de ganske like. Men noen viktige forskjeller er det.

Norsk har bokstavene Æ, Ø og Å. Disse finnes ikke i det polske alfabetet. Men det polske alfabetet bruker mye , noe som ikke er så vanlig på norsk. Eksempler er ś, ą og ę.

Fonologi – lyder

Vokaler

Polsk har seks vokaler, mens norsk har ni. De norske vokalene ø, y og u finnes ikke i polsk. Derfor kan disse lydene være vanskelige å uttale for dem som har polsk som førstespråk. Det disse vokalene har felles, er at de blir laget ganske langt framme i munnen med rundede lepper.

Polsk har nasale vokaler. Det er vokalene /ą/ og /ę/. Det er vokaler som blir laget både i nesa og i munnen. Norsk har ikke nasale vokaler.

Lengde på norske vokaler

Mange mener at norsk faktisk har 18 vokaler, ikke 9. Årsaken er at det både er lange og korte vokaler. I norsk blir lengden på vokalene brukt til å lage forskjellige ord. Se for eksempel på disse ordene:

  • gul – gull

  • pus – puss

  • pute – putte

Ordene til venstre ("gul", "pus" og "pute") blir uttalt med lang vokal. Ordene til høyre ("gull", "puss" og "putte") skal du si med kort vokal. Det er altså bare lengden på vokalene som skiller disse ordene.

Polske vokaler har ikke ulik lengde

I polsk blir ikke lengde på vokaler brukt til å lage forskjellige ord. Derfor synes mange med polsk som førstespråk at det er vanskelig å høre forskjell på for eksempel "pute" og "putte".

Syntaks – setninger

Både norsk og polsk er SVO-språk. Det betyr at subjektet skal stå først, så verbalet, mens verbet skal stå til slutt: "Sara leser ei bok". Når vi sammenlikner setninger, ser vi alltid på

Kasus

En viktig forskjell mellom norsk og polsk er at polsk er et kasusspråk, mens norsk ikke er det. At polsk er et kasusspråk, betyr at det ikke bare er plasseringa av ordet som viser om dette er subjekt eller objekt. Også forandringer på selve ordet kan vise hvilken rolle det har i setningen.

Legg for eksempel merke til hva som skjer med navnet "Anna" i disse tre setningene på polsk:

  • Anna jest silna. (Anna er sterk.)

  • Lubię Annę. (Jeg liker Anna.)

  • Dałem go Annie. (Jeg gav den til Anna.)

Navnet "Anna" endrer form. Det er fordi "Anna" er i den første setningen, i den andre og i den tredje. Formen på ordet viser altså funksjonen det har i setningen. På norsk er det ikke slik. Der vil navnet "Anna" stå i samme form uansett om det er subjekt eller objekt.

Siden formen på ordet forteller hvilken funksjon det har i setningen, har ikke polsk så strenge regler for hvor ord skal stå i setningene som norsk.

Ikke kasus på norsk i det hele tatt?

Norsk har utviklet seg fra norrønt, vikingenes språk. I norrønt var det fire kasus. I moderne norsk har dette forsvunnet, men du kan fortsatt se rester av kasus i de personlige pronomenene:

  • jeg – meg

  • du – deg

  • han – ham

  • hun – henne

  • vi – oss

  • de – dem

På norsk sier vi: "Jeg ser deg, og du ser meg". Som du legger merke til, blir "jeg" brukt når det er subjekt i setningen, mens "meg" blir brukt når det er objekt. Dette er det samme systemet som på polsk.

V2-regelen

Hva er V2-regelen? Jo, det er en regel for hvilken plass verbet skal ha i norske setninger. Legg merke til hvordan subjektet (hun) og verbalet (leser) bytter plass i de to setningene under.

  • Hun leser ei spennende bok for tida.

  • For tida leser hun ei spennende bok.

Dette er V2-regelen: På norsk skal verbalet stå på andreplass i . Derfor bytter subjektet ("hun") og verbalet ("leser") plass i den andre setningen.

Slik er det ikke på polsk. Der bytter ikke verbalet og subjektet plass. Mange med polsk som førstespråk vil derfor si "For tida hun leser ei spennende bok".

