Ortodoks kristendom
Kristendommens tredje største retning, den ortodokse kirken, teller omtrent 300 millioner tilhørere i dag. Kjerneområdet for ortodoks kristendom er i den østlige delen av Europa, nærmere bestemt Russland, Ukraina, Romania, Serbia, Hellas, Bulgaria, Georgia og Moldova.
Ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) har medlemskap i den ortodokse kirken i Norge økt fra 8500 medlemmer i 2010 til over 28 500 i 2020. Mange ortodokse er ikke registrerte, så de reelle tallene er trolig betydelig høyere. Dermed er den ortodokse kirke et av de raskest voksende trossamfunnene i Norge.
I den ortodokse kirke er troen på treenigheten og helgener svært lik katolsk kristendom. Men det som er særegent med den ortodokse kirke, er ritualene, bruken av ikoner, fokuset på mystikk og guddommeliggjøring, den hellige tradisjonen og kirkeorganiseringen.
Det finnes ingen øverste leder over den ortodokse kirke. Kirken er desentralisert og delt opp i lokale kirker med egne ledere. Disse lokale kirkene deles inn i to typer: autokefale og autonome. En autokefal kirke har fullt selvstyre og velger sitt eget overhode. En autonom kirke har stor grad av indre selvstyre, men er underlagt en av de autokefale kirkene. I 2022 finnes det 14 autokefale ortodokse lokalkirker. De mest kjente er den ortodokse kirke i Konstantinopel og den russisk-ortodokse kirke.
De fleste lederne av de ortodokse kirkene har tittelen patriark. Patriarken av Konstantinopel (dagens Istanbul) har av historiske grunner tittelen økumenisk patriark, som betyr at han har høyest rang blant de ortodokse kirkelederne og kan anerkjenne nye lokalkirker autokefal status. Patriarken av Konstantinopel regnes som primus inter pares, latinsk for "den fremste blant likemenn".
Ortodoks betyr "rettroende", men kan også oversettes til "rett lovprisning". Dette henger sammen med at kirken ser seg selv som forvalter av den rette kristne læren og den korrekte gudstilbedelsen fra kristendommens begynnelse til i dag. To særegne trekk med ortodoks lære er kirkens hellige tradisjon og begrepet theosis.
Kjernen av ortodoks lære omtales ofte som "den hellige tradisjonen". Dette er ikke det samme som de mange lokale tradisjonene som finnes i ulike ortodokse land, men heller tradisjonen som er felles for hele Kirken. Denne felles tradisjonen er basert på Bibelen, trosbekjennelsen, læresetninger og bestemmelser vedtatt av kirkelederne gjennom historien. Tradisjonen regnes som autoritativ og dynamisk – noe som er absolutt gjeldende, men som kan omformuleres og tilpasses ved behov hvis alle kirkelederne kommer til enighet. Tradisjonen er ikke et enhetlig system skrevet ned, men regnes som noe levende som kun er tilgjengelig via mystikk og innlevelse.
Kristen mystikk, altså direkte opplevelser av Gud, står sentralt i ortodoks kristendom. Theosis betyr guddommeliggjøring, og er et viktig mål for ortodokse kristne. Via egeninnsats og Guds hjelp og nåde kan et menneske bli stadig mer lik Gud slik han åpenbarte seg i Jesus. Åndelig trening (askese) slik som bønn, faste, meditasjon og lesning av Bibelen utføres ikke bare av ortodokse munker og nonner, men også av lekfolk. Regelmessig deltakelse i ritualer er veien til frelse i ortodoks kristendom.
Den ortodokse gudstjenesten er annerledes fra protestantiske eller katolske gudstjenester. Under nattverden skal alle sanser aktiveres. Det benyttes alltid røkelse, også på hverdager, og det er vanlig å stå under mesteparten av gudstjenesten av respekt for Guds nærvær. Hele mennesket skal involveres i gudstjenesten – tankene, følelsene og kroppen.
De viktigste kirkelige ritualene – sakramentene – kalles for "hellige mysterier" i ortodoksien, og etter påvirkning fra den katolske kirke regner man med syv kirkelige handlinger som sakramenter. Disse er dåp, myrrasalving, nattverd, skriftemål, ektevielse, ordinasjon og sykesalving.
Myrrasalving kalles også for krismering etter det greske ordet for salve og gis umiddelbart etter dåpen. Også skriftemål foregår annerledes fra den katolske kirken. Det brukes ikke lukkede skriftestoler, men presten og den som skrifter står ved siden av hverandre uten fysiske skiller. Tilgivelse formidles av presten sammen med råd og veiledning, og i noen tilfeller pålegger presten åndelige botsøvelser. Sistnevnte er sjeldent, i motsetning til katolske skriftemål, hvor botsøvelser er en nødvendig del av ritualet.
Bruken av ikoner (den ortodokse kirkes kultbilder) er også svært utbredt. Alle kirker har ikoner, og det er vanlig å ha et ikonhjørne i hjemmet. De vanligste ikonmotivene er av Jesus, Maria, andre skikkelser fra Bibelen eller ortodokse helgener. Ikonene er hellige bruksgjenstander for ortodokse, og man kysser og bøyer seg i respekt for ikonene i kirken. Det er også vanlig å gå med ikonamuletter rundt halsen eller ha små ikoner og kors i bilen som vern mot ulykker.
Ikoner må helliggjøres før de tas i bruk. Dette kan gjøres enten ved å oppbevare ikonet i alterrommet i en kirke i 40 dager, eller ved å legge ikonet på alterbordet under en gudstjeneste mens presten leser opp bestemte bønner og stenker dem med vievann.
Fordi de ortodokse kirkene har flere uavhengige ledere, finnes det ulike syn på mye, blant annet etiske spørsmål. Det er for eksempel store uenigheter om dødsstraff, seksualitet og kjønnsroller. Patriark Bartholomeos skriver:
Den ortodokse kirke har ikke én bestemt holdning den prøver å fremme i (..) moralske spørsmål. (..) Kirken ønsker i stedet til alle tider å understreke hver persons hellighet, siden vi er skapt i Guds bilde.
Om spørsmål vedrørende seksualitet har patriarken i Moskva tatt klar stilling til at homofili er uakseptabelt, noe som gjenspeiler utbredte holdninger blant ortodokse i Øst-Europa.
Ifølge en spørreundersøkelse fra Pew Research Center i 2017 svarte 86 % av de ortodokse fra landene i det tidligere Sovjetunionen at homofili ikke kan aksepteres. Men blant de ortodokse i Hellas og USA mente henholdsvis 50 og 62 % at samfunnet må akseptere homoseksualitet.