Hvem eier hva?
Dette særegne forløpet for urbanisering, chéngshìhuà 城市化, forteller mye om måten Kina har oppnådd større økonomiske muskler på. Hvis man skal forstå disse prosessene, må man forstå hvordan eiendomsforhold til jord/grunn fungerer i Kina. All jord tilhører i siste instans staten, men det finnes forskjellige former for eiendomsrett: statlig og kollektiv.
I tradisjonelle urbane områder er jorda hovedsakelig eid av staten, men på landsbygda har eiendomsretten vært kollektiv, dvs. eid av jordbrukssamfunn, noe som gjenspeiler det faktum at landsbygda lenge var organisert i såkalte folkekommuner (1958–83). Etter at folkekommunene ble avskaffet, fikk bønder mulighet til å leie jord, men landsbyene beholdt eiendomsretten. Det finnes med andre ord ingen privat eiendomsrett til jord i Kina i dag, bare privat bruksrett.
Den særegne urbaniseringsprosessen har gjennomgått flere parallelle prosesser i løpet av de siste 35 årene. Resultatet er at mer enn halvparten av landets befolkning i dag bor i byområder, men migranter har ikke de samme rettighetene som andre byboere. Videre har landsbyboere mistet både kollektivt eid jord og grunn og blitt marginalisert, ettersom byene har vokst utover.
Nye innflyttere
Da den økonomiske utviklingen skjøt fart på 80-tallet, skjedde det dels på områder som staten eide, og dels rundt industriell virksomhet som hadde grodd opp innenfor de tidligere kollektivene. De nye industrielle motorene trengte mye arbeidskraft, og den kom fra landsbygda. Der hadde mange blitt overflødige etter at det kollektive jordbruket ble avskaffet. Men hvor skulle de bo?
Mange større industrier bygde sovesaler for «sine» arbeidere. Migrantene, som levde opp til betegnelsen «flytende befolkning», líudòng rénkǒu 流动人口, måtte derimot ta seg arbeid der det var å finne, og de som etter hvert ønsket å stifte familie som migranter, måtte finne seg annet husvære enn fabrikkens sovesaler.
Det ga en gylden mulighet for bynære landsbysamfunn. De satte i gang en storstilt utbygging av boligkomplekser – ofte av dårlig kvalitet – på sin kollektivt eide grunn. De ble raskt velstående ved å leie ut til migranter. Etter hvert kunne en landsby ese ut til å bli en liten by. Det kunne gjerne bo ti ganger så mange migranter der som de opprinnelige landsbyboerne. Men bare de opprinnelige beboerne hadde borett, ikke de nye beboerne, som jo var i stort flertall. Hvordan kunne det ha seg?
Hjemstavnsrett og -urett
Dette skyldes et særegent system som ble innført på slutten av 50-tallet, der enkeltpersoners rettigheter og goder ble knyttet til bostedet gjennom et husholdningsregister, hùjí 户籍. Det førte til at folks mobilitet ble kraftig begrenset. Hvis man ville flytte til byen, måtte man søke om det. Hvis man bare flyttet uten tillatelse, mistet man alle de rettighetene og godene man hadde hatt i lokalsamfunnet sitt gjennom hjemstavnsretten, hùkǒu 户口. Man levde da teknisk sett illegalt i byen, uten rett til helsetjenester, utdanning for barna eller muligheter til å skaffe seg egen bolig.
I perioden fra 1982 til 2017 har flere hundre millioner kinesere begitt seg til byene for å søke arbeid. Og selv om det har blitt gjort en del for å bedre livsvilkårene deres, har tiltakene bare vært som en dråpe i havet. De blir fremdeles regnet som annenklasses borgere og blir betegnende nok kalt «bondearbeidere», eller nóngmíngōng 农民工.
Hvem tar hva?
De industrielle motorene trengte mer grunn til å ekspandere. I Kina kan staten ta over jord «hvis det er i offentlighetens interesse», som det heter. Det har skjedd en storstilt ekspropriering av kollektivt eid jord. Myndighetene ga lav kompensasjon for den kollektive jorda og solgte disposisjonsretten videre til de utviklerne og spekulantene som bød høyest. «Mellomlegget» har vært en viktig inntektskilde for lokale urbane myndigheter, og mange embetsmenn og landsbyledere har vært flinke til å sikre seg sin andel «under bordet». Denne korrupte virksomheten har vekt stor harme og tidvis lokale opprør blant landsbyboerne, som har mistet livsgrunnlaget sitt og ikke fått det rettmessige utbyttet av eiendomsoverføringene.
Det siste trinnet i denne urbaniseringsprosessen har bestått i å gå løs på utleiekomplekser som landsbyboerne hadde bygd på sin kollektivt eide grunn. Slike boligkomplekser var ofte av dårlig standard, og det kunne være så som så med sanitærforholdene. Bymyndigheter har ofte argumentert med at man trengte å «forskjønne» slike områder ved å sanere dem. Dessuten trengte man plass til å bygge flere og bedre boliger for de vanlige byboerne, som for det meste hadde fått en betraktelig høyere levestandard.
Vinnere og tapere
Det er mange som har skodd seg godt på denne prosessen, men den har også skapt mange tapere. For det første har det medført at migranter, som kanskje var i ferd med å slå rot, måtte reise videre. For det andre fikk huseierne i landsbyen så lav kompensasjon for den grunnen de måtte forlate, at de ble marginalisert på boligmarkedet. For det tredje har det ført til en tidvis blind boligutbygging, med det resultatet at den mest alvorlige latente økonomiske boblen i Kina i dag ligger der det ikke lenge siden lå fredelige og «søvnige» landsbyer. Og i dag er disse blitt til urbane landsbyer, chéngzhōngcūn 城中村.