Se meg!

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Karoliina Paappa

Vi utvikler identiteten vår gjennom å speile oss i andres blikk. Derfor er det grunnleggende for små barn å bli sett av voksne. Men også senere i livet har vi behov for at andre bekrefter at de ser oss og anerkjenner oss. Å bli usynliggjort i venneflokken, i familien eller som samfunnsborger er noe av det vondeste vi kan oppleve.

Behovet for å bli sett kan imidlertid også bikke over til et umettelig behov for å være i sentrum for andres oppmerksomhet. I gresk mytologi fortelles det om unggutten Narkissos som ble forelsket i sitt eget speilbilde. Sykelig selvopptatthet kalles derfor narsissisme.

Se meg no, eg kjenner at eg levar
I mine sko kan du skjønne ka eg menar
Eg gikk for langt ville bare stå på scenar
Egen oppmerksomhet var det som ga problemer (Sellevoll & Hotvedt, 2020)

Sitat fra sangteksten "Se meg" av Adrian Sellevoll

Mediene som scene

Mediene er en scene der vi kan iscenesette oss selv. I dag har de fleste tilgang til å vise seg fram i sosiale medier. Det øker muligheten til å bli sett og få anerkjennelse av andre. En positiv kommentar på det nye profilbildet styrker selvtilliten. Men samtidig blottstiller vi oss ved at manglende eller negative tilbakemeldinger også er synlige for andre. Det kan over tid utfordre den psykiske helsa vår.

Forskning tyder på at jenter i større grad enn gutter er følelsesmessig motivert til å bruke sosiale medier. Det kan også se ut til at ungdom med psykiske utfordringer benytter sosiale og digitale medier som strategi for å samhandle med jevnaldrende uten at plagene de har, er synlige for andre. Sosiale medier kan dermed også brukes som kamuflasje (Brattøy et al., 2019).

Noen personer har et konstant og nærmest sykelig behov for å bli sett og være i fokus for andres oppmerksomhet. Forskere deler personer med narsissistiske tilbøyeligheter inn i to grupper: de grandiose og de sårbare (Jakobsen, 2016). Noen har karakterisert den tidligere amerikanske presidenten Donald Trump som en grandios narsissist som konstant snakker om egen fortreffelighet. For de sårbare kan sosiale medier oppleves som en trygg scene å opptre på, der de selv har regi, og der de slipper å bli konfrontert med andre ansikt til ansikt.

Begrepet "den nye åpenheten" blir brukt om en trend der kjente og ukjente personer offentlig blottlegger sine psykiske problemer. Det kan dreie seg om spiseforstyrrelser, angst, depresjon, rusproblemer eller selvmordsforsøk.

Professor i kultur- og samfunnspsykologi Ole Jacob Madsen peker i kronikken "Den betingede åpenheten om psykiske lidelser" på noen medierelaterte årsaker til denne nye åpenheten (Madsen, 2018).

Fiktive helter i filmer og tv-serier er ikke lenger bare sterke og flinke. De sliter også med angst, rus og personlighetsforstyrrelser. Slike framstillinger er med på å allmenngjøre psykiske lidelser.

Politikere, idrettsutøvere, artister, finansfolk og andre kjendiser som "står fram" med problemene sine, er godt stoff i etablerte medier som tv, nettaviser og ukeblad. Vi lar oss fascinere av det å komme så tett innpå kjente personer. Samtidig blir deres åpenhet og måte å takle problemer på et forbilde for oss.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Janne Møller-Hansen

Avmystifisering og synliggjøring av psykiske lidelser

Tv-programmer der vi møter mennesker som sliter med psykiske problemer, har mange seere og får ofte positiv omtale. Programmene har mye til felles med kjente realityserier, men oppleves som mer ekte og mindre regissert. Det er lett å identifisere seg med og få empati for deltakere som viser fram sine innerste følelser for åpent kamera.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Cornelius Poppe

Psykolog Peder Kjøs, som står bak tv-serien Jeg mot meg, tror det kan være positivt for noen å eksponere seg på tv eller i sosiale medier, men at dette ikke passer for alle. Deltakerne må være klar over at de kan komme til å bli forbundet med de sårbare sidene de viser fram, lenge etter at tv-kameraene er slått av. En positiv effekt av eksponering på tv er imidlertid at det kan være med på å avmystifisere terapeutisk behandling (Kjøs, 2018).

Mange av oss tørster etter å få den samme oppmerksomheten og positive responsen som andre som har våget å "stå fram" i mediene. I sosiale medier kan vi selv ta regi på hvor åpne vi vil være om de problemene vi har. Mange velger å blottlegge det de sliter med. Noen forteller at dette har endret livet deres til det bedre, og at de har blitt tatt inn i et fellesskap av mennesker som forstår dem og vil dem vel. Livet har tatt en ny retning, og kanskje kan det også ha vært redningen for enkelte.

Men hva med dem som får mange "likes" den dagen de offentliggjør sin innerste smerte, men etterpå blir overlatt helt til seg selv, eller opplever at andre trekker seg bort? Selv om andre oppfordrer oss til å "stå fram", er det ikke alltid at verden rundt oss er beredt til å ta imot oss. Som Camilla Helen Heiervang skrev i artikkelen "Den nye åpenheten om psykisk helse er uheldig":

Når hjertet brister, og man kaster seg ut på offentlighetens bølgehav, er det ingen som tar imot (Heiervang, 2017).

Derfor er det viktig å tenke nøye gjennom både positive og negative konsekvenser av å "stå fram" i mediene. Er du sterk nok til å ta imot det som kommer? Og har du tenkt på hvilket inntrykk du ønsker at en framtidig arbeidsgiver som søker opp navnet ditt på Google, skal sitte igjen med når du søker på din første jobb?

I "Blottlegg meg" utforsker programleder Emma Clare Gabrielsen den nye åpenheten rundt psykisk helse og leter etter sin egen grense for hvor mye hun selv vil dele offentlig.

Se programmet, og tenk samtidig gjennom hvor din grense går.