Hopp til innhald
Litterære tekstar

Nyheter? Nei, takk!

Er oppskriften på et lykkelig liv virkelig så enkel at det bare er å slutte å følge med på nyhetene?

Mediekommentar av Sven Egil Omdal

«Det er så mye hele tida». Det plinger inn en hastemelding fra NRK om noe du absolutt ikke bryr deg om. Eirik Jensen har forklart seg i åpen rett. Eller i lukket. Whatever! VG-appen forstyrrer for å melde at et mikrofly er forsvunnet et sted du aldri har vært. Dagbladet trykker seg på med en bilbrann i Oslo. Eller var det knivstikking i en tysk by du ikke kan bokstavere?

«Det er så mye hele tida», sa førsteamanuensis Brita Ytre-Arne ved Universitetet i Oslo til Klassekampen i sommer. Hun forsøker å måle hvor interessert nordmenn er i nyheter, og møter stadig flere som spør om det i det hele tatt er noen vits å lese aviser, se på Dagsrevyen, høre Dagsnytt eller abonnere på alle nyhetsvarslingene. Hvem kan orke å følge med i alt som flyter forbi av bombeangrep, skogbranner, Trump, smeltende havis, Frp-statsråder som går av, handelskriger, Trump igjen, grevlingplagen i Oslo, naziplagen i Stockholm - og enda mer Trump?

Ytre-Arne ble intervjuet i en stor artikkel om unge mennesker som blir karakterisert som nyhetsvegrere. De har stengt av for nyhetstrykket. De abonnerer ikke på papiraviser, leser ikke nettaviser, blir ikke forstyrret av hastemeldinger og lukker øynene for nyhetslenkene i sosiale medier. Uvitende fe, altså.

Eller kanskje ikke?

Étt av intervjuobjektene kombinerer livet som surfeinstruktør med jobben som leder for en organisasjon som registrerer plastforurensingen i havet. En annen sitter i ungdomsrådet i Gamle Oslo, en tredje leder en digital plattform som kopler sammen folk som trenger hjelp i hverdagen med frivillige som har hjelp å tilby. De gjør virkelig en innsats for å skape et bedre samfunn, de trenger bare ikke nyhetene for å gjøre det.

Den store reportasjen om nyhetsvegrerne gikk ikke i papirdunken. Lenge etter at resten av nyhetsbildet fra begynnelsen av august hadde falmet og forsvunnet, ble den liggende på skrivebordet. Hva er det journalister og redaktører gjør feil når unge mennesker med engasjement og kunnskaper snur ryggen til mediene og sier at de klarer seg bedre uten?

Den mest åpenbare forklaringen er at det er så mye hele tida. Behovet for å holde det enorme digitale 24/7-maskineriet i gang, tvinger redaksjonene til å pøse på med saker som aldri ville nådd opp den gang plassen var begrenset og det bare var én deadline i døgnet. Utenlandske nettaviser saumfares på jakt etter et kjendisrykte som kan gi noen klikk en times tid, før et tog i Italia sporer av, eller Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité innkaller til ny høring. I tillegg sprer folk utenlandske artikler på Instagram, Twitter og Facebook. Det er ikke lenger nok å ha lest Østlandsposten, du bør helst ha fått med deg den glimrende artikkelen i The New Yorker om det uhyre spennende senatsvalget i Texas, eller svenske Epressens avsløring av hva lokale kandidater for Sverigedemokratene sa for seks eller åtte år siden.

Nyhetsbildet sløver folk, fordi det ikke lenger er redigert og begrenset. Det er blitt ekstremt mye vanskeligere å skille mellom det som er viktig og varig og det som er irrelevant og flyktig. Fellestrekket for de nyhetsløse intervjuobjektene var at de arbeider med løsninger. De er forbi stadiet der de bare sukker over alt som ikke er som det bør være.

Dessverre er det der mye av nyhetsjournalistikken sitter fast. Selv vi nyhetsnarkomane føler behov for færre og mindre brukerdoser og kjenner savnet etter noe som gir mer enn den kortvarige, falske følelsen av å være oppdatert. Reportasjen om nyhetsvegrerne var ikke et angrep på journalistikken, men en viktig oppfordring om å hindre at den drukner i et hav av informasjon.