Samfunn i endring
Samfunnet rundt århundreskiftet var i stor endring, med økende grad av industrialisering og urbanisering. Jern- og metallindustrien utvikles, hermetikkindustrien på Sør-Vestlandet blomstrer og treforedlingsindustrien med Borregaard i spissen vokser opp i nærheten av elvene på Østlandet. Bruk av elektrisitet som energikilde for å drive maskinene utnyttet vannkraften langt bedre enn tidligere, og skapte en mer forutsigbar produksjon og industriell utvikling.
Tungindustri
Etableringen av Norsk Hydro (1905) på Rjukan er kroneksempelet på kapital- og energikrevende industrietablering. Ved hjelp av elektrisitet, klarte Kristian Birkeland (1867-1917) og Sam Eyde (1866-1940) å finne en metode som kunne binde nitrogen i lufta og omdanne det til salpetersyre og kunstgjødsel. Produksjon av kunstgjødsel krevde avansert kompetanse innenfor kjemi og teknologi, samt store innvesteringer og rikelig tilgang på energi. Det store behovet for energi var den viktigste grunnen til at kunstgjødselproduksjon ble lagt til Rjukanfossen ved Vemork.
Klassesamfunnet
Med økende industrialisering ble den norske arbeiderbevegelsen etablert i andre halvdel av 1800-tallet. I 1890-årene ser vi konturene av et kapitalistisk klassesamfunn i Norge. Samfunnet preges etter hvert av tydelige klasseskiller, mellom bedriftseiere, en ny middelklasse og den framvoksende industriarbeiderklassen. Typograf- og fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 viste tydelig klassemotsetningene i det norske samfunnet.
Fagorganisering
De første fagforeningene ble dannet av håndverksarbeidere som følte at arbeidsforholdene ble forverret. Nye maskiner og ny teknologi endret måten å arbeide på, og enkelte tradisjonelle yrkesgrupper ble erstattet med nye. De fleste lokale tariffavtaler som ble inngått før 1905, hadde bakgrunn i trusler fra arbeidsgiverne om å senke arbeidernes lønn og rettigheter. Etter hvert kom de nye industriarbeiderne med offensive krav. Alt dette bidro til å øke forståelsen av at fagorganisering og felles opptreden var nødvendig, også på landsbasis. Dette skapte også en større klassebevissthet innenfor arbeiderbevegelsen som etter dannelsen av Landsorganisasjonen (LO) i 1899 kunne fronte arbeiderbevegelsens krav om samfunnsendringer på nasjonalt nivå.
LO dannes
Ved etableringen av LO i 1899 hadde LO 1600 medlemmer. Motparten deres på arbeidsgiversiden, NAF (i dag NHO) ble dannet året etter. Fra 1905 til 1914 økte Landorganisasjonen medlemstallet til det firdobbelte. Fagbevegelsens mål var å øke lønningene og bedre arbeidsforholdene, og å stå samlet i kampen for en mer rettferdig fordeling i samfunnet. Den første landsomfattende tariffavtalen (lønnsavtalen) ble inngått i 1907, hvor jern- og metallarbeiderne forhandlet som kollektiv gruppe. Streikevåpenet ble også tatt i bruk. En landsomfattende konflikt i papirindustrien foregikk samme året.
Den alvorligste av alle konfliktene før 1914 inntraff 1911. En gruvearbeiderstreik ble utvidet med arbeidsgivernes lockout for 32 000 mann. Da grep regjeringen for første gang avgjørende inn i en konflikt, fikk i gang megling og til slutt frivillig voldgift, som løste striden.
Arbeiderpartiet
Ved siden av etablering av ulike lokale fagforeninger og etter hvert LO, spilte også den politiske kampen, først og fremst kampen for allmenn stemmerett for kvinner og menn en viktig rolle i arbeiderbevegelsens krav om en mer rettferdig fordeling i samfunnet. Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal i 1887, der Christian Holtermann Knutsen (1845-1929) og Carl Jeppesen (1858 -1930) hadde viktige lederroller. Partiorganisasjonen ble gradvis bygd opp, men partiets oppslutning ved stortingsvalgene ble lenge svekket som følge av begrenset stemmerett og en valgordning som favoriserte partiene Venstre og Høyre.
Allmenn stemmerett
Da Venstre i 1898 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok Stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn som på valgdagen hadde fylt 25 år. Menn som gikk på fattigkassa, hadde fremdeles ikke lov til å stemme. Grunnlovsendringen førte til at 19 prosent av befolkningen hadde stemmerett ved valget i 1900.
Etter innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898 kunne partiet kjempe mer aktivt i rikspolitikken. Ved stortingsvalget i 1903 fikk partiet sine første representanter på Stortinget (4). Etter unionsoppløsningen fikk Norge en ny valgordning (flertallsvalg i enmannskretser). I 1912 fikk partiet 27 % av stemmene ved stortingsvalget, men kun 23 representanter som følge av valgordningen. Dette bidro til økt radikalisering innenfor arbeiderbevegelsen. Fra Arbeiderpartiets landsmøte i 1911 ble det tydelig at det fantes en revolusjonær opposisjon som skulle spille en langt større rolle i partiet etter 1.verdenskrig.
Kamp for bedre arbeidsvilkår
LOs leder i perioden 1906-1925, Ole O. Lian, avsluttet talen ved den 8. skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm i 1912 med følgende ord:
«Som man vil forstaa av det tidligere anførte, mener jeg at fagorganisationen har betydning ikke bare for den daglige kamp for at vinde bedre arbeidsvilkaar og høine arbeiderklassens materielle liv. Den forbereder det nye samfund. Direkte ved at den skyver produktionen over i mere regulerte og tilsidst i samfundsmæssige former, og indirekte ved at arbeiderklassen gennem fagorganisationen oplæres til gode arbeidere, bygningsmænd og administratorer i det nye samfund. Vi indpoder solidaritetens og fælleprincippernes aand i arbeiderklassen. Og det er dette som er en hovedbetingelse for at det socialistiske samfund skal kunne gjennemføres».
Innenfor Arbeiderbevegelsen kjempet en hel generasjon fram 8-timersdagen da den endelig ble lovfestet i 1919. Bakgrunnen for kravet om 8 timers normalarbeidsdag var den urimelig lange arbeidstida, som kunne være både 10, 12 og helt opp i 14 timer for noen.
Kilde
Einar A. Terjesen (1999): "Respekt og selvrespekt. Perspektiver på fagbevegelsens historie", Arbeiderhistorie 1999
Arbeiderhistorie 12, 1977: Ole Lians tale på den skandinaviske arbeiderkongressen i Stockholm i 1912. Hentet fra https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1977_12.pdf