Skipet var eid av Hollandske VOC Vereenigde Oostindische Compagnie (Det nederlandsk-ostindiske handelskompani). Man antar at det var 200 mennesker om bord, ingen overlevende ble funnet.
Handel og sjøfart i Nederland
På 1600- og utover på 1700-tallet var Nederland ledende innen handel, sjøfart, bank- og militærvesen. Nederland var også det fremste vitenskapelige senteret i Europa. I motsetning til i de fleste land i Europa, var det religionsfrihet i Nederland.
Det nederlandsk-ostindiske handelskompani
Dette var også et godt arbeidsmarked, og førte til at mange mennesker med ulik bakgrunn ble lokket til Nederland. Det Vereenigde Oostindische Compagnie (VOC) var verdens første aksjeselskap. Kompaniet kan sammenlignes med vår tids multinasjonale selskaper. De hadde den største flåten i verden og en egen hær som skulle passe på interessene til selskapet. Et skip som gikk ut fra øya Texel i Nederland med kurs for Batavia (Jakarta) i Indonesia, kunne ha enorme rikdommer om bord. Omregnet til dagens pengeverdi kunne et skip ha verdier som tilsvarte datidens norske statsbudsjett. Dette medførte at VOC var avhengig av å forsikre skip og last, noe de kunne gjøre i Nederland som var ledende innen forsikring.
Skipene som gikk til Østen, fraktet varer og penger som skulle brukes til å lønne funksjonærer, matroser og soldater som var tilsluttet kompaniet på de ulike stasjonene i De østindiske øyer (Ostindia). En del av lasten var vareprøver som ble kopiert og produsert før de ble fraktet tilbake til det europeiske markedet. Om bord i skipene som gikk tilbake, var også luksusvarer som krydder, bomull og fine stoffer.
Akerendam
Om bord på Akerendam antar man at det var rundt 200 personer. Mannskapet utgjorde en tredel av disse. De andre skulle til Ostindia i kompaniets tjeneste, hovedsakelig som soldater. Vanlig tjenestetid for matroser og soldater i kompaniet var tre til fem år. Bare en tredel av de som reiste ut, overlevde sin tjenestetid. De fleste av de som døde, døde av sykdom.
Skipene fra VOC gikk ut fra Texel tidlig på året. Dette var for å komme rundt Kapp Horn (sørspissen av Afrika), slik at de rakk å komme inn i monsunvindene som førte skipene over Det indiske hav. Utover på 1700-tallet gikk skipene til Østen også til andre tider på året. To andre skip fulgte Akerendam på ferden mot Østen. Skipene valgte å seile rundt Skottland på reisen til Batavia. Dette var trolig for å komme inn i de sørlige vindene i Atlanteren. Det raste en storm i Nordsjøen da de gikk oppover langs kystene av England og Skottland. Akerendam må ha kommet ut av kurs og mistet kontakten med de andre skipene.
Forlis
Skipet forliste utenfor Runde på Sunnmøre. Ingen var vitne til ulykken. Beboerne på Runde fant vrakrester i fjæra om morgenen den 8. mars 1725. Ikke langt unna skulle det samtidig holdes vårting, og amtmann Erik Must fikk derfor raskt melding om forliset. Det ble organisert bergingsarbeid, og en offentlig auksjon ble holdt bare noen uker etter forliset. Det som ble auksjonert bort, var ting som jernbånd, seilduk og noen tønner fransk vin.
VOCs konsul i Bergen, Niels Sandessen Weinwech, fikk også beskjed om forliset. En konsul er en person som skal representere interessene til innbyggere og interesser til fremmede land. Hans hjelpesmann på stedet ble lensmann Ole Olsen Hoxholmen Wiig fra Ørsta. På jomfru Marias bebudelsesdag (25. mars) besøkte Wiig stedet for forliset. I justisprotokollen fra 12. desember 1725 kan vi lese hva han så:
... Ole Olsen Hoxholmen fortalte retten at han på Maria bebudelsesdag forleden år, da det var godt vær, etterså området der omkring og fant at på førnevnte sted og grunder, lå ved Bonden en stor del nakne og døde mennesker som alle var istykkerslåtte, han så også en stor del gods samme sted på samme grunn ...
Funn fra forliset
Utover våren og sommeren ble det funnet ulike varer og vrakrester fra dypet og fra strendene. Pengekistene var av størst interesse, og konsulen i Bergen var raskt ute med å kreve retten til verdiene som ble berget. Det ble berget fem kister med gull og sølvmynter, to av disse ble sendt til konsul Weinwech i Bergen før de var registrert av amtmannens menn. Den som organiserte arbeidet utover våren og sommeren, var Ole Olsen Hoxholmen Wiig.
Justisprotokollen forteller detaljene
Takket være justisprotokollen, som oppbevares ved Statsarkivet i Trondheim, finnes det en detaljert beskrivelse av hva som ble berget, og hvordan bergingsarbeidet foregikk. Ifølge datidens lover ble det holdt sjøforklaring den 12. desember 1725 ved Sunnmøre sorenskriveri. Sorenskriveriet var den domstolen som avgjorde lokale saker. Sorenskriverkontorene eksisterer fremdeles.
De 200 døde etter forliset er tildelt liten plass i justisprotokollen. Samtlige døde etter forliset ble funnet nakne. Dette er underlig, da man kan anta at mannskapet på Akerendam var godt kledd for en vinterstorm i Nordsjøen. Vrakrestene etter Akerendam lå inntil kysten av Runde på mellom 10 og 18 meters dyp.
Det er gjengitt nøyaktige lister over hva som ble funnet og klargjort for fortolling. I tillegg til ulike typer metaller førte også skipet større partier med manufakturvarer, både fløyel og andre finere stoffer. Dette var varer som skulle brukes som vareprøver i Østen. Stoffene ble kopiert og produsert i større kvanta i Østen og fraktet til det europeiske markedet. Vrakbergerne fisket også opp store mengder metaller; messing, kopper og jern.
Bergingsarbeid
Bergingsarbeidet ved Runde foregikk utover sommeren, men dette kolliderte med onnearbeidet, og bøndene måtte prioritere gårdsdriften. Konsulen i Bergen var utålmodig med å få bergingen gjort, og det ble leid inn folk fra Nordmøre. Disse fikk daglønn. Bøndene ble også tilbudt daglønn. Den var dobbelt så høy som det strandforordningen satte som vanlig arbeidslønn. De lokale bøndene fikk dessuten bergingslønn for enkeltfunn, noe som tilsvarte en viss prosent av de bergede varenes verdi. Man kan anta at mange tjente gode penger på forliset.
Bergingen pågikk utover høsten, men da vinterstormene satte inn, ble arbeidet vanskelig å fortsette. Folk på Runde fortsatte å finne enkelte mynter i bergsprekker og i fjæra. Etter hvert gikk forliset i glemmeboka, og myntfunnene ble knyttet til et sagn om et skip fra den spanske armada som sank utenfor Runde på 1500-tallet.