Podkast: Forbruk

F: Forteller

FSN: Fredrik Sjaastad Næss, programleder

IGK: Ingun Grimstad Klepp

F: Chile, 2024. Vi er på en landevei som går gjennom en av verdens tørreste ørkener, Atacama. Atacama-ørkenen ligger høyt oppe på en slette ved Andesfjellene. Landskapet her er øde, men langs landeveien kjører det en lastebil. Sjåføren heter Pedro. Han er 45 år, og hjemme har han både kone og barn, men nå er Pedro på jobb, og han skal kjøre dypt inn i ørkenen. Etter noen timers kjøring åpner det seg en dal foran ham, og det er ikke bare synet av naturen som er slående. For i dalen har det blitt dumpet tonnevis av klær. Ørkenlandskapet er fullt av digre hauger med jeans, skjorter, gensere, jakker og luer. Noen av kleshaugene er flere meter høye, men Pedro lar seg ikke overraske av det han ser. For det er ikke første gang han er her. Han kjører ned til en av haugene og rygger lastebilen inntil. Så trykker han på en knapp slik at lasteplanet på bilen hans hever seg på skrå oppover. Pedro åpner luka til lasteplanet, og hundrevis av klesplagg faller ned. De lander oppå haugen som Pedro har parkert foran. Når han har tømt ut hele lasten, senker han lasteplanet igjen. Han lukker luka, og deretter kjører han tilbake.

FSN: Klesbransjen er en av verdens største miljøforurensere. Et av stedene der dette er mest synlig, er Atacama-ørkenen. Her har det blitt dumpet hele 40 000 tonn brukte klær. Dette tilsvarer cirka fire ganger vekten av Eiffeltårnet i Paris. Klærne som dumpes, kommer fra både Asia, USA og Europa, men hvorfor er det sånn at tonnevis med klær blir sendt til Chile for å kastes? Reisen starter med selve klesproduksjonen. Det brukes enorme mengder plast, kjemikalier og vann for å produsere klærne, men mange plagg brukes bare noen få ganger. Andre brukes ikke i det hele tatt før folk kvitter seg med dem. Og når vi gir bort en pose med brukte klær i Norge, er det bare én til to prosent av klærne som selges på det norske bruktmarkedet. Hele 97 prosent av klærne som vi gir bort, til for eksempel UFF eller Fretex, blir sendt til utlandet. Det første stedet som klærne sendes til, er Øst-Europa. Her blir de sortert, de beste klesplaggene blir solgt, og resten sendes videre. Klærne som ikke selges i Øst-Europa, havner i land i Asia, Midtøsten og Afrika. Noen ganger sorteres klærne på nytt i Asia. Ødelagte tekstiler blir sendt til India og Pakistan for resirkulering. Men klærne som ikke blir solgt eller brukt til gjenvinning, sendes nok en gang videre til andre land. Et av disse landene er Chile. De brukte klærne kommer til Chile via havnebyen Iquique. Her blir klærne sortert på nytt. De deles inn i første-, andre- og tredjeklasses kvalitet. Klærne med lavest kvalitet anses som søppel, men disse klærne er ofte laget av så mye plast og miljøgifter at lokale avfallsselskaper ikke vil ha dem. Derfor ender plaggene opp på ulovlige klesfyllinger i ørkenen. For naturen i Atacama er klesdumpingen katastrofal. Miljøgiftene i disse klesplaggene forurenser jorda, og over tid blir klærne til mikroplast. Plasten kan bli tatt av vinden slik at den ender opp i havet. Deretter blir den spist av fisk, som igjen spises av mennesker, og vi får mikroplasten i kroppen. Så hva kan vi gjøre med alt dette? Og hvordan kan vi forbruke på en mer bærekraftig måte her i Norge sånn at klærne våre ikke ender opp på fyllingene i Atacama-ørkenen? Med oss for å diskutere disse spørsmålene har vi Ingun Grimstad Klepp, professor i klær og bærekraft ved Forbruksforskningsinstituttet og OsloMet. Hei, Ingun!

