Fornorskingspolitikk og samisk språk
Den stille kampen: Skam og stolthet
Den første episoden av dokumentaren Den stille kampen tar for seg hvordan samene ble fornorsket på 1800- og 1900-tallet. Vi møter Susann som plutselig oppdaget at hun var same. Se dokumentaren og noter ned svar på disse spørsmålene underveis:
- Hvorfor ble Susann flau og skamfull da hun oppdaget at hun var samisk?
- Hvorfor gikk så mange samiske barn på internatskole?
- Hvordan foregikk undervisninga der?
- Hvorfor mener Per Fugelli at nordmennene har påført samene store helseproblemer?
- Hvilke motiver peker dokumentaren på at Norge hadde for fornorskingspolitikken?
- Hvilken rolle hadde begrepet "rase" i behandlingen av samer?
- Hvordan mener Susann at samer blir framstilt i media i dag?
Alle de samiske språka står i dag på UNESCOs liste over truede språk i verden. Den harde fornorskingspolitikken, som norske myndigheter førte overfor samene fra midten av 1800-tallet og fram til andre verdenskrig, må ta mye av skylda for dagens språksituasjon.
Skoleverket spilte ei viktig rolle i fornorskingspolitikken. I 1878 vedtok Stortinget at lærerne skulle bruke barnas eget talemål mest mulig i undervisninga. Tanken bak dette vedtaket var å gjøre veien til kunnskap lettere for barna. Men denne omtanken gjaldt bare for norskspråklige barn – undervisninga av samiske og kvenske barn skulle foregå på norsk. Den samiske kulturen ble sett på som laverestående. Barna skulle bli norske.
Internatskoler
I første del av perioden 1905 til 1940 ble det bygd 50 store internatskoler i Finnmark. En tredjedel av alle elevene i fylket måtte bo på internat, og det gjerne helt fra sjuårsalderen. De samiske og kvenske elevene som bodde der, fikk ikke lov å bruke morsmålet sitt i det hele tatt, og all undervisning foregikk på norsk. Med et slikt utgangspunkt er det nok ikke rart at mange av barna lærte lite, og at en del av dem også fikk psykiske problemer. En annen konsekvens av skolepolitikken var at mange samiske foreldre etter hvert slutta å snakke samisk med barna sine, de prøvde å skjule sin samiske bakgrunn fordi den ble oppfatta som noe negativt.
Etter andre verdenskrig begynte synet på språklige og etniske minoriteter å endre seg både i Norge og i verden for øvrig, men endringsprosessen tok tid. Først i 1959 åpna statlige myndigheter igjen for at samisk kunne brukes i undervisninga, og ikke før i 1985 kom det et tillegg i grunnskoleloven som sikra barn i samiske distrikter retten til undervisning i eller på samisk på barnetrinnet. Barna kunne nå også velge samisk som fag på ungdomstrinnet.
I 1987 vedtok Stortinget sameloven, og i 1990 ratifiserte Norge, som første land i verden, ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter. Samene er anerkjent som urfolk i Norge, men foreløpig ikke i Sverige, Finland og Russland.
Hva er Sameloven?
- Sameloven skal sikre at samene i Norge får mulighet til å utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.
- Sameloven sier at samisk og norsk er likeverdige språk, og at de er likestilte i forvaltningsområdet (områder der samisk og norsk er likestilt) for samisk språk. Dette forvaltningsområdet omfatter i dag kommunene Kautokeino, Karasjok, Tana, Nesseby og Porsanger i Finnmark, Kåfjord og Lavangen i Troms, Tysfjord og Hattfjelldal i Nordland og Snåsa, Røyrvik og Røros i Trøndelag. De fire nordligste fylkeskommunene er også omfatta av forvaltningsområdet.
- I praksis betyr denne likestillinga av samisk og norsk språk for eksempel at en har rett til opplæring i samisk.
- Barnehagetilbudet til samiske barn skal bygge på samisk språk og kultur, og den samiske læreplanen – den gjeldende læreplanen.
- Samisk skal brukes i skolen.
- I møte med det offentlige har en rett til svar på samisk, og offentlige kunngjøringer, regler og skjemaer skal finnes både på samisk og på norsk.
Formålet med disse og en rekke andre tiltak er å styrke det samiske språket i forvaltningsområdet