Njuike sisdollui
Girjjálašvuođa teavsttat

Gikk journalistene seg vill i grotten?

Det er bare å innse det: 12 gutter innestengt i en grotte betyr mer for oss enn 12 000 innestengt i en krig.

Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Anklagene mot mediene under og etter grottedramaet i Thailand var velkjente. Da professor Anne-Britt Gran ved BI skrev i Dagens Næringsliv at NRKs dekning hadde «vært helt ute av proporsjoner», inntok hun en posisjon som er vanlig ved alle tilsvarende saker: Den fornuftige røsten som minner oss om at det finnes andre og større problem i verden. Hun hadde rett, og hun tok helt feil.

Det er riktig at NRK dekket forsøkene på å redde fotball-laget på en måte som skjøv til side ulykker, kriger og nød hvor langt flere mennesker var i livsfare. NRKs utenriksmedarbeider Roger Sevrin Bruland var tidlig på plass ved grotten og ble den viktigste formidler til Norge av de desperate forsøkene på å få guttene ut før vannet tok dem. Han var på lufta nærmest døgnet rundt, i alle kanaler, og fikk raskt følge av andre norske journalister som så hvilket gjennomslag Bruland hadde.

Samtidig druknet 47 mennesker da en turistbåt gikk rundt ved Phuket, som også ligger i Thailand, uten at det skapte mer enn et øyeblikks oppmerksomhet. Vi kan anta at det døde mange rohingayaer i elendige flyktningleirer mens hele verden fulgte dykkernes forsøk på å få ut de 12 fotballspillerne, men vi vet det ikke sikkert, fordi kameraene og reporterne ikke var der. Professor Gran har derfor rett i at proporsjonene var feil – men bare hvis alle menneskeliv er like mye verdt.

Bevisst eller intuitivt forstår NRKs nyhetsledelse hvordan empati fungerer. De vet at det ikke finnes noen fast verdi på menneskeliv. Hver av oss har en mental rankingliste der noen mennesker er mye viktigere for oss enn andre. En trent journalist vil raskt ane hvilken historie som vil treffe høyt oppe på denne listen hos flest mulig. 12 livredde gutter i en grotte er en slik historie. Den har sin egen verdi og fortrenger ikke andre. Vi ville ikke blitt mer bekymret for ofrene for båtulykken om dekningen av grottedramaet hadde vært mindre.

Bildet av den tre år gamle syriske flyktningen Alan Kurdi som lå død i vannkanten på en tyrkisk strand endret diskusjonen om båtflyktningene, økte gavene til de humanitære organisasjonene med titalls millioner og påvirket politikken i flere land. Men Alan var bare ett menneske blant tusener som har druknet under forsøk på å krysse Middelhavet. Hvorfor skulle vi bry oss mer om ham enn om alle de andre døde barna?

Psykologen Paul Slovic ved University of Oregon har forsket på dette fenomenet i mange tiår. Hans svar er at den menneskelige hjerne ganske enkelt er dårlig til å skape medfølelse med mange om gangen. Vi får problem når tallene blir for store, derfor synes vi en økning fra 0 til 12 er mye mer enn en økning fra 5988 til 6000.

Slovic snakker om «psykisk nummenhet» når han skal forklare hvorfor vi blir så engasjert av ett lite barn, eventuelt 12 unge gutter, når det finnes så mange andre som kunne trengt den samme oppmerksomheten. Det er de store tallene som gjør oss ufølsomme. Så snart ett individ hentes ut av massen er det nesten ingen grenser for hvor sterkt vi kan engasjere oss. Forskningen til Slovic viser at engasjementet vårt avtar allerede når det ene mennesket i nød blir til to, og så svekkes empatien gradvis jo flere som trenger den. «Følelsesapparatet vårt adderer ikke og det kan ikke multiplisere», sier han i et intervju med Vox. Det er på sitt sterkeste når tallet er én.

Dessuten engasjeres vi sterkere når vi tror at krisen lar seg løse. Noe den oftere gjør når den omfatter færre. Det var lettere å hente ut de 12 guttene enn tusener av rohingyaer. Når mediene så ofte løfter fram det ene individet, er det ikke fordi journalister er mer avstumpet enn for eksempel professorer, men fordi gode journalister vet at også de største fortellingene blir sterkest når de kondenseres til ett menneske. Det er derfor vi fortsatt vet hvem Anne Frank var.