IGK: Hei!

FSN: Takk for at du er her!

IGK: Tusen takk for invitasjonen!

FSN: Ingun, i dag skal vi snakke om forbruk, og da hovedsakelig litt sånn klesindustri og forbruk av klær. Og jeg må jo bare legge hodet på blokka og si: Jeg elsker å kjøpe meg nye ting. Betyr det at jeg er en skurk?

IGK: Nei, du er vel ikke akkurat en skurk. Men vi har en utfordring på miljøsiden, og det er at ting koster mye å produsere. Det er en miljøbelastning i å lage ting, og ikke minst klær. Det er helt fint å være glad for nye ting, men hvis vi produserer og kjøper mer enn det vi får brukt opp, så er det en unødvendig miljøbelastning. Det er en miljøbelastning som vi ikke får noen glede av, kan du si.

FSN: Ja, ikke sant? Så mine barn og barnebarn og oldebarn, de betaler prisen for det, da?

IGK: Ja, fordi hovedutfordringen vi har når det gjelder klær, og mange andre ting også, men særlig på klær, det er at det produseres mange flere klær enn det vi menneskene på jorden kan klare å bruke opp.

FSN: Ja, for i arbeidet med dette her har jeg bitt meg merke i et begrep: fast fashion. Hva er egentlig det?

IGK: Det er en forretningsmodell. Det er en måte å innrette produksjonen på, hvor man legger vekt på store volumer og raske endringer, framfor å legge vekt på andre ting som et selskap kan legge vekt på når man produserer noe. Så fast fashion er altså en forretningsmodell der det ikke nødvendigvis er så enkelt å peke på hva som kjennetegner klærne i forhold til noen andre klær, men de er ofte kort tid på markedet før de blir erstattet av andre nye modeller. De har ofte rask produksjon og produseres ofte i store mengder. Så er det kanskje det som er aller mest … skal vi si typisk, det er lave priser.

FSN: Ja, så en klassisk tur på, la oss si, for ikke å kaste noen under bussen her, men jeg gjør det likevel, Hennes & Mauritz, det er en klassisk fast fashion-bedrift da?

IGK: Ja, det stemmer. Men du kan også si at det aller meste som blir produsert, blir produsert på samme måte.

FSN: Det gjør det, ja.

IGK: Ja, det er ikke sånn at hvis du går inn i en sportsbutikk, er det helt annerledes der. Så ja, det er slik at i Norge brukes ofte Hennes & Mauritz som eksempel på fast fashion. Men det er ikke sånn at de er fast fashion, og at alle de andre ikke er det. Fast fashion dominerer produksjonen av klær i dag.

FSN: Ja, de produserer mye, og så går det veldig fort fra idé til plaggene er i butikk, og så går det tydeligvis an å gjøre det enda raskere, og da er det ultra fast fashion.

IGK: Ja.

FSN: Men hvordan funker det?

IGK: Vi har blitt vant til det som vi kaller fast fashion, og det som har skjedd de siste årene, er at produksjonen ikke lenger styres fra store vestlige land, som Bestseller i Danmark og Hennes & Mauritz i Sverige, men den styres direkte fra produksjonslandene. De er da nettbaserte, først og fremst, og de har enda raskere linjer mellom markedsføring og salg og produksjon. Det er det nye, de er enda billigere og enda raskere. Det er også en stor forskjell at pengene ikke styres inn til vestlige handelshus, sånn som vi har snakket om tidligere med Bestseller og Hennes & Mauritz, for eksempel, men til selskaper som finnes i produksjonsland som Kina.

FSN: Men all denne klesproduksjonen ... Du har fast fashion, ultra fast fashion … Gir ikke det et enormt utslipp av CO₂ og alt dette her? Alt fra produksjon til … nå sender vi det til Horten?

IGK: Ja, det gjør det. Klær er miljømessig dyrt å produsere, og den overproduksjonen vi har i dag, gjør at vi belaster miljøet helt unødvendig. Det viktigste for å få ned miljøbelastningene er å få ned produksjonen av nye klær.

