Njuike sisdollui
Fágaartihkal

Nyreligiøsitet – møte mellom øst og vest

De store verdensreligionene springer ut fra to store tradisjoner: én østlig med utgangspunkt i Inda og én vestlig med utgangspunkt i Midtøsten. Fra 1800-tallet dukker det opp nye former for religiøsitet i Europa og USA som kan forstås som resultat av et møte mellom disse to tradisjonene.

Vestlig okkultisme (før 1875)

Begrepet «okkult» kan oversettes med mørkt eller skjult. I okkultismen forstås det slik at alt henger sammen, selv om sammenhengene er skjulte og ikke kan påvises empirisk. Et enkelt eksempel er astrologi, som forutsetter en sammenheng mellom mennesker og stjerner/planeter. Tall, farger, lyder, metaller, visse gjenstander, himmelretninger, engler, guddommer og så videre er slik forstått referansesystemer. En magiker er en som kan skape endringer på ett nivå ved å utføre visse handlinger og/eller si visse ord på et annet nivå.

Før 1875 var mange okkulte og esoteriske grupper i virksomhet rundt om i Europa. To eksempler er Rosenkors-ordenen, der medlemmene undersøkte skjulte sider ved kristen tradisjon, og Frimurer-ordenen, som mente å videreføre tradisjoner fra omvandrende murere i middelalderen, blant annet dramatiske innvielser og godt bevoktede yrkeshemmeligheter.

Franskmannen Eliphas Levy gav i 1860 ut Magiens historie, som sammen med andre innspill skapte fornyet interesse, både i populærkulturen og blant de som drev med magi. På samme tid ble spiritisme, troen på at en kan kontakte avdøde menneskers ånder, et populærfenomen. Spiritisme ble populært blant media, de som trodde på spøkelser, og de som ville underkaste fenomenet naturvitenskapelige undersøkelser.

Teosofisk samfunn og Det gylne daggry (fra 1875)

Teosofisk Samfunn regnes som et startpunkt for moderne okkultisme, fordi det ble stiftet i India med et uttalt ønske om å lære av Østen. Medlemmene kom fra vestlige land og skulle blant annet «studere naturens skjulte lover og menneskets latente krefter». De hadde altså et tydelig okkult program.

Madame Blavatsky og de andre teosofene arbeidet for å etablere religionshistorie som universitetsfag. De erklærte seg som buddhister og bidro til å føre buddhismens ulike retninger sammen. De hevdet også å ha kontakt med «åndelige mestere» (mahatmaer, «det store hvite brorskap»), og de arbeidet politisk for kvinnefrigjøring og indisk uavhengighet.

De siste årene før årtusenskiftet vokste det også fram miljøer som fokuserte på ritualmagi, dvs. magisk arbeid i form av ritualer, der hensikten var å forandre seg selv. Mest kjent var Det gylne daggry (Hermetic Order of the Golden Dawn), der medlemmene studerte vestlig og etter hvert østlig okkultisme og lagde sitt eget rituelle utstyr.

Rudolf Steiner (fra 1904)

I 1904 utgav Rudolf Steiner Teosofi, en bok der han gjorde rede for et menneskesyn som ligger nært opptil det teosofiske synet. Så var han da også leder for Teosofisk Samfunns tyske avdeling i mange år. Han regnet reinkarnasjon og karma, samt andre mer eller mindre østlige forestillinger, som «menneskets syvdelte natur». Han var imidlertid (i motsetning til de fleste teosofer) opptatt av «Kristushendelsens» betydning for menneskehetens utvikling. Ulikt syn på Jesus førte etter hvert til at Steiner brøt med Teosofisk Samfunn og i stedet stiftet Antroposofisk selskap i 1913.

Aleister Crowley (fra 1904)

I 1904 kom også Lovens bok fra Aleister Crowley. Han så denne som en åpenbart tekst og grunnlag for en helt ny religion: Thelema («Vilje»). To sitater: «Hver mann og hver kvinne er en stjerne» og: «Gjør hva du vil skal være hele loven». Crowley var en skandaløs person som likte å sjokkere og spille ut ulike roller i samfunn og media. Han arbeidet imidlertid grundig med okkulte spørsmål hele livet og etterlot seg blant annet 777, en omfattende samling referansesystemer som er satt opp slik at de korresponderer med hverandre. Crowley er ellers kjent for sitt arbeid i losjen O.T.O (Ordo Templis Orientis) og for sitt eget okkulte system. («magick»).

Østlige misjonærer i Vesten

I løpet av to verdenskriger stagnerte mye av den okkulte aktiviteten som det er gjort rede for i denne artikkelen. Den tok seg imidlertid opp igjen da alternativ religion ble etterspurt i hippietiden, og enda mer under «New Age»-bølgen på 1980-tallet. Da George Harrison, som spilte gitar i verdens mest populære band, lærte å meditere av den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi i 1967, ble nyheten spredt til hele verden. Og da han litt senere organiserte en plateinnspilling med medlemmer av Hare Krishna-bevegelsen, var det også god PR.

Transcendental Meditasjon (TM, grunnlagt i 1958) er en form for mantrameditasjon, det vil si bruken av lyd som fokuseringspunkt i en daglig øvelse i å roe ned bevisstheten. Metoden er lansert som enkel og uavhengig av utøverens livsstil eller religionstilhørighet, og begreper som «kreativ intelligens» (ren bevissthet) brukes i stedet for tradisjonelle religiøse begreper.

Hare Krishna-bevegelsen (ISKCON) er en form for bhakti-fromhet tilpasset vestlige mennesker, grunnlagt av Swami Prabhupada i 1965. Bhakti-fromhet betyr å ha et personlig gudsforhold preget av kjærlighet og hengivenhet. Både denne og TM var – selv om de representerte ulike hinduiske retninger – ferdig organiserte bevegelser som vervet medlemmer. På 1980-tallet med «New Age» endret dette seg. Da ble det lettere for den enkelte å velge deler av et trossystem, kombinere det med deler fra andre systemer og kombinere dem på egen hånd, slik teosofene hadde gjort 100 år tidligere.

Viktige begreper:

  • okkult
  • spiritisme
  • Teosofisk Samfunn
  • mahatma
  • Antroposofisk Selskap
  • Det gylne daggry (Hermetic Order of the Golden Dawn)
  • O.T.O (Ordo Templis Orientis)
  • Transcendental Meditasjon (TM)
  • mantrameditasjon
  • Hare Krishna-bevegelsen (ISKCON)