Fágaartihkal

Pinsekarismatiske kirkesamfunn og bevegelser

Rundt 640 millioner mennesker eller 25 % av alle kristne har tilknytning til en eller annen form for pinsekarismatisk kirke, menighet eller bevegelse (Johnson, 2020). Her får du vite litt mer om hva pinsekarismatiske kirker og menigheter er, og hva som kjennetegner dem.

Unge mennesker holder hendene i været. Foto. — Det er vanlig at deltakerne på gudstjenester synger sammen. Lovsang er viktig i mange kirker og menigheter. Det en form for musikk som ofte uttrykker takknemlighet eller glede og henvender seg direkte til Gud. Deltakerne kan da løfte hendene i været eller lukke øynene som et uttrykk for den personlige tilslutningen til teksten, eller som et uttrykk for en erfaring av at Gud er nær. Govva: Courtney Carmody / CC BY 4.0

De pinsekarismatiske kirkesamfunnene og bevegelsene har noen likhetstrekk. Det kan være trosgrunnlag (Bibelen, troslære), musikkstil, åndelighet eller dåpsform. En oversikt over denne formen for kristendom er likevel litt problematisk fordi de som identifiserer seg som pinsekarismatiske, ofte har en stor grad av selvstendighet og kan skifte tilhørighet fra én bevegelse til en annen eller fra ett pinsekarismatisk kirkesamfunn til et annet.

Begrepsavklaringer

I denne artikkelen blir det brukt noen ord som for mange er helt ukjente. Her er en forklaring på noen viktige begreper:

Pinse er den kristne høytiden som er beskrevet i Apostlenes gjerninger 2 i Bibelen. Pinsebevegelsen og de som tilhører den, pinsevennene, har fått navnet sitt fra fortellingen.
Karismatisk kommer av det greske ordet kharisma og betyr nådegave.
En nådegave kan være:
- tungetale (evnen til å tale et åndelig språk)
- profetisk gave (evnen til å se eller si oppmuntrende, trøstende ord/bilder eller gi råd til andre fra Gud)
- visdomsord (evnen til å si kloke ting eller sanne ting inn i en situasjon)
- evnen til å helbrede syke
Pinsekarismatiske er kristne som tror at disse nådegavene er tilgjengelige og til bruk for alle kristne. Pinsekarismatisk er i denne artikkelen brukt for å omfatte alle kristne som i sin bevegelse eller kirke tar i bruk slike nådegaver.
En eller annen form for vekkelse knyttes til framveksten av pinsekarismatisk kristendom. Det betyr å bevege seg fra enten det å være ikke-troende, eller å ha et mindre bevisst forhold til tro, til det å ha et fornyet forhold til Gud. Når man snakker om vekkelser, handler det om at mange mennesker erfarer denne fornyelsen samtidig eller i samme tidsperiode. I forbindelse med pinsekarismatiske kirkesamfunn eller bevegelser snakker vi gjerne om pinsevekkelse eller karismatisk vekkelse.

Historisk utvikling fram til i dag

Veldig forenklet historisk, kan vi forklare tilblivelsen av de pinsekarismatiske kirkene og bevegelsene som tre bølger.

Den første bølgen

I den første bølgen på begynnelsen av 1900-tallet ble de klassiske pinsebevegelsene opprettet. Ofte sier man at denne bølgen begynte i USA, men nyere forskning viser at den kan ha hatt mange "begynnelser" ulike steder i verden. I dag utgjør denne gruppen cirka 124 millioner mennesker fra hele verden (Johnson, 2020). Assemblies of God og Church of God in Christ er to globale pinsebevegelser med utspring i USA. Pinsebevegelsen i Norge er også en klassisk pinsebevegelse.

Gammelt, slitt gruppebilde i svart-hvitt med en blanding av både svarte og hvite, kvinner og menn. Foto. — Pinsebevegelsen skilte seg ut i USA ved at den kunne ha både svarte og hvite medlemmer. I tillegg kunne kvinner være ledere. Dette er et gruppebilde av lederne av en av de første pinsemenighetene som oppstod i Los Angeles. Etter hvert dannet svarte og hvite i USA ulike menigheter og skilte i stor grad lag fram til nyere tid. Afrikansk-amerikanske William Joseph Seymour (midt i bildet) regnes som pinsebevegelsenes viktigste leder og var avgjørende for utbredelsen av bevegelsen til resten av verden. Govva: Ukjent / Offentlig eie

Den andre bølgen

Den neste bølgen begynte i 1960 innenfor deler av de store klassiske kirkesamfunnene som de lutherske, katolske, ortodokse og anglikanske kirkene. Denne gruppen er på cirka 268 millioner mennesker (Johnson, 2020). I Norge er OASE-bevegelsen, et eksempel på en karismatisk bevegelse med mange medlemmer fra Den norske kirke.

Den tredje bølgen

Den tredje bølgen kom i form av opprettelsen av en rekke selvstendige karismatiske kirker og menigheter fra 1980 og utover. Disse hadde ofte brutt ut av de eldre pinsebevegelsene eller de klassiske kirkesamfunnene. Ofte ønsket de andre former for organisering eller å vektlegge andre sider ved spiritualiteten. Denne gruppen utgjør cirka 253 millioner mennesker fra hele verden (Johnson, 2020). I Norge er Oslo Kristne Senter et eksempel på en slik menighet.

