Mediekommentar av Sven Egil Omdal
Aviser pynter seg med så mange slags høystemte og lavstemte motto. Det er et stort spenn fra Washington Posts «Democracy dies in darkness» til VGs «Dagen blir ikke den samme uten».
Men i disse dager, hvor hvert host på bussen får folk til å trekke seg forskrekket unna og lure på om de har nok hermetikk hjemme til å klare noen ukers karantene, burde alle medier låne Coca Colas kjente påstand: «The real thing». Koronavirusets ferd over kloden er en utmerket anledning til å vise at det finnes noe som er ekte journalistikk, og enormt mye som ikke er det.
Nordmenn som vender hjem fra skiferie i de italienske alper eller forretningsreise til Kina, er ikke den eneste utfordringen for samfunnets sikkerhet for tiden. Ved EUs yttergrense mot Tyrkia presser tusenvis av mennesker mot piggtråden og politiets skjold og tåregass. Det ser ut til at vi samtidig må håndtere både en pandemi og en flyktningekrise. Begge deler vil sette den offentlige beredskapen på store prøver, men de vil også skille den pålitelige og nøkterne budbringeren fra produsenter av frykt og fordommer. Journalister og redaktører må velge hvilken kategori de vil tilhøre.
Fristelsen til å velge det siste er stor. Frykt og fordom er den enkleste vei til oppmerksomhet. Vi er biologisk betinget til å interessere oss mer for nyheter som truer oss enn for de som beroliger. Faretrekanten på forsiden trekker til seg flere lesere enn meldingen om at alt er under kontroll. Denne grunnleggende kunnskapen er en stor fristelse for journalister som hele tiden blir målt på hvor mye sakene deres engasjerer.
Utenfor de etablerte redaksjonene sitter det folk og produserer falske nyheter. Ikke før var den første kineser gått til sengs med feber i Wuhan, så dukket det opp meldinger om spredning til steder hvor smitte ikke var registrert, om dødsfall som ikke var reelle og om farer Verdens helseorganisasjon avviser.
Det samme skjedde så snart Tyrkias president, Recep Erdogan, bestemte seg for å legge press på Europa ved å slippe flyktninger og migranter helt fram til grenselinjene mot Hellas og Bulgaria. Falske videoer spredte seg lynraskt i sosiale medier. Noen hundre mennesker fortonte seg som et kontinent på vandring. Foreldre som desperat forsøkte å få tåregassen ut av øyne og nese på barna, så ut som de bevisst fikk ungene til å skrike.
Noen produserer slike falske nyheter for å få en følelse av makt i et ellers tomt og maktløst liv, andre gjør det for å skape angst, aggresjon og splittelse. Mot begge deler kan pålitelig journalistikk være en effektiv motgift. Forutsetningen er at journalistene konsekvent og kontinuerlig er like kritiske mot sin egen dekning som mot myndighetenes krisehåndtering.
Hva med språket? Hvilke ord skal vi bruke? Er det riktig å omtale store grupper av mennesker som er desperate nok til å risikere livet, som en flodbølge? Hvilke assosiasjoner vekker slike begrep? Hva skjer om vi beskrive flyktningekrisen som først og fremst en krise for flyktningen?
Hva med kildene? Virkningen blir annerledes om det er kommunens smittevernoverlege eller den mest engstelige i bygda som får størst plass. Effekten blir annerledes om vi sammenlikner koronavirusets virkninger med en vanlig influensa eller med Spanskesyken, som tok livet av 15 000 i Norge og mange titalls millioner totalt.
Journalistikk er i sin essens et valg av hvilke filtre enorme mengder tilgjengelig informasjon skal siles gjennom. Språket er et slikt filter, kildeutvalget et annet, den visuelle presentasjonen et tredje. Det siste og viktigste filteret, er etikken og refleksjonene over hvilken effekt hvert av de andre valgene får. Nøkternt språk og kompetente kilder gir kanskje lavere engasjement hos publikum. Men det er bare et problem for de som har som forretningsidé å profittere på frykt og fordommer.