Kostnader for helsetjenester

Utgifter i helsetjenestene

Det er viktig at du som helseservicearbeider forstår hvilke utgifter pasienter og kunder kan få når de oppsøker helsehjelp. Kostnadene varierer etter type behandling og om tjenesten er offentlig eller privat.

I Norge er helsetjenestene en del av velferdsstaten og finansieres gjennom tilskudd fra stat, fylke og kommune. Private helsetjenester koster ofte mer enn offentlige tjenester fordi de private behandlingsstedene ikke får den samme økonomiske støtten. Hvis et privat sykehus eller lege- eller tannlegesenter har avtale med det offentlige, gjelder de samme reglene for utgiftsdekning som for offentlige helsetjenester.

Driftskostnader

I tillegg til selve behandlinga er det også mange andre kostnader knyttet til drift av helsetjenestene. Dette kan være utgifter til lokaler, strøm, renhold, teknisk utstyr, sterilisering av instrumenter og innkjøp av medisinsk forbruksmateriell som hansker, munnbind, bandasjer og sprøyter. Slike kostnader påvirker også prisene, særlig i privat sektor, fordi alle utgiftene må dekkes inn gjennom betaling fra kunder og pasienter.

Folketrygden

Folketrygden er en trygdeordning i Norge som gir oss økonomisk støtte og hjelp dersom vi blir syke, gravide, uføre, arbeidsledige eller pensjonister. Alle som bor eller arbeider i Norge, har rett til ytelser fra folketrygden. Folketrygden finansieres gjennom trygdeavgift, en lovpålagt skatt som alle personer med inntekt må betale, sammen med arbeidsgiveravgift og tilskudd fra staten.

Folketrygden bidrar til at helsetjenester blir tilgjengelige for alle. Det betyr at vi ikke trenger å bekymre oss for kostnadene ved legebesøk eller sykehusinnleggelse, fordi vi kun betaler en egenandel for de fleste helsetjenester.

Helfo og refusjonsordningen

Refusjon betyr å få tilbake penger for noe du har betalt for. Helfo (Helseøkonomiforvaltningen) er en underetat av Helsedirektoratet. De har ansvar for å utbetale refusjoner for helsetjenester som er utført.

Legekontor, tannlegekontor og apotek må ha avtale med Helfo om direkte oppgjør for å kunne kreve refusjon for varer og tjenester. Virksomhetene sender inn spesifiserte oppgjørskrav digitalt gjennom et datasystem. Helfo kontrollerer kravene for å sikre korrekt utbetaling av folketrygdens midler. Dersom virksomheten ikke har en slik avtale, plikter den å informere pasienten om dette på forhånd. Pasienten må da selv dekke alle utgiftene til behandling.

Refusjonsordningen innebærer også at pasienter kan få dekket helseutgifter gjennom Helfo. I utgangspunktet er ikke forbruksmateriell dekket av det offentlige, men dersom personer har for eksempel kroniske sår eller fistler, kan de søke om å få dekket medisinsk forbruksmateriell, bandasjer og reseptfrie legemidler. Ved kroniske hudlidelser kan det gis refusjon av utgifter til kremer, salver og oljer. Pasienter kan få refusjon for utgifter til reiseutgifter til og fra behandling. Dette kan man også søke refusjon for i etterkant.

Helfo har også ansvar for egenandelsordningen og frikortordningen.

Egenandels- og frikortordningen

Egenandel er den delen av kostnaden for en helsetjeneste som pasienten eller kunden selv må betale, resten dekkes av det offentlige. Dette gjelder for eksempel legebesøk, fysioterapi, psykologtimer eller reseptbelagte medisiner. Pasienter betaler egenandeler opp til et fastsatt maksimumsbeløp i løpet av et år, det såkalte egenandelstaket. Egenandelstaket endrer seg fra år til år. Etter at pasienten har betalt dette beløpet, får de automatisk frikort og betaler ikke mer egenandeler det kalenderåret.