Nyere bevegelser

Det finnes også nyere bevegelser som Hillsong, som er mer eller mindre knyttet opp mot de klassiske pinsebevegelsene. I mange land, inkludert Norge, finner vi også en rekke immigrantmenigheter og internasjonale menigheter. Noen av disse vil enten være tilknyttet en klassisk pinsebevegelse eller en nyere karismatisk bevegelse.

Hillsong

Hillsong er et eksempel på en moderne pinsekarismatisk bevegelse. Musikk er viktig for Hillsong, og de appellerer spesielt til unge. Under kan du se klipp fra deres årlige Colour-konferanse, som er rettet mot kvinner og holdes flere steder rundt om i verden. I klippet ser vi at Hillsong arrangerer store show med musikk, dans, ulike visuelle effekter, taler og bønn. Klippet varer i tre minutter.

Undersøk

Hillsong har i de siste årene vært rammet av flere skandaler som har ført til at flere norske menigheter har meldt seg ut av den globale bevegelsen Hillsong Church. Undersøk nærmere hva som har skjedd.

Hva kjennetegner pinsekarismatisk åndelighet?

Denne listen er basert på Russel P. Spittler sine fem pentekostale verdier (Spittler, s. 1096–1102, 2003). Ikke alle pinsekarismatikere vil kjenne seg igjen i alt, og noen vil kanskje bare kjenne seg igjen i ett eller to punkter. Noen av punktene vil også kristne som ikke identifiserer seg som pinsekarismatiske kjenne seg igjen i.

Den individuelle erfaringen av Gud: Den daglige relasjonen til Gud og samtalen eller bønnen med Gud er viktig. Den er ikke nødvendigvis følelsespreget, men personlig. Første gang noen gjør en slik erfaring, kalles det gjerne frelse eller omvendelse og innebærer som regel en erkjennelse av synd, bønn om tilgivelse og en bekjennelse av Jesus som Herre. Denne erfaringen er ikke nødvendigvis knyttet til dåp med vann.
Erfaringen av en åndsdåp, åndens dåp, dåpen i Den hellige ånd eller fornyelse av ånden er sentral for denne formen for kristendom. Det er en personlig åndelig erfaring av Den hellige ånd og er ikke en vanndåp. Det knyttes gjerne opp til erfaringene de første kristne gjorde i Apostlenes gjerninger 2. Erfaringen forstås litt ulikt fra tradisjon til tradisjon, men kjennetegnes som regel som en erfaring av Gud som gir glede, kjærlighet, nærhet, tungetale eller andre nådegaver. Noen erfarer åndsdåpen ved at en annen kristen legger hendene sine på dem og ber for dem. For de klassiske pinsebevegelsene er dette en erfaring som kommer etter eller i forbindelse med frelsen.
Troen på at nådegavene er tilgjengelig og til bruk for alle kristne
Sterk tro på Bibelens autoritet: Bibelen er viktig og gjennom å lese den kan man erfare at Gud snakker til en, få hjelp til løsninger på livets utfordringer, og der finner man retningslinjene for hvordan man skal forme/være en kirke.
Muntlig tradisjon: Pinsekarismatiske menigheter/kirker har ofte en liten skrifttradisjon. Tradisjon angående verdier, adferd, liturgi, styreform og uttrykk videreføres muntlig. Derfor kan tradisjon prøves og bli videreført eller forkastes ved nye generasjoner.
Spontanitet: I mindre grupper kommer ofte spontane ønsker, reaksjoner eller deltakelse mer til syne. Dette kan være litt kulturelt betinget. I større grupper er det også vanlig at noen vil løfte hendene som et uttrykk for glede, bekreftelse på tro eller tilbedelse for eksempel når det synges sanger. Åpenheten for det spontane har endret seg over tid fra et svært spontant uttrykk i gudstjenestene til kirker som mer detaljplanlegger.
Troen på en åndelig virkelighet, en himmel, et evig liv, og at Jesus skal komme igjen: Fokuset på Jesu gjenkomst var veldig viktig tidlig i de klassiske pinsebevegelsene, og man knyttet åndsdåpen og nådegavene til tanken om at man lever i perioden rett før Jesus kommer igjen.
Det allmenne presteskapet: Alle kristne kan fortelle andre om Gud, erfare Gud, be for syke og velsigne andre. Noen vil også tenke at alle kristne kan formidle dåp og nattverd.
Misjon: Ønske om å fortelle om Gud eller/og tjene, være til hjelp for medmennesker eller lokalsamfunn. Et av poengene med åndsdåpen, slik mange ser det, er å bli rustet til å tjene andre. Noen har derfor et sterkt samfunnsengasjement som for eksempel Pinsebevegelsens drift av rusomsorg blant annet gjennom Evangeliesenteret.
Lovsang og sanger om eller til Gud preger ofte store deler av pinsekarismatiske samlinger. Sanger til Gud kan også kalles tilbedelse. Sjanger, form og uttrykk er ofte preget av kultur og alderssammensetning. Her finnes det store variasjoner, men en del er i dag inspirert av popmusikksjangeren. Troen på at Gud kommer nær og kan erfares når det lovsynges, kjennetegner også denne formen for kristendom.
Tror på treenigheten, men er kristosentrisk: Kristus, altså Jesus og navnet Jesus står sentralt. De aller fleste pinsekarismatiske kirker og bevegelser tror på treenigheten, men det finnes enkelte unntak.