FSN: Så er det et begrep jeg har lest som jeg gjerne vil at du skal forklare for meg, og det er dette begrepet livsløpsanalyse.

IGK: Ja, livsløpsanalyse, eller life cycle assessment, som det heter på engelsk. Det brukes kanskje vel så mye som det norske ordet, og så forkortes det til LCA, og mange snakker bare om LCA. Dette her er en måte å beregne hvor mye noe belaster miljøet, og det gjøres for alle produkter og tjenester. Det er en måte å sette opp et regnestykke på, så når noen for eksempel sier at det er mindre miljøbelastende å kjøre tog enn å kjøre bil, så er det noen som har måttet regne det ut. Og da brukes livssyklusanalyser. Denne livssyklusen betyr at man både tar med produksjonen av produktet, altså det å lage bilen eller toget, i eksempelet med bil og tog, og at man tar med bruken av produktet, altså bensin eller elektrisiteten som går med til å drive framover. Så skal man også ta med når dette blir avfall, altså hvordan det belaster miljøet som avfall. Så livssyklusen er da hele livet til produktet. Analysen er at man analyserer miljøbelastninger, ikke bare klima eller ikke bare vannforbruk eller giftbruk, for den saks skyld, men at man vekter de ulike belastningene opp imot hverandre.

FSN: Ok.

IGK: Ja, og dette er ikke eksakt vitenskap. Dette er systemer laget av mennesker for å prøve å få orden på disse regnestykkene, men de er fulle av hull og mangler, og det er veldig vanskelig å gjøre det i praksis, og for klær er livssyklusanalysene veldig dårlige. Det er det mange grunner til, men én av grunnene er at klær i dag lages – som alle tekstiler – mye av plast. Plast er den største fiberen i klær.

FSN: Er det det?

IGK: Ja, det er mer produksjon av polyester alene enn av naturfibre.

FSN: Er det fordi det er billigst?

IK: Ja, det er fordi det er billigst. Men alle de problemene som plast skaper for oss, for eksempel i form av at vi nå har mikroplast i kroppene våre, og at dyr har problemer, og hele plastproblemet ... Ingen av de utfordringene, de miljøproblemene og helseproblemene som plast skaper, er trukket inn i livssyklusanalysene enda. Så det betyr at sånn som det er nå, kommer plasten veldig godt ut i livssyklusanalyser, men ikke nødvendigvis like godt ut i sånn som mange vil tenke om miljøbelastningene fra naturmaterialer.

FSN: Jeg grøsser jo av tanken på at klær jeg skal ha levert inn til Fretex eller UFF, eller hva det måtte være, bare blir dumpa. For jeg leverer det jo inn der i tro på at dette er det noen som får bruk for. Så hva kan jeg gjøre for å kanskje ikke trenge å levere til Fretex, bare ta vekk det, for vi må jo slutte å dumpe det i naturen. Hva bør jeg gjøre?

IGK: Jeg kan godt fortelle hva du skal gjøre, det skal jeg gjøre. Men først, før jeg forteller deg hva du skal gjøre, så vil jeg jo si at dette er et samfunnsproblem, og det er reglene som settes opp for markedsføring og handel, som må endres hvis vi skal løse disse problemene. Det er faktisk slik at hvert enkelt menneske … Det er litt begrenset hva vi kan gjøre. Det første jeg vil si, er at store problemer som dette ikke kan løses av hva du gjør. Dette er globale problemer som må løses gjennom regler for produksjon og handel med tekstiler, og det viktigste vi kan gjøre, er faktisk å velge politikere som velger å gjøre noe med problemene. Så det er ikke vi som enkeltmennesker som faktisk kan løse problemene, men når det er sagt, så er det selvsagt også noe vi kan gjøre. Det er ganske enkelt å ikke sløse.

FSN: Ja.

