Det overordentlige storting
Høsten 1814 ble det første stortinget avholdt. Dette første stortinget ble også kalt «den andre grunnlovsgivende forsamling» eller «det første overordentlige storting». Det ble kalt «overordentlig» (som betyr 'ekstra', 'uvanlig') fordi det møttes på et annet tidspunkt enn det Grunnloven forutsatte. Det var avtroppende konge, Christian Frederik, som skrev ut valget til dette overordentlige stortinget.
Som ved riksforsamlingen på Eidsvoll var det også denne gangen kort tidsfrist, og Nord-Norge ble ikke representert denne gangen heller. Reiseveien ble for lang. Dermed møtte 79 representanter i Katedralskolens auditorium som denne høsten fungerte som stortingssal.
Revisjon av Grunnloven og forhandlinger med svenskene
Representantene var samlet fra 7. oktober. De møttes for å revidere Grunnloven av 17. mai slik at den kunne fungere i en union med Sverige, og for å velge Karl Johan til ny konge. Bakteppet var sommerens korte selvstendighetskrig med svenskene og Mossekonvensjonen av 14. august 1814. Mossekonvensjonen avsluttet krigen og innebar at Karl Johan godtok Eidsvollgrunnloven med de endringer som var nødvendige for å gå i union med Sverige. Christian Frederik forpliktet seg der til å abdisere.
9. oktober holdt Christian Frederik en tale for 25 av stortingsrepresentantene på Bygdøy kongsgård. Der frasa han seg tronen ved Mossekonvensjonen. Han forlater Norge 10. oktober, og Stortinget med den nyvalgte Wilhelm F.K. Christie i spissen starter arbeidet med å revidere Grunnloven og forhandle med svenskene.
Inn i union med Sverige
Den 19. oktober lyktes Christie i å få gjennom to vedtak. Det første gikk ut på at Norge som selvstendig rike skulle gå inn i union med Sverige, det andre at kongevalget skulle utsettes til endringene i Grunnloven var gjennomført. Den 20. oktober vedtok Stortinget mot fem stemmer å gå inn i unionen med Sverige.
Stortinget gikk gjennom alle Grunnlovens paragrafer før den reviderte Grunnloven ble godkjent av de svenske forhandlerne den 4. november 1814. Karl 13. ble valgt til Norges konge. Selv om Norge ikke lenger var selvstendig, ble det understreket at kongen var en konstitusjonell konge som var valgt av et fritt storting. I tillegg hadde nasjonalforsamlingen fått beholde makten over de væpnede styrkene i Norge, og de fikk gjennomslag for avskaffelse av en framtidig adel.