Syntetiske og analytiske språk

Se nærmere på disse fagbegrepene før du leser teksten:

Morfem

Morfem er den minste delen av et ord som har mening. For eksempel: Ordet "politimann" er bygd opp av to morfemer: politi + mann.

Morfologi

Morfologi er læren om hvordan ord blir bøyd og laget. For eksempel kan vi si om norsk morfologi at nye ord blir laget ved å sette sammen morfemer: jul + tre = juletre.

Bøyningsmorfemer

Bøyningsmorfemer er morfemer som gir informasjon om grammatikk, for eksempel om noe er flertall av substantiv (gutter) eller fortid av verb (spiste). Her er "-er" og "-te" bøyningsmorfemer.

Suffiks

Suffiks er morfemer som kommer i slutten av ordet. For eksempel: I ordet kastet er bøyningsmorfemet -et et suffiks.

En måte å sammenlikne språk på er å studere hvordan språket lager nye ord og bøyer ord. Vi ser da på morfologien. Sentrale spørsmål når du skal sammenlikne morfologien til et språk, kan være:

• Hvordan lager språket flertall av substantiv?

• Hvordan lager språket nye ord?

• Hvordan viser språket eiendomsforhold – altså hvem som eier hva?

Eksempler på svar

Hvordan lager språkene flertall av substantiv?

• Norsk lager oftest flertall av substantiv ved å legge til et suffiks: En gutt – flere gutter. Suffikset "-er" gir altså informasjon om tall.

• Kinesiske substantiv blir ikke bøyd i tall. Kinesiske substantiv forandrer seg aldri. De kan ikke få suffikser, slik som i norsk.

• Arabisk lager oftest flertall ved å endre vokalen inni ordet: kitab – kutub: ei bok – flere bøker (Hvenekilde, 1990, s. 77).

Når vi ser vi på morfologien på denne måten, finner vi ut om et språk er syntetisk eller analytisk. Det er et viktig skille når vi sammenlikner språk.

Det som er typisk for analytiske språk, er at de har mange korte ord, og at disse ikke forandrer seg.

Et eksempel på et analytisk språk er vietnamesisk. Sammenlikn for eksempel setningene på norsk og vietnamesisk under. Verbene har tykk skrift:

Det norske verbet forandrer altså form i nåtid (reiser) og fortid (reiste). Men på vietnamesisk endrer ikke verbet form. Det heter đi i alle tidene av verbet.

Analytiske språk bruker heller småord for å si det samme som syntetiske språk sier ved å endre på selve ordet.

Vi skiller mellom to typer syntetiske språk: agglutinerende og flekterende.

Agglutinerende språk

Agglutinerende språk har ofte lange ord. Årsaken er at ett ord kan fortelle veldig mye. Se for eksempel på forskjellen mellom norsk og tyrkisk i eksempelet under:

• Tyrkisk: "Kitaplarımızda" ("I våre bøker")

• Norsk: "I våre bøker"

Norsk har tre forskjellige ord: "I våre bøker". Tyrkisk har bare ett ord for å si det samme, men fire ulike morfemer i dette ordet.

Tyrkisk er altså typisk for agglutinerende språk: Mange ulike morfemer blir limt etter hverandre på et ord. Vi kan illustrere forskjellen slik:

Flekterende språk

En annen type syntetisk språk er flekterende språk. Men hva er egentlig forskjellen på flekterende og agglutinerende språk?

Flekterende språk limer ikke morfemene på slutten av ordet, slik agglutinerende språk gjør. I stedet forandrer bokstavene i ordet seg.

Et eksempel på norsk: Nå synger jeg, men i går sang jeg ikke. Det norske verbet "å synge" har flekterende bøyning, siden vokalendringen midt i ordet forteller om tid. "Synger" betyr nåtid, mens "sang" betyr fortid.

Flekterende bøyning i arabisk

Vi kan også se på et eksempel fra arabisk. Det som er spesielt med arabisk, er at de fleste ord har tre konsonanter. Dette kaller vi ei konsonantrot. Konsonantrota K-T-B blir for eksempel brukt i ord som har noe med skriving å gjøre.

Ved å legge til vokaler mellom disse konsonantene kan ordet få mange ulike betydninger:

• Kitab: Bok

• Kutub: Bøker

• Kataba: Han skrev.

• Maktab: Et sted hvor man skriver (kontor)

(Mejdell, 1990, s. 70)

Norsk – både agglutinerende og flekterende

Norsk har både agglutinerende og flekterende trekk. Når vi "limer" på en endelse på et verb for å vise fortid, er det agglutinerende: Å spise – i går spiste. Slike suffiks er den vanligste måten å bøye verb og substantiv på på norsk.

Men når vi endrer vokalen inni ordet, er det flekterende: Å synge – i går sang. Denne omlyden kjennetegner sterk bøyning i norsk substantiv- og verbbøyning.

Hvis du kommer fra Vietnam eller Kina, vil du nok oppleve norsk som syntetisk. Det er mange bøyningsformer å lære når førstespråket ditt er analytisk. Men om du kommer fra Tyrkia, vil du være vant til å bøye ord. Da vil du nok synes at norsk er et analytisk språk.

Norsk er nemlig et svakt syntetisk språk. Det betyr at norsk er litt mer syntetisk enn analytisk. Norsk har en del flekterende trekk (en mann – flere menn), men hovedregelen er at suffiks gir grammatisk informasjon (en gutt – flere gutter). Det er altså mer agglutinerende enn flekterende.

Ingen språk er bare syntetiske eller analytiske, men vi kan plassere dem på en linje slik: