De fleste studier av hvordan folk har forholdt seg til tid, har vært begrenset til vestlige måter å oppfatte og beregne tid på. Forskjellige kulturer har imidlertid hatt forskjellige måter å oppfatte tid på. For eksempel var året tradisjonelt inndelt i åtte sesonger hos samene.
Tidligere høykulturer, som den kinesiske, hadde avanserte måter å beregne tid på. En viktig årsak til det var at de herskende var opptatt av å forstå årets gang så presist som mulig, ettersom uorden i naturen ble oppfattet som at det var noe galt med de herskendes styringsmåter. Astronomi (studiet av himmellegemers bevegelse) og astrologi (tyding av kommende hendelser, spådomskunst) gikk hånd i hånd.
Moderne og tradisjonelt
I dag er ikke kineseres forhold til tid særlig forskjellig fra vårt – på overflaten. Døgnet deres har like mange timer, de skriver det samme året, og de bruker den samme kalenderen. Men hvis vi ser nærmere etter, oppdager vi flere trekk som kommer fra tradisjonelle tidsrytmer. Aviser bruker den vestlige kalenderen for datering, men vi kan også ofte finne samme dag angitt etter den tradisjonelle kinesiske «bondekalenderen». Folk står gjerne opp tidligere og legger seg tidligere. De fleste er nesten programmert til å spise lunsj klokka tolv og middag i sekstida. (Det er ikke særlig lurt å strekke et møte med kinesere til over klokka tolv på dagen!) I tillegg har mange institusjoner – blant annet universiteter – fremdeles siesta, eller xiūxī 休息, fra halv ett til to. Med andre ord finner vi fremdeles trekk fra det tradisjonelle bondesamfunnet i mer urbane omgivelser.
Bondekalenderen
Hvis man oppholder seg i Kina over lengre tid, vil man også erfare at store deler av befolkningen fremdeles i høyeste grad følger den tradisjonelle bondekalenderen. Bondekalenderen følger solåret og er delt inn i tjuefire merkedager med fjorten dagers mellomrom. Disse markerer – som våre primstaver – årstidenes, solvervenes og jordbrukets gang. For eksempel inntrer Dà hán大寒 – «den store kulde» – den 21. januar, og Lì xià 立夏 – sommerdag – den 5. mai. De kinesiske merkedagene har ikke blitt invadert av religiøse markeringer i like stor grad som våre primstaver. Men en del ritualer, for eksempel det å minnes forfedrene, er knyttet til bestemte merkedager.
Festivalene
Forskjellige folkekulturelle høytider som Vårfestivalen, Gravfeiingsfestivalen, Lanternefestivalen, Dragebåtfestivalen og Midthøstfestivalen er spredt ut over året. Den viktigste av dem er Vårfestivalen, Chūn jié 春节, som markerer det kinesiske nyttåret etter månekalenderen. I dag markerer man også «vårt» nyttår, Yuán dàn 元旦. Det kan likevel på ingen måte måle seg med Vårfestivalen, som er den absolutt viktigste høytiden i Kina, men som ikke er noen religiøs høytid. Siden Vårfestivalen følger måneåret, er festivaltidspunktet bevegelig, på samme måte som påske i Vesten. Alt etter hvordan månefasene faller, vil det kinesiske nyttåret finne sted en eller annen gang mellom 21. januar og 20. februar.
Den kinesiske kalenderen er med andre ord en kombinert solårs- og måneårskalender. En gang i blant la man inn en «skuddmåned» i månekalenderen for at måneåret, som bare har 254 dager, skulle komme i takt med solåret.
Under Mao-tida ble de fleste tradisjonelle festivalene, unntatt Vårfestivalen, tonet ned av myndighetene. Nå har imidlertid de fleste av dem igjen fått status som høytider. I tillegg har man nasjonaldagen den 1. oktober, som markerer opprettelsen av folkerepublikken på samme dato i 1949. Feiringen av denne dagen har etter hvert blitt utvidet til en hel uke.
Uker og år
Den eldste overleverte tidsmarkeringen i Kina skriver seg fra ca. 1200 fvt. under Shang-dynastiet. Ti symbolske skrifttegn ble brukt til å markere en «uke». Den kinesiske uka besto med andre ord av ti dager. Men på 1000-tallet ble sjudagers uka også tatt i bruk, trolig introdusert av sentralasiatiske kjøpmenn.
De ti symbolske skrifttegnene ble kombinert med tolv andre symbolske skrifttegn, og når man kombinerte dem i rekkefølge, fikk man en syklus på seksti dager. Fra og med begynnelsen av vår tidsregning ble ikke dette bare brukt til å markere dager, men også til å markere år. Tradisjonelt har kineserne med andre ord markert lengre tidsrom i sykluser på seksti år. Dette systemet varte helt frem til begynnelsen av 1900-tallet.
Dyrekretsen
Den kinesiske dyrekretsen er også syklisk. Siden den består av tolv dyr, passer den inn i sekstiårssyklusen. Opphavet til dyrekretsen er usikker, men man finner den i forskjellige varianter over hele det østlige Asia. Dyrekretsen følger måneåret, så innledningen til Rottas år, Oksens år, Tigerens år, osv., inntrer samtidig med Vårfestivalen. Første gang dyrekretsen nevnes i historiske kilder er under Tang-dynastiet (618–907).
Som nevnt innledningsvis har ikke astronomi og astrologi skilt lag i Kina. Derfor spiller spådomskunst, nummerstudier og jærtegn større rolle i Kina i dag enn i vestlige samfunn. De antatte egenskapene til dyrekretsens forskjellige skapninger får ofte innflytelse på kineseres livsvalg, som ekteskap og graviditet.