Tungetale

I den bibelske fortellingen fra Apostlenes gjerninger lovet Jesus disiplene at de skulle få kraft til å fortelle om ham og gjøre de tingene han hadde gjort når Den hellige ånd kom over dem (Apg 1:8). I fortellingen om pinsedagen får disiplene og mange flere Den hellige ånd (Apg 2.). Resultatet var at de fikk fortelle om Gud til folk fra ulike land på språk de selv aldri hadde lært – de talte i tunger.

Maria og disiplene til Jesus har ild over hodene sine. De ser opp mot en due, som representerer Den hellige ånd. Maleri. — Maleriet *Pinse* av El Greco fra cirka år 1600. Govva: El Greco / CC BY-NC 4.0

Tungetale forstås som regel som to eller tre gaver: Den første er et personlig språk som kan brukes til å snakke eller synge til Gud med. Personen forstår ofte ikke selv hva som blir sagt. Det er en kommunikasjon mellom det innerste i mennesket (noen kaller det menneskets ånd) og Gud. Gjennom denne samtalen kan den kristne igjen erfare de elementene som ble forbundet med åndsdåpen: glede, kjærlighet og nærhet til Gud.

Tungetalen brukes til å styrke eget trosliv (se 1.kor 14, 1–4). Den andre formen for tungetale kan man av og til observere i pinsekarismatiske forsamlinger. Da vil et menneske, som har denne gaven, som regel be om ordet og utsi noen ord eller fraser til hele forsamlingen på et språk vedkommende ikke forstår. Så vil et annet menneske, som Gud gir evnen til å forstå hva som blir sagt, reise seg og tolke det som ble sagt.

Det er litt ulikt hvordan dette ser ut i ulike forsamlinger, men ofte vil den som leder forsamlingen forklare det som skjer, slik at det ikke skal oppleves skummelt for dem som aldri har sett eller hørt det før. Den siste formen ligner mest på det som skjedde i Apostlenes gjerninger 2. Den som får denne formen for tungetale, kan snakke et språk de ikke har lært, men som andre kan bekrefte er et forståelig språk.

Den norske pinsebevegelsen

I 1906 brakte pastoren Thomas Ball Barratt pinsevekkelsen til Norge. Den første pinsemenigheten i Europa ble stiftet i Skien i 1908 og besto hovedsakelig av tidligere baptister. Baptismen er mye eldre enn de pinsekarismatiske kirkesamfunnene, men de har enkelte ting til felles. For eksempel har begge et baptistisk dåpssyn, det vil si at de ikke praktiserer barnedåp, men troendes dåp.

Pinsebevegelsen i Norge er i dag en organisasjon med cirka 51 000 medlemmer og tilhørige fordelt på cirka 400 menigheter (Aakre, spesialrådgiver i Pinsebevegelsen, 2022). Menighetene eller kirkene i pinsebevegelsen er selvstendige og selvstyrte. Ledelsen i kirkene er valgt demokratisk. Menighetslederne for menighetene samles til lokale og sentrale samlinger, der det kan gis både henstillinger og råd til menighetene. Pinsebevegelsen har et styre med en leder og en daglig leder.

Små barn og spedbarn blir barnevelsignet i pinsebevegelsen, men selve dåpen skjer når den som tror selv gir uttrykk for et ønske om å bli døpt. Modenhet, alder og evne til å ta et selvstendig valg blir vurdert, men det er ikke uvanlig at de som blir døpt, er i alderen 11–15 år. Pinsemenigheter tilbyr et tverrkirkelig konfirmasjonsundervisnings-opplegg kalt Tentro. Her trenger man ikke være døpt eller bli døpt for å delta eller være med på avslutningsseremonien. I tillegg driver pinsebevegelsen barnehager, grunnskoler, videregående skoler, folkehøyskoler, bibelskoler, en høyskole (sammen med baptistene), mediearbeid, rusomsorg og diakonalt arbeid.

Kilder

Johnson, T. M. (2020) Counting Pentecostals Worldwide. I M. Wilkinson, C. Au, J. Hustein og T.M. Johnson (Red.), Brill's Encyclopedia of Global Pentecostalism Online. Hentet 13. juni 2022. http://dx.doi.org/10.1163/2589-3807_EGPO_COM_042780
Spittler. R. P. (2003) Spirituality, Pentecostal and Charismatic. I Stanley M. Burgess og Eduard M. Van Der Maas (Eds revised and expanded edition) The International Dictionary of Pentecostal and Charismatic Movements (p. 1096–1102). Zondervan.