Hopp til innhold

Litterære tekster

Blå

Året er 2041. På grunn av klimaendringer har David måttet gi opp det livet han hadde i Frankrike. Sammen med dattera Lou er de på flukt gjennom et Sør-Europa rammet av tørke. Mens de venter på å reise nordover, har de fått plass i en flyktningleir. Men også her begynner situasjonen å bli kritisk.

LK20
Mann går mellom rader av telt i ørken. Foto.

Romanen Blå av Maja Lunde (2016) er en som blant annet tematiserer klimakrise. I romanen møter du to fortellere. Den ene er miljøaktivisten Signe og hennes kamp mot vannkraftutbygging og eksport av isbre. Den andre er David, en far som sammen med datteren flykter fra tørke og havner i en flyktningleir. Det er David og datteren Lou i denne flyktningleiren du møter i de to utdragene fra romanen:

Utdrag 1

s.238–239

Der skrivebordet hadde stått, var det en blank flate. En rein firkant på en grå overflate. Som når et bilde fjernes fra en vegg. I midten lå skjøteledningen som hadde vært kobla til pc’n, tom og unyttig.
“De har dratt”, sa Lou. “Finnerne har dratt.”
“Nei da”, sa jeg. “Kontoret har sikkert bare flytta til et annet sted i leiren.”
Lou sa ikke stort mens vi tråla brakker, telt og haller. Jeg prata desto mer.
“Se her, her er de sikkert, rundt dette hjørnet. Nei, men hva er dette. Og, han, han kan vi spørre. han veit sikkert noe. Vi går til inngangen, kanskje de har peiling der. Hovedkontoret, da, der må de i hvert fall vite noe. Nei, veit du hva, her veit jo ingen noen ting, men vi klarer det selv, vi, å finne ut av det, ikke sant? Vi klarer det selv. Vi skal finne mamma og August.”
Jeg snakka, ikke bare for å holde mitt eget mot oppe, ikke bare for å trøste henne, men for å skjule det jeg så.
Det var blitt enda verre. Fulle søppeldunker. Nedrevne nyvaska klær under et stativ. Skitna til av jord og støv. Møkkete gryter slengt i en grøft. Private eiendeler, en bag, to kopper, en bh, en bok, spredt på bakken mellom to brakker.
Foran matlageret stod to vakter. Begge uniformerte. Begge med hjelmer, kevlarvest og maskingevær. Jeg fortsatte å prate, som om de ikke var der. Men Lou klemte hånda mi, hardt, mens hun så en annen vei, verken på meg eller dem.
Men jeg tror ikke hun så det aller verste. For da jeg oppdaga det, da jeg oppdaga vanntankene, tok jeg henne fort med vekk.
De var plassert helt bakerst i leiren. Var blitt fylt på daglig. Jeg hadde aldri sett dem mindre enn tre fjerdedels fulle.
Men nå nådde ikke vannet lenger opp enn til midten.
Vi brukte opp vannet, og det kom ikke mer.
Jeg halte i Lou.
“Vent”, sa hun.
“Ja”, sa jeg.
Men fortsatt å trekke.
Vi burde dra, komme oss videre, vekk herfra.
Men jeg visste ikke hvor, for krigen tok innpå oss sørfra, og nordover var grensene stengt.
Vestover, det var eneste åpne retning, men der var havet, bare havet.
Vi kunne dra. Forsøke å komme oss på en båt.

Utdrag 2

s. 273–275

Vi kjente røyklukta lenge før vi så inngangen til leiren.
Den var så hard. Gjenkjennelig. Den skarpe lukta av brann. Den hadde vært der hele tida.
Røyklukta var noe massivt som hadde trengt seg inn og tatt plass i meg. svien i halsen, øynene, trykket i brystet.
Marguerite begynte å løpe. Jeg tok Lou i hånda og løp, jeg og.
Da vi kom fram, sprang folk i alle retninger, bar de få eiendelene sine vekk, eller løp mot brannen, i håp om å hjelpe.
Caleb pekte.
“Det er sanitærbrakkene”, sa han.
“Noen har satt fyr på sanitærbrakkene. Det er jævlene nordfra, jeg er sikker på at det er dem.”
“Er det damedusjen?” sa Lou
“Pappa, brenner damedusjen?”
Vi løp nærmere. Christian, Caleb og Martin først. Jeg med Lou i hånda rett bak. Marguerite bakerst. Og stansa først da vi kjente varmen fra flammen.
Fremdeles brant bare brakkene, det så beskjedent ut. Det så ut som noe man kunne kontrollere.
“Nei, trærne”, sa Christian.
Trærne, de skyggefulle trærne som hadde holdt leiren kjølig var en brannfelle. Greinene strakte seg mot brakkene. Fikk flammene tak, ville det ikke være noen vei tilbake. Da ville vi ikke ha noe annet valg enn å komme oss vekk. Rømme, slik vi hadde rømt fra Argelès.
Folk løp til og fra med halvtomme bøtter. Noen stod med slanger i hendene. Svake stråler inn i flammene som fordampet og forsvant.
“Vannet”, sa Marguerite lavt. “De bruker opp vannet.”
Hun hadde rett. Brannen drakk leirens siste vann.
Ilden tok tak i treverket, grov seg innover, oppover og forsvant i en hale av tjukk, svart røyk.
Martin, Christian og Caleb hadde også kasta seg inn i arbeidet. De bar en plastvanntank mellom seg, nederst skvulpet noen liter.
“Mer til slangene”, ropte Caleb.
Flere andre løp forbi oss, så tett at noen dultet i meg, en har skulder mot min, jeg mista nesten balansen.
Lou dro i ermet på skjorta mi.
“Pappa? Vi må hjelpe til! Vi må stanse den! Vi må stanse brannen!”
Men så oppdaga hun noe. “Francis.”
Hun tok noen skritt nærmere. “Han gjør det!”
Ilden lyste ham opp.
Han stod sterk og rett med en slange i hendene. Plutselig var han en mann, ikke lenger en gamling. Han gikk stadig framover, angrep flammene, i forreste rekke. Han ga ordre, og alle gjorde som han sa. Han brant, han òg.
Han ropte at alt rundt brakkene måtte fjernes, slik at ilden ikke skulle få mat.
Caleb og Christian begynte å få ned et telt, mens Martin var en av dem som sprøyta på vann.
Jeg gikk lenger fram, vekk fra Marguerite og Lou. Marguerite stod med en hånd på skulderen til Lou. Passa på henne.
Jeg må hjelpe til, tenkte jeg. Jeg må også gjøre noe. Men fant ingen oppgaver. Alle var allerede tatt. Det var ingenting jeg kunne gjøre.
Så svimmel. Lukta av røyken. Varmen fra flammene. Asken som snødde mot bakken. Lyden av brannen, et knakende knitrende bulder.
Jeg klarte bare å stå helt stille.
Men med ett var det noen som skreik og overdøva alt. “Ungen! Nei!”

Kilde

Lunde, Maja, Blå. (2017). Oslo: Aschehoug

Sist oppdatert 23.09.2019
Skrevet av Maja Lunde
Rettighetshaver: Aschehoug

Læringsressurser

Episk diktning