Leger, behandlere og andre tjenesteytere må sende inn opplysninger om godkjente egenandeler til Helfo minst annenhver uke. Disse egenandelene blir da registrert på personen det gjelder. Skulle det være slik at noen har betalt mer enn egenandelstaket, får de automatisk refundert (tilbakebetalt) det de har betalt for mye. Når en pasient eller kunde får frikort, registreres dette automatisk i journalsystemene på apotek og legekontor. Det er imidlertid viktig å være klar over at ikke alle behandlinger eller legemidler går på egenandel eller frikort.

Unntak fra egenandelsordningen

I tillegg til personer med frikort er det noen grupper av befolkningen som ikke betaler egenandel for helsetjenester:

• barn under 16 år

• innbyggere med godkjent yrkesskade

• personer med minstepensjon har fritak fra å betale egenandel på medisiner, næringsmidler og medisinsk forbruksmateriell

• barn under 18 år for tannhelsetjenester

Beregning av kostnader

Når du skal beregne kostnader, trenger du som helseservicearbeider kunnskap om hva pasienten eller kunden skal betale. Hvis en pasient har frikort, må du vite hva som dekkes og ikke dekkes av frikortet. Det er systemet som virksomheten bruker, som regner ut hva pasienten eller kunden skal betale. Under følger en liten oversikt over hva du trenger kunnskap om for å beregne kostnader i de ulike yrkene.

Apotektekniker

• blåreseptordningen og egenandel

• prisforskjeller på ulike legemidler med samme virkestoff. Apoteket plikter å tilby kunden den rimeligste medisinen, og dersom kunden ikke ønsker å bytte, må kunden selv betale mellomlegget. Lege eller behandler kan reservere mot bytte hvis det foreligger en medisinsk begrunnelse.

• forskjellige priser på samme type produkt i selvvalget

Helsesekretær

• priser på ulike timekonsultasjoner og egenandeler

• priser på ulike typer materiell som bandasje, injeksjoner og medisinsk utstyr til for eksempel spirometri og EKG

• hvem som ikke skal betale egenandel

• hva som dekkes av frikort

• priser på kontorrekvisita og forbruksmateriell som er nødvendig for å drifte en helseinstitusjon

Portør

Som portør må du ha kunnskap om pasientreiser for å kunne informere pasienter om kostnader ved for eksempel transport til og fra behandlinger.

Tannhelsesekretær

• kostnader for ulike konsultasjoner (og hva som inngår i kostnadene)

• hvem som ikke skal betale for tannbehandling

• hva som dekkes av frikort, helt eller delvis

• priser på kontorrekvisita og forbruksmateriell som er nødvendig for å drifte en helseinstitusjon

Betaling

Når en pasient skal betale, administreres betalinga gjennom virksomhetens datasystem. I datasystemene er det egne koder eller takster for diagnoser, prosedyrer og undersøkelser som er utført.

Det kommer stadig nye betalingsløsninger på markedet. På legekontorer og sykehus er betalingsterminaler ved disken og kontantbetaling i stor grad erstattet av selvservicesystemer som betalingsautomater og kontaktløs betaling på mobil, som Vipps og lenker til betaling gjennom sms. Mange steder tilbyr også faktura. På apotekene betaler kundene kontant eller med kort.

Oppgjør

Virksomheter som tar imot betaling for salg av varer eller helsetjenester, må også ha kasseoppgjør. Kasseoppgjør er en daglig gjennomgang av registrerte salg og betalinger. Har en virksomhet en betalingsautomat, er også kasseoppgjør en del av tjenesten virksomheten har kjøpt. På apotek telles kontantbeløpet opp og kortterminaler avstemmes utenom åpningstida. Kassene skal ha en viss sum i kontanter ved åpningstid hver dag, resten blir samlet opp som bankinnskudd.