Leddstillingsspråk og kasusspråk
Før du leser
Se nærmere på disse fagbegrepene før du leser teksten:
- Setningsledd
- Et setningsledd er en del av en setning. Det kan være ett eller flere ord. Setningen Gutten spiste et kokt egg har tre setningsledd: "Gutten" (subjekt), "spiste" (verbal) og "et kokt egg" (objekt).
- Subjekt
- Subjektet er ofte setningsleddet som viser hvem eller hva som gjør noe: Nina kjøpte skjerfet i går. I denne setningen er "Nina" subjekt.
- Verbal
- Verbalet er setningsleddet som viser handling: Nina kjøpte skjerfet i går. I denne setningen er "kjøpte" verbal.
- Objekt
- Objektet er setningsleddet handlingen er rettet mot: Nina kjøpte skjerfet i går. I denne setningen er "skjerfet" direkte objekt.
Til læreren
For å sikre utforskende og praktisk læring av grammatikk anbefaler vi at du starter med oppgaven "Utforsk språkene i klassen" før du leser denne fagartikkelen
Utforsk sammen før dere leser:
1. Oversett disse to setningene til førstespråket deres:
Adam elsker Sara
Sara elsker Adam
2. Sammenlikn oversettelsene og diskuter:
Hvor plasserer dere navnene i setningene på førstespråket deres? Hvis det er ulikheter mellom språkene – hva tror dere er årsaken til det?
Endrer navnene form i de to setningene? I så fall – hva kan være årsaken til det?
Leddstillingsspråk
Alle som kan litt norsk, vet at når de skal si til noen at Sara spiser pizza, må de si: Sara spiser pizza. Men hvorfor det egentlig? Hvorfor kan de ikke si: Pizza spiser Sara?
Svaret er at de fleste språk i verden har regler for hvor den som handler (subjektet), og den det blir handlet mot (objektet), skal stå i en setning. Språkene som har slike regler, kaller vi for leddstillingsspråk.
SVO-språk – eksempel på et leddstillingsspråk
På norsk er det slik at i fortellende helsetninger skal subjektet skal stå før verbalet. Objektet skal stå etter verbalet. Derfor kaller vi norsk for et SVO-språk, altså en type leddstillingsspråk: Sara spiser pizza. "Sara" er subjekt, "spiser" er verbal, og "pizza" er objekt i setningen.
Det finnes mange andre SVO-språk i verden, for eksempel engelsk, thai og swahili.
Snakker du et SVO-språk?
Oversett setningen Sara spiser pizza til førstespråket ditt. Klarer du å finne ut om førstespråket ditt er et SVO-språk?
SOV-språk
En annen type leddstillingsspråk er SOV-språk. Hvis norsk hadde vært et SOV-språk, måtte vi ha sagt: Sara pizza spiser.
På tyrkisk heter det for eksempel: Sara pizza yiyor. Tyrkisk er altså et SOV-språk.
Mange av de største språkene i verden er SOV-språk. I tillegg til tyrkisk er urdu, pashto, somali og tigrinja SOV-språk.
VSO-språk
VSO-språk er ikke så vanlig som SOV-språk og SVO-språk. Det er altså ikke mange språk som vil ha denne rekkefølgen på ordene i en setning: Spiser Sara pizza. "Spiser" er verbal, "Sara" er subjekt, og "pizza" er objekt i setningen.
Men standard arabisk og irsk er eksempler på VSO-språk.
VOS-, OSV- og OVS-språk
Det finnes også VOS- OSV- og OVS-språk, men de er ikke så vanlige.
VOS-språk finnes i austronesiske språk, som malagassisk, og i mayiske språk. (Clemens & Polinsky, 2014).
OVS-språk finnes i noen sjeldne isolerte språk i Sør- og Mellom-Amerika, som for eksempel hikskaryana. (Øzerk, 1993).
OSV-språk er de sjeldneste og blir brukt i noen veldig få språk, blant annet i Amazonas. (Dryer M. S., 2013).
SVO-språk, VSO-språk og SOV-språk er leddstillingsspråk. Det betyr at det er faste regler for hvilken rekkefølge setningsleddene skal ha.
Kasusspråk
Det finnes også språk som ikke har så faste regler for leddstilling. De har altså friere leddstilling. I stedet bruker de endelser på ord eller egne ord for å vise hvilken funksjon leddet har. Dette kaller vi kasusspråk.
Eksempler på slike språk er russisk, polsk og samisk.
Utdyping
Det er ikke sånn at hvis et språk har kasus, så er det ingen regler for hvor setningsleddene skal stå. Stort sett alle språk i verden har regler for dette.
Men poenget er at språk med mye kasus, har muligheten til å plassere ledd friere enn språk uten kasus – for funksjonen til leddet kan du se på kasusen det står i.
Legg for eksempel merke til hvordan navnet Jan får ulike endinger i de tre polske setningene under:
Jan je lody. Jan spiser en is. (Her er "Jan" subjekt.)
Widzę Jana. Jeg ser Jan. (Her er "Jan" direkte objekt.)
Daję Janowi lody. Jeg gir Jan en is. (Her er "Jan" indirekte objekt.)
Siden polsk er et kasusspråk, viser de ulike endingene på navnet "Jan" hvilken rolle Jan har i setningen. Slik er det ikke på norsk. Der er navnet likt uansett hvilken funksjon leddet har.
Utforsk språkene deres
Sitt i grupper og diskuter førstespråkene deres. Finn ut om dere snakker et SVO-språk, et SOV-språk eller et VSO-språk.
Finn også ut om førstespråkene dere har kasus.
Avslutt med å lage en oversikt på tavla. Bruk eksempler fra hvert språk som blir snakket i klasserommet.
Kilder
Clemens L. E. & Polinsky M. (2014). Verb-Initial Word Orders (Primarily in Austronesian and Mayan Languages). https://scholar.harvard.edu/files/mpolinsky/files/v1_syncom.pdf
Dryer M.S.. 2013. Order of Subject, Object and Verb. WALS Online. https://doi.org/10.5281/zenodo.7385533 (http://wals.info/chapter/81). Accessed on 2023-08-31.
Lie, S. (1993): Kontrastiv grammatikk – med norsk i sentrum. Novus forlag. https://www.nb.no/items/e8199f7c8475ce3bcc60364ab010b6e6?page=65&searchText=ordstilling
Øzerk, K. (1993). Andrespråksinnlæring. Universitetet i Oslo, Pedagogisk forskningsinstitutt.