Ordklasser

Substantiv

En viktig forskjell mellom norsk og polsk er at norsk har bestemthet, mens polsk ikke har det.

Bestemthet

Norsk skiller mellom bestemt og ubestemt form av et substantiv. Vi kan se på eksempelet: "Jeg har ei søster" "Søstera mi er sju år". I den første setningen står substantivet "søster" i ubestemt form. I den neste setningen står "søster" i bestemt form (søstera). Bestemt form av substantivet blir vist med en endelse på norsk (gutten, søstera, huset).

Ny eller kjent informasjon?

Substantivet skal stå i bestemt form når det er kjent informasjon. I setningen over er "søster" nevnt for første gang i den første setningen ("Jeg har ei søster"). Da står substantivet i ubestemt form med ubestemt artikkel (ei) foran. Det er nemlig ny informasjon.

I den andre setningen kjenner vi allerede til denne søstera. Da må det stå i bestemt form ("søstera").

Bestemthet er vanskelig for mange med polsk som førstespråk. Årsaken er at polsk ikke viser bestemthet med en endelse på substantivet. I stedet blir bestemthet vist ved uttale eller plassering av ordet i setningen. For eksempel blir ord som skal stå i bestemt form på norsk, ofte plassert først i setningen på polsk:

  • Pod stołem leży pies = Under bordet ligger det en hund.

  • Pies leży pod stołem = Hunden ligger under bordet.

(Tveit, 2023)

Som du ser, så står substantivet "hund" i samme form i begge setningene på polsk: "pies". Men på norsk er det to ulike former: Ubestemt form ("en hund") og bestemt form ("hunden").

Verb

Måten norsk forteller om noe som har skjedd (fortid) på, kan være vanskelig for polsk-talende. For hva er egentlig forskjellen på innholdet i disse to setningene?

  1. Han kjøpte boka. (preteritum)

  2. Han har kjøpt boka. (presens perfektum)

Polsk har ikke presens perfektum. Derfor kan du ofte høre at en med polsk som førstespråk sier "Jeg har vært i Oslo i går. Der var jeg mange ganger tidligere." Det riktige hadde vært: "Jeg var i Oslo i går. Der har jeg vært mange ganger tidligere."

Reglene for når norsk skal ha preteritum og perfektum, kan være vanskelige å mestre.

Så hva er egentlig regelen?

Det aller viktigste å legge merke til er dette:

  1. Vi bruker preteritum når det er handlingen i fortid vi er opptatt av: "Jeg spiste middag klokka sju i går".
    Huskeregel: Det er vanligvis et tidsadverb ("klokka sju i går") med når vi bruker preteritum.

  2. Vi bruker presens perfektum når handlingen er viktig for nåtida: "Jeg har spist middag" (som i: "Nei takk, jeg vil ikke ha mat. Jeg har allerede spist.")

  3. Vi bruker presens perfektum når vi snakker om noe som har vart over tid, og som ikke er avsluttet: "Jeg har bodd i Tromsø i ett år" (og jeg bor der fortsatt.)

Flere eksempler:

Preteritum:

  • "Jeg var på skolen helt til klokka fire på mandag" (avsluttet handling, fokus på handling)

  • "Jeg spilte fotballkamp på mandag" (avsluttet handling, fokus på handling)

Presens perfektum:

  • "Jeg har vært hjemme siden klokka ni" (ikke-avsluttet handling som har gått over tid)

  • "Jeg har spilt fotballkamp. Derfor er jeg svett" (avsluttet handling, fokus på nåtid)

Oppsummering

Dette er det viktig å øve på om du har polsk som førstespråk:

  • norske vokaler, spesielt Ø, Y og U

  • forskjellen på lange og korte vokaler

  • V2-regelen

  • bestemthet

  • forskjellen på preteritum og presens perfektum

Kilder

Skommer, G. (2014). Norsk fonologi – en utfordring for norske innlærere? Noa norsk som andrespråk 30/2, 67–85.

Tveit, R.G. (2023). Morsmål vs. målspråk: Polsk. Forelesning ved UiA, 2023.