Hopp til innhold

Litterære tekster

Blodspor

Bakir Ahmethodzic var 12 år da han i 1993 kom til Norge som flyktning fra krigen i Bosnia. Granatregnet som blir skildra i novella, var ett av de første bombeangrepa han opplevde under krigen. Da var han elleve år gammel og var ute og lekte med vennene sine fra nabolaget. Novella ble utgitt i 1999.
Bilde av føttene til en liten gutt som har dødd under et bombeangrep. Resten av kroppen er dekka av et teppe.
Åpne bilde i et nytt vindu

Blodspor

Plutselig begynner hans lille hjerte å slå veldig hardt og veldig raskt. Han blir redd. Han lar lekene være igjen og begynner å løpe. Han løper raskt, raskere enn han har løpt noen gang. Alle han ser, løper. Alle har like redde ansiktsuttrykk, og alle løper sin vei. Hans lille hjerne skjønner ingenting, men han løper så fort som hans små bein kan orke.

Hjertet slår like raskt og like hardt, det vil ikke roe seg ned. Han er fortsatt redd som aldri før, og han løper og løper og er helt alene. Han snubler og slår seg i kneet og begynner å blø. Han er redd for blod, og ellers ville han ha begynt å gråte, men ikke denne gangen. Nei, nå har han ikke tid til å gråte. Han kjenner ikke engang at det gjør vondt, selv om det ble et stygt sår. Han reiser seg opp og fortsetter å løpe. Blodet fra kneet hans drypper ned på bakken og danner bitte små bloddammer.

Mens han løper, snur han hodet og kaster et raskt blikk på disse små blodsporene, men det er ikke bare sine egne små bloddammer han ser. Han ser også andre, større bloddammer av andres blod. Og ved dammene ligger ofrene hjelpeløse og fortsetter å blø uten å røre på seg. Han løper i den korte gata som nå er blitt endeløst lang.

Han hører den igjen. Denne sterke lyden, den sterkeste han noen gang har hørt, men denne gangen blir han kasta ned på bakken. Plutselig hører han ingenting, ingenting unntatt stillheten. Denne stillheten er litt avslappende, men samtidig veldig irriterende, fordi den er det eneste han hører nå. Han ligger på bakken, løfter hodet litt og ser på den nye blod- dammen som danner seg av blodet som nå renner fra magen hans. Men det gjør ikke vondt, nei, det gjør ikke det. Hjertet begynner å roe seg ned. Det slår langsommere, og lang- sommere, og langsommere. Han begynner å føle seg trøtt selv om hjertet fortsetter å slå – langsommere, og langsommere, og langsommere – til det helt slutter å slå. Uten å røre på seg ligger han i den korte, men endeløse gata blant mange andre som også ligger der på samme måte som han.

Alle gatene i Sarajevo har blitt sånn: Noen rakk enden – og noen gjorde det ikke.

Relatert innhold

Spørsmål til novella "Blodspor" av Bakir Ahmethodzic.

Begrenset brukSkrevet av Bakir Ahmethodzic.
Sist faglig oppdatert 10.01.2019

Læringsressurser

Episk diktning