Kjønn i kristendommen

I Bibelen finner vi flere eksempler på patriarkalske beskrivelser av kjønn. Patriarkalsk betyr faderlig eller mannsstyrt. I en patriarkalsk forståelse av kjønn blir mannen sett på som den overlegne, og det er mannen som skal herske og bestemme over kvinnen. To av de mest siterte bibelversene om dette kommer fra henholdsvis Det gamle og Det nye testamentet:

(...) Du skal begjære din ektemann, og han skal herske over deg. (1. Mos. 3:16).

Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud. (...) For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen. Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens. (1. Kor. 11: 3–9).

En tradisjonell tolkning av disse og liknende bibelvers er at Gud skapte mannen og kvinnen forskjellige, og at de derfor også skal ha ulike roller og rettigheter i samfunnet. Denne tolkningen er fortsatt utbredt blant mange kristne.

Det finnes imidlertid flere bibelvers som ikke vektlegger forskjellene, men likhetene mellom kjønnene. Særlig i Det nye testamentet, som er den viktigste delen av Bibelen i kristendommen, finnes det flere eksempler på dette. Det mest kjente eksempelet er fra Paulus’ brev til galaterne:

Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. (Gal. 3:28).

Dette verset har mange kristne tolket til å bety at forskjeller basert på nasjonalitet, etnisitet, maktposisjon eller kjønn er uvesentlig i kristendommen. Den vanligste tolkningen av dette verset er at kjønnene er likeverdige. Slike vers har inspirert noen kristne til å tolke Bibelen som en lære om radikal likestilling, frigjøring og kjønnsrevolusjon.

Historiene om Jesus i evangeliene brukes ofte for å underbygge at kristendommen er for likestilling mellom kjønnene. Jesus var en leder med både mannlige og kvinnelige følgere, og i flere tilfeller inntar kvinnelige følgere en særstilling, for eksempel Maria Magdalena. En del kristne regner også Maria Magdalena som en av Jesu disipler.

Mariaevangeliet

Maria Magdalenas evangelium er en apokryf tekst – det vil si en tekst som ikke ble med i Bibelen, men som ble skrevet på samme tid som de nytestamentlige bibelskriftene. Den framstiller disippelen Maria Magdalena som den eneste som forstår Jesu sanne budskap, og som tydeliggjør dette for de andre disiplene.

Apokryfe tradisjoner er inspirasjonskilder for mange moderne teologer, særlig feministiske teologer. De brukes i dag blant annet i argumentasjonen om at kvinner også bør ha lederstillinger innen kirken.

I tre av de fire evangeliene (Markus, Matteus og Lukas) sier Jesus noe som kan forstås som en generell motstand mot forskjeller i samfunnet:

(...) Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. (Matt. 20:25–27, se også: Mark. 10:42–43, Luk. 22:25–26).

En radikal tolkning av dette verset var at Jesus snakket om å fjerne alle typer hierarkier, det vil for eksempel si at mannen ikke kan være kvinnens overhode. Å være kristen betyr ifølge denne tolkningen at man ikke skal styre eller undertrykke andre overhodet. Et slikt budskap var svært radikalt og revolusjonerende for 2000 år siden.

Tidlig kristendom

I tidlig kristen historie (år 30–400) hadde kvinner en mer utbredt lederrolle i gudstjenester og som misjonerende predikanter. Tittelen diakonisse, en kvinnelig medhjelper under gudstjenester, var vanlig fram til ut på 300-tallet, men forsvant helt i løpet av 400-tallet. Den patriarkalske kjønnsforståelsen ble stadig mer utbredt hos de fleste kirkelederne, som alle var menn, og kvinners underordnede stilling i kirken ble allmenn praksis. I løpet av 300-tallet ble den katolske kirken også statsreligion i Romerriket, noe som forsterket denne utviklingen.

Nonneklostre

I middelalderen (500–1500) ble nonneklosteret i praksis det eneste stedet kvinner kunne studere og leve uten å bli styrt av en mann. Utenfor klosteret var det rollen som lydig hustru og mor som var idealet for kvinner, mens en mann skulle være familiens overhode. I den katolske og den ortodokse kirken ble det bestemt at kvinner ikke kunne inneha lederstillinger i kirken, med unntak av i nonneklostre.

