Fallskjermjournalistikk og lokal forankring

Fallskjermjournalistikk (på engelsk: parachute journalism) er en betegnelse på en journalistikk som baserer seg på kortvarige tilstedeværelse i det området det rapporteres fra. Nyhetsfortellingene bærer gjerne preg av manglende innsikt i kultur- og samfunnsforhold.

Noen krigskorrespondenter reiser fra krig til krig. Tilsynelatende er alle kriger like. De fleste nyhetsfortellingene fra fronten handler om militære operasjoner, minelagte veier, utbombede bygninger og desperate mennesker på flukt.

Men bakgrunnen for krigen i Afghanistan er en helt annen enn bakgrunnen for krigen i Ukraina. Og framtidsutsikten til de menneskene som er på flukt, er svært forskjellig. Det gjelder også de forestillingene innbyggerne har om det gode liv og et godt samfunn.

Utenrikskorrespondenter som er bosatt over lengre tid i det landet de rapporterer fra, behersker språket godt. Slik får de en dypere innsikt i kultur- og samfunnsforhold. Dersom en journalist skal dekke hendelser på et helt kontinent alene, er han eller hun avhengig av medhjelpere.

Ser vi en norsk utenrikskorrespondent som rapporterer fra en internasjonal hendelse, står de i TV-ruta tilsynelatende helt alene. Men slik er det ikke. Med seg har journalisten en fotograf, en sjåfør og gjerne også en "fikser". Ofte er dette en lokal journalist som behersker språket og har et nettverk med tilgang på kilder. Fiksere brukes derfor i alle typer oppdrag i områder der korrespondenten ikke selv er lommekjent.

Fiksere blir også brukt i situasjoner der de utenlandske reporterne opplever situasjonen som så farlig at de selv vegrer seg for å oppsøke hendelser. Orville Schell ved Berkeley School of Journalism uttrykker det slik:

What we are seeing now are fixers as surrogates […] they are the Seeing Eye Dogs, or rangers, for the men and women who can’t safely go out and do the reporting themselves» (Witchel 2004).

Fiksere er avhengig av fornøyde kunder

Ifølge den egyptiske journalisten Dina Aboughazala (2021) er det et problem at fiksere etter en stund blir godt kjent med hvilke intervjuobjekter utenlandske medier er ute etter. De sørger derfor for at journalistene får tilgang til nettopp denne type kilder, selv om andre kilder kunne fortalt en helt annen historie. Fiksere tjener nemlig godt på å ta slike oppdrag og er avhengig av fornøyde kunder.

Dina Aboughazala påpeker videre at konsekvensen av at globale medieorganisasjoner baserer seg på fallskjermjournalistikk, er at vi sjelden bli kjent med hverdagshistorier fra det globale sør.

Som eksempel nevner hun at ingen vestlige medier har snappet opp fortellingen om kvinneaktivister i Syria, som hjelper unge jenter som har blitt overtalt til å dele seksualiserte bilder av seg selv i sosiale medier for så å bli utsatt for utpressing. Tilsvarende hendelser i Norge får bred omtale i norske medier.

Det kan skyldes at fortellingen om de syriske ungjentene passer dårlig inn i vestlige mediers nyhetsdiskurs om muslimske kvinner i Midtøsten. Reportasjer fra Syria og andre land i sør domineres dessuten av beretninger om krig og konflikter. At mennesker også lever et vanlig liv i slike land, får vi sjelden høre om.

Internasjonal nyhetsformidling fra land i sør er ofte forenklet og generalisert, og tidvis basert på et spinkelt og tilfeldig kildegrunnlag.

Mange nyhetsreportasjer forteller mer om tanker og forestillinger i det landet reporteren kommer fra, enn om det som faktisk skjer i det landet det rapporteres fra.

Mangelfull språkkompetanse skaper også problemer. Emil Tveit, førsteamanuensis ved NHH og nyhetsoversetter i TV 2, hevder at mange internasjonale nyhetsinnslag som sendes til TV-stasjoner og aviser verden over, er ofte fulle av feil. Mangelfulle språkkompetanser gjør at intervjuene rett og slett er feil oversatt.

Hva skjer når journalister fra sør forteller historien?

Den egyptiske journalisten Dina Aboughazala mener at kvaliteten på internasjonal nyhetsformidling er avhengig av at journalister fra land i sør får mulighet til å fortelle sine egne historier. Det er slike historier som gir forståelse for komplekse sammenhenger og sosiale nyanser.

Et eksempel på en journalist med god kjennskap til språk og kultur er den norsk-afghanske journalisten Yama Wolasmal. Han har jobbet som utenrikskorrespondent både for TV2, NRK og den kinesiske nyhetskanalen CCTV English.

Wolasmal kom til Norge som flyktning fra Afghanistan i 1986. Han har senere bodd flere perioder i landet foreldrene flyktet fra. Wolasmal har derfor god kjennskap til afghansk kultur og politikk, og snakker (ifølge Wikipedia) både pashto, dari, urdu og persisk.

Her rapporterer Yama Wolasmal på direktesendt fjernsyn fra den panikksituasjonen som oppsto da Taliban inntok Kabul i august 2021:
NRK i Kabul: – Utlendingene står i kø til flyplassen.

Se også reportasjen på NRK: "Taliban stoppet vitnemålsutdeling: – Vi er ekstremt lei oss for det som skjedde".