Fraktere
I Europa bygget nederlenderne seg opp som fraktere, og gjennom sin strategiske beliggenhet ble landet også en omfordelingshavn. Varer som tømmer fra nord og vin fra sør, korn fra øst og tekstiler fra vest i Europa ble losset om og sendt ut igjen. Nederland ble en viktig mottaker av norsk tømmer, fisk og kobber, og i retur kom det mer luksuspregede varer som vin fra Sør-Europa. Nederlenderne begrenset likevel ikke handelsaktivitetene sine til Europa. De var aktive også i både Asia, Afrika og Amerika.
Organisering av handel
Nederlendernes suksess bunnet i måten de organiserte handelen på. De store, oversjøiske handelsekspedisjonene var kostnadskrevende og svært risikofylte. Utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes, og ferden var farefull. Det kunne ofte ta flere år før skipene, hvis de returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene. En viktig forutsetning var å spre den finansielle risikoen som ekspedisjonene utgjorde, på flere hender. Slik ble risikoen spredd, samtidig som handelskompaniet sikret seg penger til å sende ut flere ekspedisjoner.
Det nederlandsk-ostindiske kompaniet etablerte utover 1600-tallet handelsposter i Asia, hvor Batavia i Indonesia var den fremste. Derfra styrte kompaniet all sin handelsaktivitet i Øst-Asia og sørget for at særlig laster med krydder og silke, og etter hvert te og porselen, kom tilbake til Europa. Det konkurrerte også blant annet med portugisere, engelskmenn og fra slutten av 1600-tallet også med skip sendt ut av Det dansk-ostindiske kompani; på dansk hetende Ostindisk Kompagni. Nederlenderne tapte terreng fra slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. England tok over som økonomisk stormakt, både i Europa og i fjerne strøk, og holdt den posisjonen til langt ut på 1800-tallet.
Når man snakker om europeernes aktivitet i Asia på denne tiden, er det viktig å huske at de var få sammenlignet med det store antallet, både lokale og andre, som var aktive i handelen i Asia. Hvilken betydning europeernes aktiviteter hadde i Asia på 1600- og 1700-tallet, diskuteres fremdeles av historikere. Det er klart at europeerne kom til som en ny aktør, og de hadde i mange tilfeller overlegne våpen, men siden de var få, måtte de hevde seg på andre måter. Innflytelsen de hadde, var derfor helt avhengig av deres evner og muligheter til å posisjonere seg i lokale konflikter. En vanlig brukt taktikk var å love våpen og krutt til en part i en lokal konflikt, i bytte mot privilegert handel med varer som det var etterspørsel etter i Europa.