Etter reformasjonen (1500-tallet) ble klostre forbudt i den protestantiske verden, og kvinner der kunne ikke være nonner lengre. Fordi de protestantiske prestene ikke var seksuelt avholdne, og ikke levde i sølibat, ble prestekona et nytt kvinneideal. Hun skulle være den støttende familiemoren som steller prestens familie.

I moderne tid, fra 1850-tallet til i dag, har stadig flere kvinner blitt misjonærer, og i de siste tiårene også prester. Politiske endringer og krav om likestilling og medbestemmelse er hovedårsaken.

Siden 1970-tallet har feministisk teksttolkning blitt mer utbredt blant teologer, og i samme periode har likestilling mellom menn og kvinner blitt dramatisk forbedret i mange land. Dette har ført til at mange kristne ser nytt på kjønnsroller, særlig i land med protestantiske former for kristendom.

Feministteologi tar utgangspunkt i at kvinner har samme verdi og rettigheter som menn i kraft av å være skapt i Guds bilde, og at dette også må gjennomsyre teologisk og kirkelig arbeid. Feministisk teologi er altså en måte å tolke kristen lære på gjennom feminismens briller. Feministisk lesning av Bibelen og kirkehistorien har derfor åpnet for flere nytolkninger av kristendommen.

Kvinnelige prester

I dag ser vi en betydelig økning av kvinnelige prester i land der de fleste kristne er fra protestantisk tradisjon. I Norge er 38 % av prestene i Den norske kirke kvinner, og i Sverige er tallet over 50 % (per 2021). I Nord-Amerika blir det stadig flere kvinnelige prester, og kvinnelige predikanter og pastorer er også vanlig der.

I de eldste kirkene er det tradisjonelle synet på kjønn fortsatt utbredt. I katolsk og ortodoks kristendom er det fortsatt ikke lov for kvinner å bli prester, biskoper eller lede ritualer i kirken. De begrunner dette med at Jesus valgte ut mannlige apostler, og at dette har vært kirkens tradisjon siden den gang. Det er allikevel mange kvinner i dag som arbeider med administrative oppgaver i den katolske kirken, særlig på lokalt plan.

Kjønnsmangfold og seksuelt mangfold

De siste tiårene har synet på kjønnsmangfold og seksuelt mangfold endret seg i mange samfunn, med stadig større aksept for ulike seksuelle orienteringer og et bredere kjønnsmangfold. Kirkesamfunnenes reaksjon har vært todelt.

På den ene siden står liberale kristne, som står for en gradvis tilpasning og økt aksept for disse endringene. Det tydeligste eksemplet i Norge er organisasjonen Åpen folkekirke, som skal motarbeide alle typer diskriminering og dermed støtter at homofile skal kunne gifte seg i kirken og adoptere barn, og at vi skal ha rett til respekt for kjønnsidentiteten vår.

På den andre siden står de konservative kristne, som ønsker å bevare et tradisjonelt syn på kjønnsidentitet og ekteskapet, som i praksis betyr at homofile par ikke skal kunne gifte seg i kirken eller adoptere barn. Både konservative og liberale kristne bruker Bibelen for å legitimere holdningene sine.

I 2016 vedtok Kirkemøtet i Den norske kirke, etter sterk påvirkning fra Åpen folkekirke, at personer av samme kjønn kan gifte seg i kirken. Som reaksjon på dette skrev 36 andre kristne organisasjoner og kirkesamfunn under Ekteskapserklæringen. Denne erklæringen understreker at et kristent ekteskap kun er mellom mann og kvinne, og at barn har en rett til en biologisk far og mor. Blant de 36 underskriverne er den katolske kirken, Pinsebevegelsen i Norge og Norsk Luthersk Misjonssamband.

Den norske kirke er i dag opptatt av at folk med ulik kjønnsidentitet og seksuell orientering skal føle seg inkludert i kirken. Det holdes kurs om temaet for ansatte. Kirken har også et eget utvalg som består av kirkemedlemmer med ulik kjønnsidentitet og seksuell orientering. I 2020 viste en rapport at det fortsatt skjer diskriminering i kirken, men at et flertall av de ansatte i Den norske kirke har positive holdninger til folk med annerledes kjønnsidentitet eller seksuell orientering. I 2021 ble det for første gang holdt en navneskifteseremoni for en transkvinne i Hoff kirke på Toten. Slike seremonier er omdiskutert i Den norske kirke.