Er det faktisk helt sant?
Mediekommentar av Sven Egil Omdal
Det kommer an på hvem du spør: det norske Kartverket, CIA eller Wikipedia. Og det kommer an på om du regner med absolutt alle øyer eller bare de fleste. Som alle quiz-deltakere vet, er det ikke alltid like enkelt å bli enige om hva som faktisk er riktig. Det samme gjelder for Faktisk.no, og det er et faktum norsk presse ikke bør ta for lett på.
Faktisk.no ble opprettet etter at 2016 ga oss både Donald Trump som amerikansk president og et Storbritannia på vei ut av EU, begge deler etter at sannheten hadde fått seg noen kilevinker. Når det meste blir kalt for «fake news» er det godt å ha noen som sorterer rett og feil.
Faktisk.no eies av VG, Dagbladet, NRK, TV2, Amedia og Polaris Media og har en redaksjon på størrelse med en mindre norsk lokalavis. Institusjonen er med i et internasjonalt nettverk av faktasjekkere og har et edelt formål: «Å drive en uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskifte i Norge.»
Redaksjonen tolker mandatet vidt, og faktasjekker alt fra innlegg i sosiale medier til dokumentarfilmer og reportasjer i redaktørstyrte medier. Resultatet publiseres med noe som gir seg ut for å være en fasit: «Faktisk helt feil», «Faktisk delvis feil», «Faktisk delvis sant» eller «Faktisk helt sant». Men så enkel er verden sjelden.
I Dag og Tid skrev Jon Hustad i juli at Faktisk.no tok feil både da de faktasjekket daværende finansminister Siv Jensen, da de faktasjekket en dokumentarfilm om – eller snarere mot – vindkraft, og da de kontaktet Oslo kommune for å sjekke noe Carl I. Hagen sa at han var blitt fortalt. Kommunen kunne uansett ikke vite hva som ble sagt i Hagens telefonsamtaler. Hustad ser en politisk tendens i sakene faktasjekkerne tar opp, og konkluderer med at «Faktisk.no driv med sterkt vinkla journalistikk og manglar kompetanse. Dei har vorte ei vanlig norsk avis.» Det er slik Jon Hustad ser norsk presse: Venstrevridd og inkompetent.
Han er imidlertid ikke alene om å se det problematiske i at mediene har utstyrt seg med noe som kan fortone seg som en slags journalistisk høyesterett, der andre redaksjoners faktasjekk blir ettergått.
I Aftenposten skrev medieviter Kjersti Thorbjørnsrud at det er problematisk at Faktisk.no ikke bare sjekker konkrete påstander i andre medier, men også driver egen gravejournalistikk på emner de selv velger. «(..)hvis Faktisk.no vinkler og spisser saker på linje med pressen for øvrig, der det de velger å grave i, gjenspeiler en overordnet verdivurdering, hva skal vi da med Faktisk.no?», spør hun.
Dette er, i noe mer avdempet språk, det samme spørsmålet som Jon Hustad stiller. Den venstrevridde tendensen han finner i faktasjekkene kan skyldes at også journalistene i Faktisk.no er preget av egne «overordnete verdivurderinger». På den annen side er det jo tenkbart at høyresiden snakker mest usant, og derfor avsløres oftere. Det burde noen sjekke.
Redaktør Kristoffer Egeberg i Faktisk.no svarer på kritikken fra Thorbjørnsrud med at faktasjekkjournalistikken kanskje er «litt misforstått» i Norge. Samtidig hevder han at også Faktisk.no må kunne «ta journalistiske valg».
Men dette er jo kjernen i kritikken fra både Hustad og Thorbjørnsrud. Slike «journalistiske valg» avgjør hvilke emner som blir belyst og hvilke kilder som blir foretrukket. Valgene kan aldri løsrives fra journalistenes og redaksjonens kompetanse, ressurser og verdier. Selv den mest uavhengige journalistikk er i siste instans avhengig av hva journalisten selv mener er viktig og riktig.
Faktisk.no oppgir i en artikkel om fiske at den norske kystlinjen er 102 936 kilometer lang, og lenker til Kartverket som kilde. Det ligger neppe noen venstrevridd agenda bak dette kildevalget, men CIAs «The World Factbook» har helt andre tall.
Bak så godt som alle kildevalg, selv når temaet er noe så uforanderlig som geografi, ligger det premisser og vurderinger som kan utfordres. Jon Hustad har faktisk et poeng når han hevder at Faktisk.no bare er en redaksjon som andre, og ikke bør behandles som forvaltere av den endelige sannhet.