Hva er neopaganisme?

Pagan (fra latin) betyr egentlig «landsbyboer», så betegnelsen gjaldt hedningene som bodde ute på landet (på heden, jf. engelsk heathen) og dyrket sine gamle guder i stedet for å gå i kirken. Denne fagartikkelen handler mest om neopaganisme i Norge. Først presenteres tre moderne former for hedendom, deretter pekes det på noen fellestrekk.

Dagens åsatroere forholder seg til de gamle gudene slik de er fremstilt i Edda. Det er imidlertid ikke så viktig hva en tror, det er viktigere hva en gjør. De som er med i et blotslag, møtes gjerne for å blote (ofre) fire ganger i året (jevndøgn og solverv) pluss ved enkelte andre anledninger, for eksempel fødsel eller ekteskapsinngåelse. Selve blotet åpner gjerne med å påkalle gudene, før en skåler og drikker (helst mjød) til deres ære. Selve offeret innebærer å legge noe med symbolverdi på bålet: mat, drikke eller noe annet. Etterpå er det fest, den mer uformelle delen av blotet.

De første norske blotslagene ble etablert på 1980-tallet, inspirert av hvordan åsatroen på Island hadde organisert seg ti år tidligere. Mange norske blotslag er organisert i Bifrost eller Forn Sed, som begge er registrerte trossamfunn. Andre foretrekker å ikke formalisere sin religionsutøvelse på denne måten.

«Heksereligionen» Wicca ble etablert i England på 1950-tallet, som en slags rekonstruksjon av førkristen keltisk religion, The Old Religion. En del forskere antok på denne tiden at heksene som ble brent under renessansen egentlig var hemmelige utøvere av førkristen religion. Selv om denne hypotesen ikke lenger er gyldig, reflekterer den de moderne heksenes selvforståelse.

Wicca feirer åtte solfester i henhold til den gamle keltiske kalenderen. To eksempler er samhain (jf. allehelgensdag/halloween) og mainatt (midt imellom vårjevndøgn og sommersolverv). I tillegg arrangeres samlinger gjerne ved nymåne eller fullmåne. Wicca-gruppene er løst organisert i nettverk, der den enkelte coven (heksesirkel) har stor autonomi. Derfor er sirklene også svært forskjellige.

Da Gerald Gardner konstruerte den første versjonen av wicca, kombinerte han ritualer og annet han fant i antropologisk litteratur med ritualer han hadde fått fra Aleister Crowley og O.T.O. Noen år senere ble mye av dette fjernet til fordel for et større fokus på natur og feminisme.

Moderne sjamanisme vokste fram i kjølvannet av antropologen Michael Harners bok Sjamanens vei (1980), der han både gjorde rede for sin forskning og veiledet de leserne som ville foreta en «trommereise». En trommereise gjennomføres i en halvbevisst tilstand, gjerne under påvirkning av hallusinogene stoffer fra naturen, i et fantasilandskap der en kan møte dyr som gir kraft og beskyttelse, men også utfordringer. Slike «reiser» inngår i mange naturreligioner, også i førkristen samisk religion (jf. noaider). Ailo Gaup hadde samisk bakgrunn og ble på grunn av sine bøker og omfattende kursvirksomhet den mest kjente neosjamanen i Norge.

Trommereiser kan gjøres på kurs eller inngå i mer omfattende sammenhenger, for eksempel som en del av et wicca-ritual. I 2012 ble også Sjamanistisk forbund stiftet som et registrert trossamfunn.

Et særtrekk ved neopaganismen er polyteisme eller «flerguderi». Det er plass til mange guder, men enda viktigere er det at det er plass til mange måter å tro på gudene på. Mange forholder seg til Gud og Gudinne som et kjønnet gudepar. De personifiserer årssyklusen og samler alle andre guder i seg. Noen skaper sitt eget panteon eller (tempel for) gudeverden, mens andre velger ett panteon. Noen har bare én Gud, og det kan være Odin, men det kan også være Gudinna, Moder Jord.

Noen ser på gudene som egne vesener eller skapninger, mens andre ser på dem som personifiseringer av naturelementer." Det er heller ikke uvanlig å forklare forholdet til gudene psykologisk, ofte i lys av den sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jungs teori om arketyper, det vil si ubevisste forestillinger eller symboler som mennesker har felles (det kollektivt underbevisste). Med mange guder blir det heller ingen grunn til misjon: «Vi har våre guder, dere har deres.»

Et annet særtrekk er at neopaganismen virker mer opptatt av livet her og nå enn av et evig liv i det hinsidige. I neopaganismen er naturen hellig og skal respekteres. Synet på naturen i neopagansime kan slå ut som en moderne form for animisme. Animisme er en tro på at det finnes åndelige krefter i naturen. Neopaganismen anerkjenner at mennesket er en kropp, og siden gudene møter mennesket i naturen, har de gjerne et positivt forhold til seksualitet, dans, rus og rytme.