IGK: Det å slutte å sløse er veldig lurt, og det gjelder uansett om vi snakker om mat eller klær eller andre ting. Spis opp og bruk opp, og ikke anskaff mer enn det som kan slites ut av oss. Og når jeg sier det, så er det åpenbart at barn og ungdom er litt annerledes enn deg og meg.

FSN: Ok.

IGK: Det er fordi at barn og ungdom vokser, kroppene deres forandres, så de kan ikke bruke de samme klærne alltid. Det er det ene. Det andre er at de forandrer seg på andre måter også. De forandrer seg slik at å være 13, å være 14, for ikke å snakke om 16 og 17, er hele tida annerledes. På kort tid blir ungdom andre mennesker, de liker andre ting, de gjør andre ting, også videre. Så av alle gruppene vi har i samfunnet vårt, så er det barn og ungdom som egentlig har mest behov for nye klær. Så det er det ene, det å ikke anskaffe flere nye ting enn vi kan få brukt opp, og det andre er å stelle pent med det vi har. Det betyr jo å ikke ødelegge klær, ikke vaske dem mer enn nødvendig, reparere dem når de går i stykker ... Ja, stelle pent med dem, og det er det vi også kan kalle for vedlikehold. I det ligger det mange ting, sånn som å holde dem rene, holde dem pene og bruke dem til det de er egnet for. En god ting er å tenke igjennom når noe anskaffes, om dette virkelig er noe jeg ikke har fra før, og som jeg virkelig liker, og som jeg kommer til å like lenge. Er det dette jeg virkelig ønsker meg, eller er dette her bare noe som er billig? Altså vær litt kritisk til anskaffelsene.

FSN: Hvordan er egentlig forbruket i Norge sammenliknet med andre land? Hvordan går det?

IGK: Ja, hvordan går det? Ja, det går jo veldig dårlig.

FSN: Det gjør det, ja.

IK: Vi har et veldig høyt forbruk av klær i Norge, og det er jo delvis fordi vi er så rike. Norge er et rikt land, vi har høye lønninger sammenliknet med veldig mange andre land, og klærne er så billige fordi de produseres der det er billigst å produsere dem. For de lønningene som ikke alle i Norge har, men som mange i Norge har, kan det kjøpes veldig mye klær. Derfor ligger vi veldig høyt an når det gjelder innkjøp. I tillegg til å ha mye penger har vi også et veldig flott land med mange muligheter for aktiviteter. Vi har sommer og vinter som er ulike, og vi liker å være ute, og vi liker veldig mange ting. Så vi har jo også naturlig en større garderobe enn mennesker i land som har et jevnere klima, for eksempel.

FSN: Ja, selvfølgelig.

IGK: Men i hovedsak er det fordi vi er så rike. Og så er det sånn at markedet for brukte klær i Norge er veldig lite.

FSN: Det er det, ja.

IGK: Ja. Du sa innledningsvis at 2 prosent av det som ble samlet inn av brukte klær, blir solgt på nytt Norge, og resten blir eksportert. Det er et veldig lavt tall.

FSN: Ja, det er jo sjokkerende.

IGK: Ja, det er et sjokkerende lavt tall. Og det er mye høyere i en god del andre land som vi har tilsvarende tall for, også vestlige land. Men fordi vi kjøper så mange klær nye, trenger vi jo ikke de brukte klærne. Så det vi trenger å gjøre noe med, er hvor mye som kjøpes nytt, ikke nødvendigvis hvor mye som kjøpes brukt.

FSN: Ja. Kjære Ingun, tusen takk for at du kom. Jeg har lært veldig mye, og som jeg nevnte for deg i sted, jeg kunne hørt på deg i timevis, for dette var interessant.

IGK: Tusen takk skal du ha!

F: Familien til lastebilsjåføren Pedro bor i en av byene i nærheten av Atacama-ørkenen. Han liker ikke jobben sin. Men han kjører regelmessig inn og ut av ørkenen for å forsørge kona og barna sine. Derfor gjør han seg klar til å dra på jobb igjen. Og snart er han på vei, med en ny last med klær som skal dumpes.